Hest er best

Jepp, så sant som det er sagt.
Hest ER faktisk best!
Jeg er en evig hestejente.
Begynte da jeg var ti år gammel og har fortsatt.
Og fortsatt.
I dag har jeg kost meg i stallen med fire andre herlige jenter og hestene deres.
Til tross for at jeg (som vanlig) kom altfor sent, rakk vi å spise kakemenn og ta en kopp kaffe først.
Er ikke det å kose seg i stallen så vet ikke jeg :)
Kakemannpakker med sløyfe rundt ble lagt på bordet til alle og enhver, en liten god jul hilsen fra oss fordi sånt er så hyggelig :)
Ut på tur bar det og tross litt kjas og mas fra noen av disse søte hoppene våre, kom vi oss hele veien opp klatreløypa OG til og med hele veien rundt og hjem.
Ikke verst.
Koste oss gjorde vi også, skravla går for å si det sånn :)
Etterpå ble det eeeenda mer skravling og eeeeenda mer kakemannspising.
Jada vi vet å kose oss :)
Og de intatte kaloriene ble blåst bort igjen med alt stallarbeidet så no worries.
Eller litt worries da for buksa kjennes trangere enn sist jeg hadde den på.
Kanskje jeg må spa mer møkk og spise færre kakemenn neste gang.
Vi lyt no sjau på da.
Poenget med det hele var i alle fall bare at hest er best.
Enkelt og greit.
Vi hestes!

Og PS....bildet over er selvfølgelig av verdens vakreste hest, Ninett <3

Janteloven 2

Når jeg endelig ikke har eksamen OG i tillegg har fri fra jobb, jobber hodet overtid med tanker av mange slag.
Det jeg har tenkt på siden jeg skrev et innlegg om janteloven er at den egentlig burde døpes om.
Til......JENTEloven.
For det er vel for å være helt ærlig jenter som bruker janteloven?
Det er jenter som ikke har lov til å være flinke.
Og jenter som mener at ikke andre jenter har lov til å være flinke.
Gutter tenker ikke så mye på sånt tror jeg.
Er du god til noe så er du god til noe.
Da får du kredit og klapp på skulderen.
Jenter får olme blikk.
Og det beste er hvis man kan baksnakke og spre litt rykter.
Jenter liker ikke at andre jenter er gode til noe.
I alle fall tenker altfor mange sånn.
Så herved døper jeg janteloven om.
Nå heter den bare - JENTEloven.
Ha en jante/jente-fri kveld!

Kjøkkentjeneste..

Jeg ELSKER å bake.
Jeg kan godt brått finne på å storme ut på kjøkkenet til familiens store skrekk og bare begynne å lage et eller annet.
Sånn helt plutselig og uplanlagt.
Derfor har jeg skapet fullt av mel og sukker og alt slags stæsj som man behøver til sånne innfall.
For det meste.
Hvis jeg mangler noe spør jeg naboene.
Og så får de litt av dagens fangst levert på døren.
Fint for dem, fint for meg.
Problemet i dag var at kokeboken var borte.
Sporløst forsvunnet.
Hokus pokus.
Jeg lette og lette.
Men jeg stinker i leting og finner aldri noe som helst.
Kan løfte på kaffetrakteren fem ganger og fortsatt ikke finne kokebøker under.
Så ille er det.
Så jeg ga opp og fant en oppskrift på nett som lignet.
Jeg skulle nemlig bake superkake, alias sjokoladerullekake med smørkrem, til gutta kommer hjem fra hockeyturnering.
Skulle liksom gjøre opp litt for at jeg sovnet istedenfor å handle og lage middag.
*Plystre*
Det som skjedde var at oppskriften ikke funket som jeg hadde planlagt.
Det var IKKE den samme som i den forsvunnede kokeboken min overhodet.
Det lignet av utseende men den virket ikke.
Det ble rett og slett en sjokoladerullesmørklump.
Smørkremen ligger midt i, og skrikende har jeg presset kaken sammen til en klump.
I frustrasjon over at den ikke ville samarbeide.
Er man heldig får man litt smør på kaken evt litt kake på smøret.
Så sånn er det med den saken.
Ellers har jeg en kakemanndeig til avkjøling.
Det skal stikkes ut herlige lyse kakemenn etterpå.
I alle fall om DEN oppskriften funker.
Jeg husker aldri fra år til år hvilken som er god så det blir litt sånn hipp som happ.
La oss håpe på hipp denne gangen.
Eller happ.
Alt ettersom hvilken som egentlig er god.
Nå sitter jeg og funderer på hva mer jeg skal lage.
Problemet er at kjøkkenet ser ut som en slagmark og jeg tror jeg har brukt alle plastbollene.
Og alle slikkepottene.
Eller de to jeg har da.
Så jeg får tenke litt.
På om jeg skal rydde og så sette igang igjen.
Eller om jeg bare skal sette igang uten å rydde.
Eller bare rydde.
Det er nok det beste.
Vi bakes!

