Svimeline..

Burde vel egentlig strengt tatt vært navnet på bloggen men jeg var så redd for å bli en pine at da ble det linepine istedenfor svimeline... Jeg kan nok være en pine, ganske ofte til og med, men like mye en svime. Kanskje mer det siste. Forhåpentligvis da. Og det går mest utover meg selv men av og til andre også dessverre.
For jeg går ut av huset, låser døra, setter meg i bilen.....og så ligger bilnøkkelen igjen inne. Jeg reiser til stallen for tredje uke på rad......uten å ta med meg ridehanskene til Linda, som fortsatt ligger i en annen jakke enn den jeg vanligvis bruker. Jeg glemmer at det er turdag på skolen og legger derfor ikke sitteunderlag og klær etter vær i sekken. Jeg finner bursdagskort og rekker å tenke "ååååå så koselig" før jeg ser at det var jo i går den bursdagen var. Jeg lager middag og lar steikeovnen stå på en time ekstra bare for å være sikker på at strømleverandørene i alle fall ikke går i minus på oss. Jeg dra på jobb uten avtaleboken min og husker ikke hvem som kommer når, setter opp nye timer som jeg så glemmer å skrive i boken når jeg kommer hjem og dermed lever jeg i et evig surr. Som oftest går det bra. Men noen ganger ikke. Og det er jo de gangene som er kjipe. Og det er jo der jeg svimer det til for andre. Når de må lide for at jeg glemmer avtaleboken for eksempel. Eller når jeg avtaler to ting på en gang fordi jeg har hukommelse som en sil. Og så må jeg avlyse, flytte på, omrokkere og så videre og så videre. Dette gjelder ikke bare jobb men privat også altså. Hvis venninner helst ikke vil stå frem og innrømme at jeg roter til avtaler litt for ofte kan de bare skrive anonymt under her, det er helt ok. Jeg ville skrevet noe selv hvis jeg var dere. Men det er jo ingen vits i at jeg er anonym under her for så svimete er jeg vel ikke.
Eller jo egentlig. I går skulle jeg klikke på en knapp som gjorde at jeg skulle følge en annen blogg. Og så endte jeg med å trykke på noe som gjorde at jeg nå faktisk følger MIN EGEN blogg istede. Svimeline. Kult at alle kan se at jeg digger min egen blogg så mye at jeg faktisk har registrert meg som følger. Og jeg får ikke fjernet det heller.
En gang virket ikke radioen i bilen og som den svima jeg er trykket jeg såklart på absolutt ALLE knapper som kan trykkes på, vridde, skrudde og herjet på alt som tenkes kan. Fortvilet kom jeg hjem etter en times kjøretur uten radio og klaget min nød hvorpå min kjære bare gikk ut og skrudde antennen på igjen. Jeg hadde jo vasket bilen på veien og ikke gjort det såklart. Etterpå måtte jo alt stilles på nytt for etter mine knappeherjinger virket ikke noenting lenger. Svime.....joda....!
På skolen svimer jeg også. Til forrige forelesning hadde jeg lest et laaaangt møkk kjedelig dikt, gjort ordnetlig research på nettet, tatt notater og var sååååå stolt av meg selv for at jeg var så godt forberedt. Det viste seg jo såklart at det var til i dag vi hadde det diktet. Så jeg var like uforberedt som alltid og novellen vi skulle gjennomgå hadde jeg jo ikke lest.
Kanskje dette er et innlegg jeg bør slette før jeg begynner å søke jobber etter studiene. Jeg kan jo ikke fremstå som svimline da kanskje. I en sånn sammenheng virker det kanskje mer frustrerende og irriterende enn sjarmerende. Eller hva?
Jeg kan jo bare prøve å skjerpe meg også, gjøre færre ting på en gang feks. Konsentrere meg om en ting om gangen. Mulig det funker.
Hjernen min funker i alle fall ikke alltid som den skal - ergo - svimeline.
Nå går jeg og henter iphonen min som ligger i bilen. Jeg glemte den nemlig der da jeg gikk inn.
Vi svimes!