Jepp, så sant som det er sagt.
Hest ER faktisk best!
Jeg er en evig hestejente.
Begynte da jeg var ti år gammel og har fortsatt.
Og fortsatt.
I dag har jeg kost meg i stallen med fire andre herlige jenter og hestene deres.
Til tross for at jeg (som vanlig) kom altfor sent, rakk vi å spise kakemenn og ta en kopp kaffe først.
Er ikke det å kose seg i stallen så vet ikke jeg :)
Kakemannpakker med sløyfe rundt ble lagt på bordet til alle og enhver, en liten god jul hilsen fra oss fordi sånt er så hyggelig :)
Ut på tur bar det og tross litt kjas og mas fra noen av disse søte hoppene våre, kom vi oss hele veien opp klatreløypa OG til og med hele veien rundt og hjem.
Ikke verst.
Koste oss gjorde vi også, skravla går for å si det sånn :)
Etterpå ble det eeeenda mer skravling og eeeeenda mer kakemannspising.
Jada vi vet å kose oss :)
Og de intatte kaloriene ble blåst bort igjen med alt stallarbeidet så no worries.
Eller litt worries da for buksa kjennes trangere enn sist jeg hadde den på.
Kanskje jeg må spa mer møkk og spise færre kakemenn neste gang.
Vi lyt no sjau på da.
Poenget med det hele var i alle fall bare at hest er best.
Enkelt og greit.
Vi hestes!
Og PS....bildet over er selvfølgelig av verdens vakreste hest, Ninett <3
Når jeg endelig ikke har eksamen OG i tillegg har fri fra jobb, jobber hodet overtid med tanker av mange slag.
Det jeg har tenkt på siden jeg skrev et innlegg om janteloven er at den egentlig burde døpes om.
Til......JENTEloven.
For det er vel for å være helt ærlig jenter som bruker janteloven?
Det er jenter som ikke har lov til å være flinke.
Og jenter som mener at ikke andre jenter har lov til å være flinke.
Gutter tenker ikke så mye på sånt tror jeg.
Er du god til noe så er du god til noe.
Da får du kredit og klapp på skulderen.
Jenter får olme blikk.
Og det beste er hvis man kan baksnakke og spre litt rykter.
Jenter liker ikke at andre jenter er gode til noe.
I alle fall tenker altfor mange sånn.
Så herved døper jeg janteloven om.
Nå heter den bare - JENTEloven.
Ha en jante/jente-fri kveld!
Jeg ELSKER å bake.
Jeg kan godt brått finne på å storme ut på kjøkkenet til familiens store skrekk og bare begynne å lage et eller annet.
Sånn helt plutselig og uplanlagt.
Derfor har jeg skapet fullt av mel og sukker og alt slags stæsj som man behøver til sånne innfall.
For det meste.
Hvis jeg mangler noe spør jeg naboene.
Og så får de litt av dagens fangst levert på døren.
Fint for dem, fint for meg.
Problemet i dag var at kokeboken var borte.
Sporløst forsvunnet.
Hokus pokus.
Jeg lette og lette.
Men jeg stinker i leting og finner aldri noe som helst.
Kan løfte på kaffetrakteren fem ganger og fortsatt ikke finne kokebøker under.
Så ille er det.
Så jeg ga opp og fant en oppskrift på nett som lignet.
Jeg skulle nemlig bake superkake, alias sjokoladerullekake med smørkrem, til gutta kommer hjem fra hockeyturnering.
Skulle liksom gjøre opp litt for at jeg sovnet istedenfor å handle og lage middag.
*Plystre*
Det som skjedde var at oppskriften ikke funket som jeg hadde planlagt.
Det var IKKE den samme som i den forsvunnede kokeboken min overhodet.
Det lignet av utseende men den virket ikke.
Det ble rett og slett en sjokoladerullesmørklump.
Smørkremen ligger midt i, og skrikende har jeg presset kaken sammen til en klump.
I frustrasjon over at den ikke ville samarbeide.
Er man heldig får man litt smør på kaken evt litt kake på smøret.
Så sånn er det med den saken.
Ellers har jeg en kakemanndeig til avkjøling.
Det skal stikkes ut herlige lyse kakemenn etterpå.
