Ord for dagen

Fikk bare lyst å legge inn disse kloke ordene i dag.
Mine egne ord har tatt pause men kommer nok snart tilbake.
Tenk litt på disse så lenge :)
Ha en strålende dag!

Dårlig karma?

Finnes det?
Sånn at en negativ hendelse tar følge av mange flere?
Fortjener man det i så fall da?
Har man gjort noe galt som forårsaker det?
Hvis man for det meste er snill...?
Hva da?
Nå avløser det ene det andre her...
Mindre jobb, syk hest osv...
De glade morsomme ordene lar vente på seg dessverre.
De morsomme glade tankene også.
De er erstattet av et slitent hode som bekymrer seg for mye.
Energien er fortsatt borte.
Pengene tar sats ut av kontoen.
Tror nok at den seilferien om en ukes tid blir midt i blinken.
Ligge på en katamaran i karibien i to uker og bare late meg.
Lese.
Tenke varme gode tanker.
Få sol på det hvite flesket.
Komme hjem brun og uthvilt.
Kanskje?
Eller smeller hverdagen meg midt i fleisen med en gang jeg setter føttene på norsk jord igjen?
Fortsetter den dårlige karmaen?
Som en klok person sa til meg: "Slutt å tenke så mye, det som skjer det skjer".
Så jeg prøver å slutte.
Fra...NÅ...!
Ha en tankefri dag.

Stillheten er øredøvende

Kan stillhet egentlig være øredøvende?
Ja på en måte kan den det.
Det er stille, og stillheten overskygger alt.
Når man har bestemt seg for å lukke porten er det stille på innsiden.
Det er godt og vondt på en gang.
Foreløpig er det i grunnen ingen forskjell fra før.
Men kanskje det kommer?
Tankene er der men de er også stille.
De får ikke komme frem, de må holde seg i bakgrunnen.
Jeg stopper dem før de når helt ut.
Jeg har overtaket nå, ikke de.
Deilig det også, men varer det?
Aller helst vil jeg ha glade tanker og skrive glade ord.
Blogginnlegg om trøtte morgener og teite bilister.
Det kommer nok.
Og da får tankene komme frem igjen.
De glade tankene.
De morsomme tankene.
Hverdagstankene.
De tankene jeg styrer og som ikke styrer meg.
De litt bråkete men gode tankene.
Jeg gleder meg.

I min lille hage

Fra og med i dag skal jeg pleie min lille hage.
Porten er lukket og jeg skal være her nesten helt alene.
Jeg skal la trærne vokse og blomstene gro.
Jeg skal vanne og pleie og ta vare på.
De jeg har latt komme inn før som har tråkket på blomster, hugget ned trær og herjet rundt, får ikke komme inn mer.
De som ødelegger og så bare forsvinner igjen.
De som ikke ser verdiene i det som befinner seg bak porten min.
De som bare vil stjele godene men ikke gi noe tilbake.
De som går forsiktig rundt og tar hensyn kan få komme inn en tur.
Heldigvis finnes det mange av dem.
De som kanskje til og med tar av seg skoene og går barbeint rundt.
Som nyter gresset og den vakre hagen.
Som ser det som gror og som hjelper det å vokse.
Det kan godt gro litt over, det gjør ingenting.
Men det skal være pent overgrodd i så fall.
Det som gror skal bety noe.
Det skal tas vare på.
Av både meg og de som kommer inn i hagen min.
Du kan gjerne legge igjen en liten blomst og du kan gjerne plukke med deg en.
Hvis du er forsiktig.
Sees vi?

Jeg lukker porten

Jeg har snakket med en meget klok person i dag.
En som gir meg råd og støtter meg.
Men som samtidig er hundre prosent ærlig i det han sier til meg.
Og han ba meg lukke porten min.
Ta kontroll over mitt eget liv.
La meg være meg.
Ikke la noen stjele energien min.
Være snillere mot meg selv.
Fokusere på de viktigste tingene i livet mitt:

1. Familien
2. Utdannelsen
3. Det som gir MEG gnist

Så jeg blir nødt å lukke meg inne litt.
Ikke helt, for det blir nok en gløtt.
Men jeg må gjøre det for meg selv.
Jeg må senke kravene til meg selv og være snill mot MEG.
Ta vare på MEG før jeg kan ta vare på alle andre.
Og jeg trenger det lille jeg har av energi selv, så akkurat nå kan jeg dessverre ikke dele.
Jeg er lei for det.
Hvis dere trenger energien min kan dere altså ikke få den akkurat nå.
Jeg VIL gjerne dele men jeg KAN ikke.
At jeg er lei for det, må jeg forøvrig også slutte å si.
Nok er nok.
Jeg kan IKKE ha dårlig samvittighet for alt og alle.
De som er viktigst - kanskje litt.
Det er lov.
Mennesker kommer og går i livet, sånn er det bare.
Jeg verner om de gode.
Men jeg verner også om de som ikke er så gode.
Og det er vel der skoen trykker.
Jeg kan ikke det mer.
Det blir tøft å stenge porten for jeg må gjøre det litt brått og hardt.
Jeg er redd for å skuffe.
Redd for at det ikke er noen der når jeg åpner igjen.
Det er skremmende og litt skummelt.
Men sånn er det bare.
Og hva skjer hvis jeg gjør det?
Ingenting.
Sannsynligvis.
Men.....jeg får det bedre med meg selv og min egen energi, som jeg nå selv trenger så sårt.
For det er tomt.
Beklager.
Jeg lukker porten.

Et perfekt liv

Hvorfor er det helst perfekte liv vi ønsker å høre om?
Å lese om?
Og hva ER egentlig perfekt?
Kan man ikke få velge selv hva som er perfekt?
For noen kan jo mitt liv være perfekt.
For meg for eksempel.
Perfekt nok i alle fall.
Hvorfor skal man bli en snakkis hvis man tenker litt utenfor boksen?
Gjør ting andre mener er feil?
Hvem kan velge hva jeg skal gjøre og ikke?
Hvem kan velge hva som er rett for meg og mine?
Det verste er at man blir sliten av å skulle være perfekt.
Eller rettere sagt - sliten av å ikke klare å være som alle andre ønsker.
Da Felix falt av hesten fordi jeg er en uansvarlig mor (synes andre), ble vi en snakkis.
Overalt tydeligvis.
Plutselig har alle som driver med hest aaaaldri falt av selv og aaaaldri sett andre falle av.
Fordi utfallet av ulykken dessverre var litt mer alvorlig enn ulykker der armer og bein brekkes eller man pådrar seg hjernerystelse, ble vår ulykke så mye verre.
Det er et halvt år siden nå, og jeg blir fortsatt minnet på det.
Samvittigheten min svartner hver gang.
Jeg føler meg liten og mindre verdt som menneske og som mor.
Da går jeg i hi.
Vil bare sove.
Vil ikke at noen skal snakke om meg.
For selv om jeg ikke vil bry meg gjør jeg det jo likevel.
Jeg klarer ikke stenge det ute.
Det gjør for vondt.
Jeg har innrømmet at jeg gjør feil.
Jeg skriver gjerne om dem.
Feilene mine. Manglene.
Utleverer mitt uperfekte liv.
Jeg har ingen problemer med det.
Så kanskje jeg fyrer opp selv da?
Ikke vet jeg.
Når jeg leser artikler i avisen om at unge jenter bare ønsker å lese de perfekte menneskenes blogger blir jeg skremt.
De vet at det perfekte livet er en løgn sier de.
Men de velger å lese det likevel.
Hvordan blir deres eget liv da, den dagen de skal klare seg selv og livet helst skal være perfekt?
Hva hvis de blir så uansvarlig som meg?
Hvordan skal de takle det?
Jeg er ikke perfekt og kommer aldri til å bli det.
Jeg velger å leve sånn likevel.
For alternativet er vel strengt tatt verre??
Ha en lytefri dag hvis du kan!