Janteloven

Janteloven lyder slik:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Det skal styre oss at vi ikke skal tro godt om oss selv.
Vi skal ikke tro vi er flinke til noe.
Vi skal i alle fall ikke si noe om det til andre.
Best å holde kjeft hvis vi synes vi faktisk er gode til noe.
Bare være flinke i stillhet.
Men janteloven kan kanskje sees på andre måter også.
Man skal ikke være for snill.
Folk kan se ned på deg da også.
Mislike deg og misunne deg.
Hva hvis du ikke tror du er bedre enn andre i det hele tatt men andre tror at du tror det selv?
At du virker selvsikker og vellykket men ikke er det inni deg.
Og så blir du behandlet deretter.
Sjalusi.
Misunnelse. '
Som blir til ondskap og sladder.
Og hva med de som selv alltid mener de er bedre enn alle andre?
Har det også noe med janteloven å gjøre?
Er det egentlig et vidt begrep eller er det snevert og enkelt?
Av og til skulle jeg gjerne vært sånn som opphøyet meg selv.
Tenkte på meg selv som helt gudommelig i forhold til alle andre.
Som brukte albuene og bante meg vei.
Likte meg selv dritgodt.
Syntes jeg var helt perfekt og god til alt.
Og......trodde at alle andre gjorde det også.
Mente at ingen andre var like gode som meg.
Ingen visste like mye.
Ingen kunne alt sånn som meg.
Ingen kunne måle seg rett og slett.
Må være deilig å ha det sånn.
Janteloven gjelder ikke for sånne.
De har lov til å være flinke de.
Men de er ofte ikke snille.
Så kanskje det derfor ikke gjelder for snille mennesker.
Et dilemma.
Man kan være snill og flink og bli sett ned på.
Og man kan synes man er snill og flink selv og ikke bry seg.
Sånne tanker kan man også sitte og fundere på i julen.
Jantejulen.
Eller noe sånt.
Ha en fin kveld.

Julefred 2

Ligger under varm dyne og hører gutta mine prompe, rape, og stønne over å ha scoret fantastiske mål på et eller annet spill..
Lykke...?
Ja såklart <3

Kameler og andre dyr

Egentlig handler dette bare om kameler men det hørtes så bra ut å nevne andre dyr også, derav overskriften.
Egentlig handler det om at jeg har funnet ut hvorfor jeg er feit.
Og ikke klarer å gå ned i vekt.
Det er nemlig ikke julematen.
Ikke sjokolade.
Eller potetgull.
Eller kaffe med fløte.
Eller pizza.
Eller brus.
Eller smågodt.
Eller mat.
Det er alle kamelene jeg svelger!!!!
ENDELIG har jeg knekt gåten!
O sweet relief, det føles bra!
Det hjelper ikke med Grete Roede, eller lavkarbo eller slankepiller.
Jeg MÅ rett og slett slutte å svelge alle disse kamelene!
Hvis man kunne svelge andre dyr hadde jeg sikkert gjort det også, så takk og lov at det ikke går.
Sikkert litt kjipt å svelge en tiger for eksempel.
Og da måtte man vel rett og slett kalt meg obese og ikke bare lubben (eller feit da).
Kamelene legger seg nemlig litt her og der.
Spesielt på hoftene.
Derfor jeg har sånne flotte "puter" på sidene.
Det er IKKE ridebukselår.
Det ER kamelpuklene.
Jeg er så glad for at jeg har fått klarhet i dette.
For da kan jeg begynne et nytt og tynnere liv fra nyttår.
Uten å kutte ut godis og mat.
Jeg kan bare slutte å svelge de hersens kamelene.
Ja gjett om jeg skal!
ENDELIG!

Julefred

Ligger under varm dyne i sengen og lytter til glade stemmer fra stuen....
Der prater og koser de seg, mine tre aller beste..
De viktigste menneskene i livet mitt!
De jeg elsker over alt på jord og ville gjøre hva som helst for..
Lykke <3

Kommunikasjon

Siden jeg rett og slett ikke forstår hva jeg skal unnskylde mer enn det jeg har gjort til nå, må jeg nesten prøve å få et svar så jeg har noe å forholde meg til.
Og muntlig får jeg ikke noe svar.
Det er umulig å kommunisere.
Sist jeg sjekket var jeg ikke et barnehagebarn men blir snakket til som et.
Det føles jo særdeles bra i en alder av tjuesøtten.
Og at jeg oppsøker "problemet" og prøver pent å si god jul og tilby en klem for så å bli....ja.....vet ikke hva jeg skal kalle det.
Grunnen til at jeg tar det her er at jeg har skjønt at det som skrives her leses med forstørrelsesglass.
Det nevnes i alle fall ved en hver anledning.
Og om ikke rette vedkommende finner det selv er det sikkert noen som ringer og informerer.
Har forstått det sånn.
HVA mer skal jeg si unnskyld for?
NÅR skal jeg få MIN unnskyldning??
Jeg har prøvd!
Og de som trenger å vite det vet det!
De må nok gå litt i seg selv og i det minste være med på en slags skylddeling.
Julen min ødelegges ikke av dette, helt uaktuelt.
Hvis det er målet, glem det.
Hva som er det langsiktige målet aner jeg ikke.
Virkelig ikke.
Det som er leit er at hatet mot meg går utover uskyldige tredjeparter.
Det skjærer meg inn i hjertet og gjør grusomt vondt.
Men jeg har gjort det jeg kan og takker herved for meg i denne saken.
Livet mitt handler om viktigere ting.
Og jeg skriver fortsatt akkurat hva jeg vil i dette  vakre lille landet vårt med vidunderlig ytringsfrihet.
JEG nevner fortsatt ikke navn.
Noen nyter fortsatt å smøre mitt utover.
Det er IKKE bare på nett man kan hetse med ord!!
Men.
Jeg GIDDER IKKE MER!
Slutt.
Finito.
Ferdig.
Jeg lar meg ikke herje med.
Fra og med i dag!!!!!
Men altså, jeg holder kjeft fra nå.
Feier for min egen dør.
Og lar det bli med det.
Ikke ett eneste ord hverken her eller der.
Om dette.
Fornøyd?
I så fall er det jo bare å ringe noen å fortelle det!
Be my guest!
Håper det føles bra.
Viktig å få ting ut ja.
Forøvrig er treet pyntet, gavene ligger klare, pinnekjøttet putrer, ribben er snart i ovnen, og kidsa er julepyntet.
O sweet joy :)
GOD JUL!