I alle fall om DEN oppskriften funker.
Jeg husker aldri fra år til år hvilken som er god så det blir litt sånn hipp som happ.
La oss håpe på hipp denne gangen.
Eller happ.
Alt ettersom hvilken som egentlig er god.
Nå sitter jeg og funderer på hva mer jeg skal lage.
Problemet er at kjøkkenet ser ut som en slagmark og jeg tror jeg har brukt alle plastbollene.
Og alle slikkepottene.
Eller de to jeg har da.
Så jeg får tenke litt.
På om jeg skal rydde og så sette igang igjen.
Eller om jeg bare skal sette igang uten å rydde.
Eller bare rydde.
Det er nok det beste.
Vi bakes!
Janteloven lyder slik:
- Du skal ikke tro at du er noe.
- Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
- Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
- Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
- Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
- Du skal ikke tro du er mere enn oss.
- Du skal ikke tro at du duger til noe.
- Du skal ikke le av oss.
- Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
- Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
Det skal styre oss at vi ikke skal tro godt om oss selv.
Vi skal ikke tro vi er flinke til noe.
Vi skal i alle fall ikke si noe om det til andre.
Best å holde kjeft hvis vi synes vi faktisk er gode til noe.
Bare være flinke i stillhet.
Men janteloven kan kanskje sees på andre måter også.
Man skal ikke være for snill.
Folk kan se ned på deg da også.
Mislike deg og misunne deg.
Hva hvis du ikke tror du er bedre enn andre i det hele tatt men andre tror at du tror det selv?
At du virker selvsikker og vellykket men ikke er det inni deg.
Og så blir du behandlet deretter.
Sjalusi.
Misunnelse. '
Som blir til ondskap og sladder.
Og hva med de som selv alltid mener de er bedre enn alle andre?
Har det også noe med janteloven å gjøre?
Er det egentlig et vidt begrep eller er det snevert og enkelt?
Av og til skulle jeg gjerne vært sånn som opphøyet meg selv.
Tenkte på meg selv som helt gudommelig i forhold til alle andre.
Som brukte albuene og bante meg vei.
Likte meg selv dritgodt.
Syntes jeg var helt perfekt og god til alt.
Og......trodde at alle andre gjorde det også.
Mente at ingen andre var like gode som meg.
Ingen visste like mye.
Ingen kunne alt sånn som meg.
Ingen kunne måle seg rett og slett.
Må være deilig å ha det sånn.
Janteloven gjelder ikke for sånne.
De har lov til å være flinke de.
Men de er ofte ikke snille.
Så kanskje det derfor ikke gjelder for snille mennesker.
Et dilemma.
Man kan være snill og flink og bli sett ned på.
Og man kan synes man er snill og flink selv og ikke bry seg.
Sånne tanker kan man også sitte og fundere på i julen.
Jantejulen.
Eller noe sånt.
Ha en fin kveld.
Ligger under varm dyne og hører gutta mine prompe, rape, og stønne over å ha scoret fantastiske mål på et eller annet spill..
Lykke...?
Ja såklart <3
Egentlig handler dette bare om kameler men det hørtes så bra ut å nevne andre dyr også, derav overskriften.
Egentlig handler det om at jeg har funnet ut hvorfor jeg er feit.
Og ikke klarer å gå ned i vekt.
Det er nemlig ikke julematen.
Ikke sjokolade.
Eller potetgull.
Eller kaffe med fløte.
Eller pizza.
Eller brus.
Eller smågodt.
Eller mat.
Det er alle kamelene jeg svelger!!!!
ENDELIG har jeg knekt gåten!
O sweet relief, det føles bra!
Det hjelper ikke med Grete Roede, eller lavkarbo eller slankepiller.
Jeg MÅ rett og slett slutte å svelge alle disse kamelene!
Hvis man kunne svelge andre dyr hadde jeg sikkert gjort det også, så takk og lov at det ikke går.
Sikkert litt kjipt å svelge en tiger for eksempel.
Og da måtte man vel rett og slett kalt meg obese og ikke bare lubben (eller feit da).
Kamelene legger seg nemlig litt her og der.
Spesielt på hoftene.
Derfor jeg har sånne flotte "puter" på sidene.