Hverdagsnaivitet

Jeg falt for det ordet med engang da jeg fikk det forært av en bloggleser.
Noen ord bare forelsker jeg meg i.
Det kan være bare fordi det er et fint ord.
Eller fordi det har en god mening.
Eller fordi det treffer meg og føles riktig.
Dette føles riktig.
Et ord sammensatt av hverdag og naiv.
Jeg liker hverdager, og ikke minst er jeg naiv.
På grensen til aldeles dum.
Og jeg vet det.
Jeg stoler ofte blindt på folk og tror det beste.
At det kan være lite lurt merker jeg ikke før jeg står der med gjørme til knærne, nesen i trestokken, eller skjegget i postkassen.
Og da er det jo litt sent.
Så kommer jeg meg etter mye strev opp av gjørma, løs fra trestokken, og får løsnet skjegget fra postkassen.
Joda, jeg barberer meg så det er bare metaforer.
Har fint lite skjegg.
Så bruser jeg litt med fjærne og rister på flesket mens jeg tenker at jeg aldri mer skal gå i samme felle.
Neste gang, daaaaa skal jeg ikke være så fordømt naiv.
Jeg skal gjennomskue alle.
Skue hunden på hårene.
Myse strengt mot verden og se alle feilene først.
Ikke vente til det motsatte er bevist.
Aldriiiii mer!
Helt til neste gang, sannsynligvis kort tid etter, da jeg igjen står med gjørme til knærne, nesen i trestokken, og med skjegget i postkassen.
Det gjentar seg.
Jeg ER naiv.
Jeg LIKER å tro det beste om alle til det motsatte er bevist.
For....hvis jeg hele tiden skulle bruke alle mine krefter på å se etter feil hos andre, og "ta" dem før de har bevist at jeg har grunn til det.....ja da ville jeg blitt helt utslitt.
Jeg orker ikke lete etter feil som jeg ikke vet om finnes.
De får bare heller komme til meg i all min naivitet da.
Men utslitt blir jeg av å være naiv også.
Ingen tvil om det.
For man går jo gjerne på en smell eller ti.
Innimellom slagene har jeg det jo uansett veldig bra med meg selv.
For jeg tror det beste om deg helt til du motbeviser det hvis du føler for det.
I så fall er det jo til syvende og sist ditt eget problem.
Og som oftest føler jo ikke folk for det.
For de ER den de utgir seg for.
Kanskje jeg bare skal slutte å være akkurat så naiv at jeg slipper det med gjørme, trestokker og postkasser?
Det kunne jo være en fin mellomting.
Litt mindre naiv. Og dum.
Men ikke så mye at jeg alltid tror det verste om folk heller.
Det ville blitt veldig lite hyggelig.
Hverdagsnaivitet kan jo være mitt nye mål.
Hverdagen er gjennomsnittet, det vanlige.
Hvis naivitetet min ligger på samme linje kanskje.
Da kan det jo hende jeg klarer meg bedre.

Radioreklame

Dette har jeg tenkt på lenge.
Altfor lenge.
Mulig det sier litt om meg men jeg kjører på.
Jeg HATER radioreklame.
Det er kanskje grunnen til at jeg sjelden hører på radio.
Jeg gjør det i bilen men må ha en cd klar i tilfelle.
Så jeg kan skifte litt raskt hvis det blir nødvendig.
Hvem har bestemt at man MÅ synge radioreklamer??
Eller si komplett idiotiske ting?
Jada, jeg skjønner det med at da husker man det og bla bla bla.
Men gud bedre.
Ville det ikke vært bedre om man husket et firmanavn etc av en positiv grunn??
En dag kjørte jeg feks forbi en Right Price Tiles butikk i Oslo.
Jeg ble umiddelbart irritert.
Og tenkte at jeg aaaaaldri noensinne ville handlet så mye som en flis der.
Pga de idiotiske radioreklamene de opererer med!
Så der mistet de en kunde, HA!
Ja, jeg husker navnet fordi jeg hater reklamene deres.
MEN jeg kommer jo aldri til å handle der.
Det er meg knekkende likegyldig om det er billigere der enn alle andre steder.
Jeg nekter å gå dit.
Da får det bare koste mer et annet sted.
Alt på grunn av idiotiske radioreklamer.
Elkjøp ligger i samme gate etterhvert.
De eviglaaaaange reklamene som forteller hele livshistorien til folk som har bursdag.
Ååååh, kjeeeeedelig OG irriterende.
Omigjen og omigjen.
Samme dritten.
Får nesten hjerteinfarkt jeg altså.
Og man kan nevne i fleng men jeg kjenner jeg blir irritert bare av å skrive om det.
Kommer rett fra bilen nå, eneste stedet jeg hører på radio.
Greide å styre unna reklamene i dag, takk og lov.
Fikk med meg nyheter og White Wedding av Billy Idol.
Bedre det.
Og etterpå skal jeg skaffe meg en ny cd.
I tilfelle.
Så jeg har noe annet å fokusere på i bilen.
Da kan jo turen bli irritasjonsfri.
Kanskje.
Så lenge de andre som er ute i trafikken samtidig oppfører seg.
Men altså.....nei til radioreklame.
Så det så.