UNNSKYLD

UNNSKYLD!!

Hvem av dere skal ringe og fortelle dette??????


GOD JUL!!!!!

Jeg bygger...

Jeg hadde i alle fall tenkt å bygge.
En mur.
Sånn rundt meg selv så jeg ikke blir såret og lei meg.
Så slipper jeg liksom å bruke krefter på det.
Da kan jeg heller skrive om slanking og sminke og alle sånn gøye ting vet dere.
Eller om morsomme ting som pandaer og sånn.
Kommer an på åssn pandaer da, bare noen som er morsomme.
Men men.
Et klokt hode sa at jeg kunne bygge meg et lite gjerde i alle fall.
Kanskje bedre enn en mur.
For man trenger av og til å bli bittelitt såret kanskje.
Men bare nok til at man kommer sterk ut på andre siden.
Og da holder det kanskje med et lite hvitt stakittgjerde.
Jeg ser det for meg der det lyser hvitt i solen.
Akkurat nå er det litt frossent men det beskytter.
Om sommeren er det varmt og hvitt og det lyser så fint i solen.
Så jeg begynner med det jeg og ser hvordan det går.
Lar det beskytte meg så godt det kan.
Litt er bedre enn ikke noe.
Og blir det for ille får jeg begynne på muren.
Men jeg advarer.
Da kommer ingen inn.
Og jeg kommer ikke ut.
I gjerdet har jeg en port.
Og du er velkommen inn en tur.
Hvis du er hyggelig.
Hvis du skal kjefte på meg stenger jeg porten.
Så sær er jeg nemlig.
Jeg koser meg bak mitt hvitmalte gjerde.
Bank på hvis du vil inn.
Vi sees.

Stillheten etterpå

Når ting har roet ned etter kaos og bråk..
Da kommer stillheten etterpå.
Den er god men litt vond også.
For da er løvemammaen borte.
Tårene også.
Det er bare stille.
Og da kommer de andre ordene snikende.
Unnskyld.
Unnskyld at jeg er til.
Jeg mente det ikke.
Jeg orker ikke krangle og vil ha fred.
Nå har jeg fred men jeg vil så gjerne ha alt ugjort.
For det henger over meg.
Jeg er svak og vil helst unnskylde selv om ting ikke er min feil.
Det jeg har gjort feil er unnskyldt for lengst.
Så hvorfor vil jeg fortsatt legge meg flat?
Hvorfor vil jeg fortsatt være den som bygger bro og gjør det godt igjen?
Jeg aner ikke.
Jeg er vel svak.
Jeg har endt opp med å si unnskyld mange ganger.
For ting som egentlig er opp til andre å unnskylde.
Men jeg gjør det for jeg orker ikke ha det hengende der.
Over hodet.
Forstyrre meg.
Det føles godt å si unnskyld og få det ut av verden.
Samtidig vondt for det er store kameler å svelge.
De har store pukler disse kamelene.
Jeg vil men jeg skal ikke.
Ikke nå.
Det får bare henge der.
Som en sky over hodet mitt.
Den blir nok mindre etterhvert.
Skyer løses jo opp litt etter litt.
Og bak dem er solen.
Jeg venter på den jeg.
Imens skriver jeg det av meg.
Bruker ordene mine.
Alle andre ord enn det ene.
Ikke unnskyld.
Ikke denne gangen.
I alle fall ikke akkurat nå.

Ordet er min makt!

Ordet er mitt til å bruke.
Og jeg kan bruke det som jeg vil.
Helt og holdent.
Hvis jeg vil skrive så skriver jeg.
Heldigvis er det ytringsfrihet i dette landet.
Jeg nevner ikke navn og skriver ikke om spesifikke steder.
Jeg støter ingen hvis de ikke føler seg støtt selv da.
Jeg anklager ingen spesielle med ordene mine.
Jeg bare irriterer dem litt kanskje.
Jeg nevner bare det røde krysset i høyre hjørne.
Enkelt og greit.
Noen vet ikke at man ikke bør nevne navn og skriver det ca 50 ganger etter hverandre.
Og deler det ut.
Helt uten filter.
Jeg hetser ikke men de gjør.
Jeg mobber ikke men de gjør.
Jeg skriver for mye.
Legger ut livet mitt på nett.
Bildene mine er smakløse.
Jeg er uansvarlig og en dårlig mor.
Jeg er rett og slett helt gal.
Burde sikkert hentes av menn i hvite frakker, guuuuuud så spennende!
Det er konklusjonen.
Jada.
Sikkert.
Men vet dere hva?
Uansett så kan ingen hindre meg i å skrive.
INGEN.
Ingen kan true meg til å slutte.
Ingen kan true meg til å slutte å leve livet mitt som jeg vil.
Noen liker meg.
Det vet jeg.
Og det varmer og betyr mye.
Jeg kan trues og hetses.
Jeg kan følges med argusøyne.
Jeg kan anklages for helt urimelige ting.
Jeg kan plutselig befinne meg i en situasjon som ligner en skrekkfilm.
Og ja, jeg er livredd.
Og jeg blir helt paranoid.
Men ordet er mitt!
JEG velger å skrive det av meg.
Det er MITT valg.
Det er MITT liv.
Hvis du ikke liker det så det dra dit peppern gror.
Hvis det verste jeg har gjort er å kalle noen en ...... ja et eller annet halvstygt OG det faktisk er det verste jeg har gjort....er det da så ille?
Noen gjør verre ting mot andre.
Jeg har følt det på kroppen.
OG JEG SKRIVER OM DET.
Rett skal være rett.
Man kan ikke bare hevde ting om meg og utlevere meg.
Jeg tror ikke det er lov.
Men skrive kan man.
UTEN å nevne navn eller personer.
Hvis det er negative ting vel og merke.
Jeg liker å nevne personer og navn.
På de som fortjener ros eller å bli sagt noe positivt om.
Og det er mange heldigvis.
De andre........bare skriver jeg.
JEG SKRIVER DEG.
Andre videreformidler.
Tenk at jeg er så populær.
At folk føler de må si det videre.
Til de som skal bruke det mot meg.
Kommer dette videre vet jeg i det minste hvem.
Greit nok.
Slemt, men greit nok.
Jeg bør jo bare føle meg beæret.
For jeg står for det jeg skriver jeg.
Bruk det imot meg hvis dere vil.
Dere kommer ingen vei.
Ser bare dumme ut.
Jeg slåss for meg selv og mine.
Jeg bruker ord som mitt våpen.
Med ord er jeg en løvemamma som jeg ønsker å være.
Ordet er min makt.
Og jeg bruker det!

Mobbing

Som barn ble jeg aldri mobbet. Heldigvis.
Jeg er heller ingen mobber. Heldigvis.
Men nå, som voksen, har jeg for første gang fått oppleve mobbing på kroppen.
Trakkasering.
Ren ondskapsfullhet.
Rettet mot meg uten grunn.
Løgner og baksnakking.
Drittslenging.
Jeg blir presset bort fra et sted jeg elsker og der jeg har bidratt med alt jeg kan på alle måter.
De vil ikke ha meg der.
Jeg har vært positiv og hjelpsom.
Jeg har klaget lite men sagt fra om ting som har behøvd å sies fra om.
Jeg har jobbet hardt for å være en ressurs og det har familien min også.
Og nå får jeg beskjed om at jeg skaper dårlig miljø.
Lager dårlig stemning.
Er en dårlig mor.
Det er min feil at sønnen min ble skadet i en ulykke i sommer.
Uansvarlig.
Det svir og gjør vondt.
Tre voksne mennesker mot meg.
Lynende øyne.
Sinte høye stemmer.
Hatefulle ord.
Usakligheter.
Jeg får ikke si noe, de vil ikke høre.
Jeg prøver først å være en løvemamma.
Jeg vil også være sint.
Jeg snakker høyt og vil si det jeg har å si.
Men gir opp.
Skjønner fort at det ikke går.
De snakker høyere og blir sintere.
Jeg blir liten, kryper sammen og tar imot.
Min versjon teller ikke.
Hvorfor de hater meg sånn vet jeg ikke.
De blemmene jeg har gjort har jeg lagt meg flat for og unnskyldt.
Uskyldige feil som jeg aldri vil gjenta.
Det er ikke viktige ting men jeg legger meg flat likevel.
Og jeg kan jo ikke skru tiden tilbake.
Løgner blir spredt om meg til de som bestemmer.
Og da bestemmer jo de at jeg må bort.
Hun som lager kvalme og ikke kan oppføre seg.
Hun som skaper dårlig miljø.
Meg.
Jeg gråter mine bitre tårer og prøver å forstå.
Men jeg forstår det ikke.
Det er ikke meg.
Jeg er ikke kvalm og lager ikke bråk.
Jeg hater konflikter og har i mitt liv svelget minst tusen kameler for å slippe å havne i bråk.
Jeg er omsorgsfull og passer på at andre har det bra, heller enn meg selv.
Jeg smiler.
Jeg hjelper til når jeg blir spurt.
Og når jeg ikke blir spurt.
De som kjenner meg vet heldigvis hva som er sant.
Jeg skjønner ingenting annet enn at dette er mobbing.
Regelrett.
Og det er vondt.
Jeg har takk og lov masse støtte i de som ser det meningsløse i dette.
Mange som støtter meg og vil meg vel.
Jeg får varme tanker og klemmer og gode ord.
Og det hjelper.
Jeg er heldig sånn.
Er ikke alle som er like heldige.
Jeg føler med alle som bli mobbet.
Spesielt barn som ikke har livserfaringen til å prøve å heve seg over det.
Følelsen er grusom.
Uansett hvem man er eller hvor man er.
En bitteliten sak er blåst opp helt ut av proporsjoner og jeg får ikke forsvare meg.
De har bestemt at jeg har feil og de har rett.
Jeg har tapt.
Unnskyld at jeg er til.