Negativt vs Positivt

Jeg må jo nesten bare flyte på denne bølgen nå.
Det som skjer er at jeg for første gang fikk en negativ kommentar på bloggen altså.
Se forrige innlegg.
Og hva skjer så??
Jo......statistikken fyker til værs!
Bloggen min er mer lest i dag enn noen gang før!
PGA EN NEGATIV KOMMENTAR!
Er det mulig?
Seriøst?
Er det det folk vil lese om?
Ikke sånne hyggelige kosegreier som sminke, slanking, hårfarge osv?
Sånne fjortis ting?
Nei nei.
Det er mer spennende med folk som lager kvalme.
Skriver crap.
Sutrer og syter.
Liker ikke bloggen.
Hater den kanskje til og med, hva vet jeg.
Klager over at jeg er fjortis.
Buhu.
Det er i grunnen ganske så festlig at det er sånt som skal til.
Må jo le litt.
Hjelpe meg.
Det BURDE egentlig ikke forundre meg men det gjør det likevel.
Folk er sprø som havrekjeks.
Helt utrolig.
Men samtidig  er det hysterisk morsomt.
Jeg skjønner nada.
Gjør dere??

Min første negative bloggkommentar!

Jepp, dere leste riktig!!!
Endelig har det skjedd!!
Noen har irritert seg over bloggen min ha ha ha :D
Jeg skriver nemlig som om jeg er 14 påstår en anonym.
Skal jeg ta det som et kompliment?
Næææh, tror ikke det.
Det er nok ikke sånn ment i alle fall.
Ikke vet jeg hvordan vedkommende har kommet frem til det.
Og at det stemmer tror jeg neppe.
DA vet nok ikke denne anonyme personen hvordan en på 14 skriver.
Eller kanskje vedkommende ER 14 selv og troooor vi er likestilte.
Hva vet jeg.
Og sjå kor da bryr meg!
Forslaget mitt og svar på kommentaren var rett og slett å la være å lese.
Fritt valg.
Ytringsfrihet er det noe som heter, men den dumpappen vet sikkert ikke det.
Og har åpenbart svekkede sjelsevner.
Jada, nå er jeg frekk.
Men det er nå engang min mening når folk ikke har mot nok til å stå frem bak negative kommentarer.
Det står MYE mer respekt av det hvis de skriver navnet sitt.
Da kan jeg svare konstruktivt.
Men sånne anonyme meldinger som er helt bak mål kan bare takke seg selv når de får dumme svar.
Jeg får fortsette å skrive jeg da.
Jeg tjener forøvrig fett på mine skriverier jeg, liiiiiiiitt mer enn en 14 åring gjør, ha ha ha ;)
Så touchè min venn (apostrofen skulle vært andre veien, jeg vet jeg vet, men pcen min vil ikke)  ;)
Men men, samma det.
La nå bare folk mene hva de vil.
For meg ble det jo et helt innlegg utav det.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Hilsen fjortisen, tihi ;)

Årets forsett(er)!

Trene mer, spise mindre, være ultrasunn, flinkere, greiere osv osv.
Jadda.
Jeg pleier i grunnen ikke å ha noen forsetter.
De er jo uansett til for å brytes.
Men i år skal jeg ha ett forsett.
JEG SKAL VÆRE SNILLERE MOT MEG SELV.
Jeg skal si pene ting til meg selv og gi meg selv litt slækk.
Ikke være så streng mot meg selv.
Jeg er jo egentlig god nok som jeg er.
Tror jeg da.
Fra i dag av skal jeg si det til meg selv i alle fall.
For jeg tror det føles bra i lengden.
Kanskje jeg kan overbevise meg selv, det ER jo tross alt lov å håpe.
Jeg prøver jo å være generelt snill med andre.
Så hvorfor ikke være litt greiere med meg selv også.
Litt kjeft kan jeg tåle hvis jeg gjør dumme ting.
Av meg selv altså.
Da må jeg jo nesten si fra.
Hvis jeg for eksempel spiser sjokolade hver dag.
Jeg pleier jo ikke det.
Men kjefter likevel på meg selv hvis jeg spiser bare en sjokolade, en dag.
Og så kjefter jeg på meg selv fordi jeg er tjukk.
Og trener for lite.
Og spiser for mye.
Men når jeg ikke vil ha nyttårsforsetter angående dette så må jeg slutte å kjefte også.
For jeg gjør faktisk så godt jeg kan.
Jeg er vel sånn passe flink og det holder.
Jeg er sånn passe grei, og det holder også.
Det kunne jo strengt tatt vært verre.
Jeg kunne begynt å røyke for eksempel.
Men jeg gjør jo ikke det.
Ikke at jeg skjønner hvorfor jeg i alle dager skulle begynne med det men dog.
Et problem mindre.
Så 2012 blir LinePines år.
Jeg gleder meg!!
GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!