Hoppeslott

Ja nå tenker dere sikkert sånne hoppeslott som på Hoppeloppeland, Baluba, tivoli osv.
Men neida, glem det.
JEG eeeeeeser ut som et hoppeslott!!
Meg - tjukkebolla. Hoppeslottet.
Som om noen har puttet en sånn luftdings i kroppen min og den blåser meg opp jevnt og trutt.
Det føles helt for *piiiiip* for å si det mildt!!
Hva skjer med det'a??
Jeg trener pilates tre ganger i uken.
Jeg er i stallen nesten hver dag og spar møkk, trimmer hest, bærer høy og bøtter mm.
Jeg spiser sjelden godteri og drikker sjelden brus (i alle fall ikke brus med sukker).
Jeg er stort sett i aktivitet hele tiden og har sjelden tid til å sitte ned.
Jeg har ikke lavt stoffskifte eller andre lumske sykdommer (tror jeg da).
Jeg tenker absolutt over hva jeg spiser og prøver å spise sunt og variert.
Kylling, grønnsaker, rugknekkebrød, lite hvitt mel og sukker...
Og aldri har jeg vært feitere!
Jada, dere er sikkert drittlei av å lese om mine fedmeproblemer.
I så fall klikker dere bare på det røøøøøøde krysset opp i høyre hjørne og *poff* så er jeg borte.
Jeg har prøvd vektklubben med telling av kalorier - skjer nada.
Jeg har prøvd å kutte ned på karbo og bli med i smørmafiaen - skjer nada.
Og neida, jeg prøver ikke alt på en gang, og jada, jeg lar det gå  gooood tid.
Men det skjer fortsatt.......nada.
Må jeg bare innse at jeg må være en tjukkas?
Må jeg lide meg gjennom bilder av meg selv i bursdager og jul etc mens jeg nesten brekker meg?
Jeg haaaaaater kroppen min nå.
Jeg skammer meg og vil helst ikke gå noe sted.
Pynte seg er bare idiotisk for ingenting hjelper.
Sånn er det bare.
Og siden jeg virkelig gjør det jeg kan (innenfor rimelighetens grenser - kan feks ikke trene tre ganger om dagen osv) for å gjøre noe med det, tillater jeg meg å klage.
HØYLYTT.
Blææææææææh!
Ha en fedmerik dag!!

For positiv?

Nei nei nei, gud bedre, ikke meg.
Jeg er jo sånn halvt om halvt ca.
Eller ganske positiv da. Eller ikke.
Lider av beslutningsvegring på dette som på det meste annet.
Men til poenget.
Som absolutt ikke hadde noe med beslutningsvegring å gjøre.
Kan man bli FOR positiv?
Sånn at det er irriterende for andre?
Jeg synes ikke det.
Jeg liker at folk sprudler av positivitet og gjerne at de deler det.
For hvis jeg da har en dårlig dag kan jeg jo til og med kanskje bli påvirket!
Og skulle man ha en så dårlig dag at man ikke ønsker at den skal bli bedre så kan man bare overse de positive menneskene.
Men man kan ikke be dem slutte.
Grunnen til at jeg skriver det er nemlig at en fb venn fikk en ultra-negativ tilbakemelding som mer eller mindre bestod av klaging på at hun var altfor positiv og lykkelig...
Kan man virkelig tillate seg å klage over sånt??
Har man det ikke helt bra selv da eller??
"Buuuhuuu, ikke fortell om hvor bra du har det og hvor lykkelig du er, det blir for mye for folk....".....!!
Jeg for min del irriterer meg MYE mer over all klagingen og negativiteten.
Jeg blar raskt forbi sånne statuser vel og merke men de rekker liksom å irritere meg i to sekunder likevel i forbifarten.
Nå er det jo ikke vanskelig å irritere meg, det er jo opplest og vedtatt.
Men dog.
Jeg er av den oppfatning at skal man klage så gjør det på en "morsom" måte.
Jada, det går an.
Klag i vei men gjør det ironisk, sarkastisk, skjul det litt.
Da er det kanskje ikke så ille for andre. Og samtidig får man det ut.
Og kanskje man til og med får det bedre selv.
Og innser at man ikke har det så ille.
Og at man er positiv kan bare ikke skade.
Prøv.
Så til mine sprudlende positive fb venner som deler sin lykkelige hverdag: TAKK <3

En spesiell takk til Charlotte som er min inspirasjon til dette innlegget og som mang en gang har snudd min dag med sin sprudlende positivitet!

Lover og lyver

Ja der har du meg! Hun som bare lover og lyver.
Det er ikke så fæle løgner da, litt mer sånn hvite egentlig.
Jeg lovet jo at skrivetørken var over men det var den ikke.
Har ikke skrevet blogg på.....på.....ja fåglarna vet hvor lenge.
Så nå skal jeg ikke love at det blir mer enn dette innlegget.
Klok av skade.
Er sikkert ingen som har dødd av at jeg ikke har skrevet på en stund heller akkurat, men det kan jo ha vært et biiiiitteliiiiite savn der.
Hvem vet.
Jeg lovet jo også at vektklubben skulle være min beste venn fremover og at flesket skulle disse i panikk.
Det disser. Men ikke i panikk.
Det disser fornøyd i ren velvære over at jeg ikke klarte å holde det jeg lovet.
Det koser seg og ler i fryd over at jeg feilet igjen.
Jeg hører det. Den lille stygge latteren som kommer et sted fra.
Så nå skal jeg ikke love noe som gjelder flesket mitt.
Jeg lar det bare være der og så sier jeg ikke noenting om hva planen er.
Det skal tidsnok få se og da rekker det nok ikke hverken disse i panikk eller le.
Ha!
Jeg lovet også meg selv at jeg ikke skulle dra ut om morgenen med kidsa uten å freshe meg opp litt først.
LØØØØØØØGN!
For nå har jeg nettopp kjørt dem til skolen i den vante pandalooken og med ustelt bustete hår og joggebukse.
Fin som bare det.
Fortsatt glad jeg ikke ble stoppet. Eller at bilen streiket.
Hadde vært ultraflaut å måtte gå noe sted. Hilse på noen. Ja vise seg offentlig rett og slett.
Men nå er jeg trygt hjemme.
Jeg lover også meg selv stadig vekk at jeg skal gjøre mer skolearbeid.
Men gjør jeg det? Nei.
Har jo ikke tid.
Men altså, nå som det nærmer seg eksamen med stormskritt har jeg ikke noe valg.
Da behøver jeg kanskje ikke love noe heller for det kommer av seg selv.
Jeg lider jo fortsatt av flink pike syndromet og hater å gjøre det dårlig.
DET kan jeg love. Uten problemer.
Nå skal jeg spise frokost og gå på jobb.
Dette blir en lang dag.
DET lover jeg.
Vi lyves!

Tannlegeskrekk!!

Jeg husker en sang av The Kids som het akkurat det og jeg husker jeg digget den.
Sikkert fordi jeg har ekstrem tannlegeskrekk.
Og fordi The Kids var dritkjekke da jeg var ca 7 år også såklart.
Men nå sitter jeg her med en knekt, sprekt, ødelagt tann.
Sånn ca noe sånt i alle fall.
Det skjedde i går kveld og er nok straffen for at jeg spiste sjokolade.
For det var da det skjedde.
Nå kan jeg ikke tygge og dermed sitter jeg her ihjelsulten.
Jeg er ultradårlig til å klare meg uten frokost så jeg sliter litt.
Men det verste er jo at jeg må gå til en annen tannlege enn min egen!
Når jeg ENDELIG har funnet en tannlege jeg har turt å gå til mer enn en gang så er han forsvunnet.
De svarer ikke på tlf og døren er låst.
Det heldige er jo at jeg har fått time hos broren hans.
Og da er det jo lov å håpe at han er like flink og grei.
For ellers er det mulig jeg dør rett og slett.
Men å leve på suppe, saft og smertestillende er ikke så veldig interessant når det kommer til stykket.
Så da sitter jeg her svææææært nære panikkanfall og venter på at klokken skal bli 12.
Skjebnetimen.
Uææ.
Tror jeg må legge meg nedpå med litt frossen brokkoli over øynene.
Det hjelper mot alt.
Sikker tannlegeskrekk også.
Ønsk meg lykke til.
Fordi jeg trenger det.
Borr borr!

Jeg HATER husarbeid!!!

Jepp, HAT HAT HAT!!
Jeg dypt og inderlig hater at det skal være nødvendig i det hele tatt.
Men jeg vil gjerne ha det rent og pent rundt meg da.
Jeg klarer det bare ikke.
Så kom igjen, gni det inn, fortell meg at det er jo baaaaaare å ta det jevnlig, det er jo baaaaare å ta litt og litt, det er jo baaaare å ta litt hver dag.......BLA BLA BLA!
Og hold kjeft!!
Da jeg ble født manglet jeg et gen og det var dessverre husmorgenet.
Jeg HAR det IKKE!
Og kommer aldri til å få det.
Jeg hater å sitte her å se at det er møkk og dritt og rot overalt men jeg orker bare ikke gjøre noe med det.
Jeg skriver heller blogg.
Så bite me!
Og jeg koser meg heller sammen med hesten min.
Og kidsa mine. Vi pløyer for tiden gjennom alle bøkene om den vesle vampyren og det tar tid.
Og vi nyyyyyyter det! HA!
Og jeg prøver å kose meg med venner av og til.
Og jeg MÅ jo jobbe.
Og lese grammatikk.
Og lese litteratur.
For eksamen kommer uansett hvor rotete huset er eller ikke.
Og tro meg, jeg har prøvd!
Jeg har laget systemer som ender i kaos og jeg finner i alle fall ingenting.
Jeg har prøvd å ta litt og litt men gir opp fordi jeg aldri kommer helt rundt før jeg må begynne på nytt.
Og jeg er sikkert lat, jaaaada.
Men jeg er flau også. Over at jeg ER en stinking husmor.
For i en perfekt verden skal huset se ut deretter.
Det skal være rent, ryddig og dufte godt.
Ikke noe kliss på bordet.
Ikke noe rot på kjøkkenet.
Ingen gammel oppvask.
Ingen søpleposer.
Ikke noe støv og ingen hybelkaniner.
Ingen skokaos i gangen.
Ikke noe kleskaos her og der.
Neida.
Det skal være fullstendig ordning og reda.
Men her er det bare ikke sånn.
Det er rot.
Det er støv.
Kliss og møkk.
Og jeg hater det.
Men jeg hater kanskje enda mer å gjøre noe med det.
For jeg orker ikke.
Jeg blir så sur av det.
Like sur som av at det ser ut som det gjør.
Sur sur sur.
Nå har jeg tenkt på det så mye at jeg er enda mer sur.
DRITTSUR.
Så til alle dere perfekte husmødre der ute med huet  konstant i vaskebøtta og gullende ren samvittighet....BITE ME!




PS: Jeg er bare misunnelig. Så vet dere det.

Sinnsyk (i gjerningsøyblikket) hockey-mamma!

Joda, jeg er en dedikert hockeymamma.

Jeg stiller på de aller fleste kamper både borte og hjemme.

Jeg står i kiosken noen ganger på hjemmekampene og det er sikkert det beste for alle de andre.

For når jeg ikke står i kiosken står jeg på tribunen.

Og jeg er GARANTERT hun der irriterende mammaen fra bergen som roper høyere enn alle andre.

Og jada, de ser på meg.

I går var det kamp hjemme mot Jutul.

Jutulforeldrene er kjempeflinke til å heie på laget sitt.

De er samstemte og de høres godt.

Men så kommer jeg. Og jeg liker ikke at de høres bedre enn oss Ringerikeforeldre.

Så jeg tar ansvar.

Litt for mye.

HEIA RINGERIKE!

SCORE MÅÅÅÅÅÅL!

JOBBE JOBBE JOBBE!!

KOM IGJEN NÅ GUTTER!

BRAAAAAA!!!

BRAAAAA FELIX!!!

Den siste der er den verste jeg gjør men det bare skjer av og til selv om jeg ikke mener det.

For Felix blir jo dritflau. Og det skjønner jeg egentlig godt for å være helt ærlig.

Jeg husker jo min egen mor som kom løpende inn i ridebanen baaaare fordi jeg falt av littegranne. Herrefred...

Men der står jeg da og skriker av full hals på tribunen.

Og etterhvert blir de andre foreldrene stille. Og mer stille.

De ser på meg.

Tenker sikkert at jeg er helt gal.

Og jeg er jo på en måte det.

Lidenskapelig gal i øyeblikket for å støtte gutta våre.

Foreldrene på vårt lag synes det er ok at jeg tar litt ansvar så slipper de å skrike og bli beglodd.

Jeg tror i alle fall de synes det er ok.

De ler høflig. Kanskje ikke et godt tegn?

Før HVER eneste kamp bestemmer jeg meg for at jeg skal holde kjeft.

Stå på tribunen og bare heie sånn litt forsiktig og akkurat passe.

I en perfekt verden er jeg den smilende mammaen som bare klapper når jeg skal og som ikke roper høyere enn alle de andre tilsammen.

I den virkelige verden er jeg dessverre helt motsatt.

Skrikebøtte. Skrålekråke.

I'm a crazy hockeymom......and proud of it. Sort of.

På et tidspunkt må jeg slutte.

For kidsa sin skyld.

Stakkars!

Kanskje til neste kamp.

Men bare kanskje.

Snakkesalig

Jeg snakker mye. Både på innpust og utpust som det sies. Sakkesalig de lux.
Kanskje koselig av og til, kanskje ikke sååå koselig andre ganger.
For MEG er det alltid koselig såklart men jeg tenker jo litt på andre rundt meg da.
Av og til.
Når andre snakker om fylleangst dagen derpå kjenner jeg følelsen.
Men da i form av en slags snakkeangst.
Jeg føler mange ganger at jeg har snakket aaaaltfor mye.
For fort. For mye. Om for mange ting. Kanskje ting jeg ikke burde snakke om også.
For det renner bare over før jeg greier å stoppe det.
Er som å prøve å stoppe en løpsk kran.
Og noen ganger føles det ikke bra etterpå.
Jeg kan føle jeg har kuppet en hel samtale. Eller at andre ikke kom til på grunn av meg.
Eller at jeg virket helt dust som snakket så mye.
Sånn typisk bergenser liksom.
Det skjer på pilatestimene mine også og jeg tror av og til kundene får mareritt om natten.
Stakkars.
Jeg advarer dem av og til på forhånd hvis de er nye men da bare ler de høflig.
De forstår ikke at det er alvor. At de kan komme til å lide.
Jeg sier at i dag skal jeg ikke si så mye men.....bla bla bla bla.....
Så er vi igang og det lar seg ikke stoppe.
Jeg forteller om hvorfor jeg har akkurat de litt rare ullsokkene med reinsdyr på når jeg skal trene. Eller hvorfor jeg har en stor bandasje rundt hånden. Eller snakker litt om hesten min. Eller hva jeg gjorde i helgen. Eller hvor rare vi ser ut hele gjengen der vi står og kniper og strekker. Det er MYE som kan sies når man egentlig bare bør holde helt kjeft.
Kan det hende det er koselig at jeg gir av meg selv?
Jeg håper jo det.
Men når man er sammen med venninner og de ikke kommer til i en samtale mellom to personer, altså meg og dem, så kan det kanskje bli litt slitsomt.
Men all den tid de ikke gir meg opp så synes de kanskje det er greit?
Jeg prøver ofte å bli mer stille. Men det går bare ikke.
Skravla overtar. Fru skravlebøtte lar seg ikke stoppe.
Jeg tror jeg tar igjen for at jeg aldri sa et pip i hele oppveksten. Var dødelig sjenert.
Jada, tro det eller ei. De fleste tror det ikke men det er faktisk sant.
Jeg sa INGENTING på skolen for eksempel. På alle de årene jeg gikk der.
Ble klam og svett og rød bare ved tanken.
Nå bryr jeg meg ikke og maser i ett. Enten jeg kan det jeg snakker om eller ikke.
Stille vann har dypest grunn har jeg alltid likt å si.
Men hva nå?
Nå er jeg mer en storm. Litt slitsom kanskje men litt morsom også.
Eller....?

PS: Jeg er veldig god til å lytte når det trengs altså.
Måtte bare si det.

De nære ting

Her kommer mitt favorittdikt i hele verden <3
Det er så sant så sant det Arne Paasche Aasen skriver....
I mange år har dette hengt på kjøleskapet mitt og det er lenge siden jeg har sett på det.
Men i går så jeg det plutselig og det fikk meg til å tenke på de nære ting.
De er ofte rett foran nesen på en.
Les og nyt!

DE NÆRE TING

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Baksnakking?

Mens jeg er inne i en sånn "jeg liker ikke" trend tar jeg likegodt et innlegg til på straken.
Jeg liker IKKE folk som baksnakker!!
Er det ikke mer inn med framsnakking nå liksom?
En ting er å fortelle en venninne om at du irriterer deg over noen mennesker rundt deg for å få ut litt frustrasjon.
Det er forsåvidt ok for litt må nesten ut for at vi ikke skal eksplodere.
Men å baksnakke folk på den stygge måten......NEI, det bør man IKKE gjøre!
Har du noe virkelig negativt å si om måten folk gjør ting på feks, så ta det med dem direkte!Hvis du feks mener at jeg har gjort noe galt så SI DET TIL MEG!
Skal man ikke ha rett til å forsvare seg hvis noen mener at man gjør noe galt? Og ha lov til å forklare seg hvis det er nødvendig?
Spesielt hvis det menes at man har gjort noe galt som kan påvirke andre.
Man kan sammenligne det med å låne en bil og så bruke den i et ran. Og så levere bilen tilbake og ikke gidde å si noe om hva man har brukt bilen til. 
Eller....neida, ikke så ille men la gå, det var det beste jeg kom på.
Det å la det man synes og mener om en annen person gå rundt til alle og så være den siste som får vite det er direkte kjipt!
Og fryktelig usmakelig av vedkommende som er for feig til å si det direkte til deg!
Det er leit å vite at folk har snakket bak ryggen din og ikke vite til hvor mange eller hvor lenge de har holdt på osv.
Det føles vondt rett og slett når alt man har gjort har vært i god mening og uten onde hensikter. Og ikke har det vært gjort uærlig heller. De som trenger å vite vet.
Dessverre finnes disse baksnakkerne der ute......og det er mange av dem.
Jeg lærer i alle fall så lenge jeg lever.
Slutt på å være naiv og godtroende.
I alle fall være det litt mindre enn før.
Jeg liker å tro det beste om folk til det motsatte er bevist men det funker dårlig om man ønsker å overleve i det harde kalde samfunnet vårt.
Tenk deg om neste gang DU baksnakker.
Du sårer garantert noen.
Bare tenk på det du.

Liker deg ikke hvis du kan mer enn meg

Jeg gjør nemlig ikke det.
Ikke hvis du kan mer enn meg om noe jeg burde kunne.
Som funksjonsanalyse for eksempel.
Du sitter og retter på læreren mens jeg fortsatt venter på at lyspæren over hodet skal tennes.
Daaaaaa liker jeg deg ikke da altså.
For det er så frustrerende at jeg ikke forstår det og du gjør.
Selv om det ikke er din feil altså. Du må jo få lov til å være flinkere enn meg.
Du liker det sikkert. Det hadde jeg gjort.
Jeg hadde stooooorkooooost meg hvis jeg var bedre enn deg.
Hadde godtet meg og digget det. Men bare inni meg da.
Jeg er snill utenpå og slem innvendig egentlig.
Litt dumt å røpe kanskje?
Men jeg liker folk som kan mer enn meg om ting de burde kunne men som jeg ikke burde kunne.
Da er det greit liksom. For jeg trenger ikke kunne ALT.
Skulle bare ønske jeg kunne det jeg skal kunne på eksamen om ca en mnd.
Og akkurat nå er det litt svart.
Men lyspæren tennes nok i tide hvis jeg bare klarer å slutte å bruke tiden på å irritere meg over de som kan alt og heller begynner å fokusere på hva jeg MÅ lære meg.
Det hjelper nok.
Får ta meg sammen og gjøre noen oppgaver.
Lyspæren henger der jo. Den er bare ikke tent.
Ennå.

En do og mange mennesker

Kjøp ALDRI et hus med bare en do.
Spesielt ikke hvis du bor sammen med bare gutter eller planlegger å ha gjester av og til.
For det funker bare ikke.
Tro meg.
Det kan være ledig på do i mange timer før jeg så syndig lister meg dit i håp om at ingen skal se meg.
Etter to sekunder drar noen i døra. Som oftest roper vedkommende: "Maaaammaaaa?"
Kanskje skal han på do og kanskje ikke.
Kan jo være greit å vite hvor jeg er egentlig.
Det verste er når vedkommende da faktisk skal på do. Og du må skynde deg. Det er alltid like gøy.
Krangling om doen oppstår også. Ikke så mye blant gjester men mest blant beboerne i huset.
De skal ALLTID på do samtidig. Konsekvent. Det slår ikke feil.
Defor har vi en tissebusk i hagen. Men når det er kaldt funker den også dårlig.
Og det er liksom ikke så hyggelig å vise gjester ut til tissebusken når de spør hvor doen er.
Så den er vår lille hemmelighet.
Do-gåing og gutter er jo også et kapittel for seg.
Hvis de bare vasket doen engang imellom ville det jo være greit med alt griseriet.
Men det er JEG som vasker doen. Jeg som griser minst.
Velkjent tema for mange tenker jeg nok ja.
Og hvorfor lukter det så innmari vondt når gutter har vært på do?
Jeg lukter bare blomster. Fioler sa yngstemann. Det kan sikkert også diskuteres men jeg tar den jeg. Helt greit for meg.
Do og dogåing er egentlig et lite hyggelig tema. Ganske udelikat også.
Men med det var tørken over.
Tog du an??