Det er IKKE ridebukselår.
Det ER kamelpuklene.
Jeg er så glad for at jeg har fått klarhet i dette.
For da kan jeg begynne et nytt og tynnere liv fra nyttår.
Uten å kutte ut godis og mat.
Jeg kan bare slutte å svelge de hersens kamelene.
Ja gjett om jeg skal!
ENDELIG!
Ligger under varm dyne i sengen og lytter til glade stemmer fra stuen....
Der prater og koser de seg, mine tre aller beste..
De viktigste menneskene i livet mitt!
De jeg elsker over alt på jord og ville gjøre hva som helst for..
Lykke <3
Siden jeg rett og slett ikke forstår hva jeg skal unnskylde mer enn det jeg har gjort til nå, må jeg nesten prøve å få et svar så jeg har noe å forholde meg til.
Og muntlig får jeg ikke noe svar.
Det er umulig å kommunisere.
Sist jeg sjekket var jeg ikke et barnehagebarn men blir snakket til som et.
Det føles jo særdeles bra i en alder av tjuesøtten.
Og at jeg oppsøker "problemet" og prøver pent å si god jul og tilby en klem for så å bli....ja.....vet ikke hva jeg skal kalle det.
Grunnen til at jeg tar det her er at jeg har skjønt at det som skrives her leses med forstørrelsesglass.
Det nevnes i alle fall ved en hver anledning.
Og om ikke rette vedkommende finner det selv er det sikkert noen som ringer og informerer.
Har forstått det sånn.
HVA mer skal jeg si unnskyld for?
NÅR skal jeg få MIN unnskyldning??
Jeg har prøvd!
Og de som trenger å vite det vet det!
De må nok gå litt i seg selv og i det minste være med på en slags skylddeling.
Julen min ødelegges ikke av dette, helt uaktuelt.
Hvis det er målet, glem det.
Hva som er det langsiktige målet aner jeg ikke.
Virkelig ikke.
Det som er leit er at hatet mot meg går utover uskyldige tredjeparter.
Det skjærer meg inn i hjertet og gjør grusomt vondt.
Men jeg har gjort det jeg kan og takker herved for meg i denne saken.
Livet mitt handler om viktigere ting.
Og jeg skriver fortsatt akkurat hva jeg vil i dette vakre lille landet vårt med vidunderlig ytringsfrihet.
JEG nevner fortsatt ikke navn.
Noen nyter fortsatt å smøre mitt utover.
Det er IKKE bare på nett man kan hetse med ord!!
Men.
Jeg GIDDER IKKE MER!
Slutt.
Finito.
Ferdig.
Jeg lar meg ikke herje med.
Fra og med i dag!!!!!
Men altså, jeg holder kjeft fra nå.
Feier for min egen dør.
Og lar det bli med det.
Ikke ett eneste ord hverken her eller der.
Om dette.
Fornøyd?
I så fall er det jo bare å ringe noen å fortelle det!
Be my guest!
Håper det føles bra.
Viktig å få ting ut ja.
Forøvrig er treet pyntet, gavene ligger klare, pinnekjøttet putrer, ribben er snart i ovnen, og kidsa er julepyntet.
O sweet joy :)
GOD JUL!
UNNSKYLD!!
Hvem av dere skal ringe og fortelle dette??????
GOD JUL!!!!!
Jeg hadde i alle fall tenkt å bygge.
En mur.
Sånn rundt meg selv så jeg ikke blir såret og lei meg.
Så slipper jeg liksom å bruke krefter på det.
Da kan jeg heller skrive om slanking og sminke og alle sånn gøye ting vet dere.
Eller om morsomme ting som pandaer og sånn.
Kommer an på åssn pandaer da, bare noen som er morsomme.
Men men.
Et klokt hode sa at jeg kunne bygge meg et lite gjerde i alle fall.
Kanskje bedre enn en mur.
For man trenger av og til å bli bittelitt såret kanskje.
Men bare nok til at man kommer sterk ut på andre siden.
Og da holder det kanskje med et lite hvitt stakittgjerde.
Jeg ser det for meg der det lyser hvitt i solen.
Akkurat nå er det litt frossent men det beskytter.
Om sommeren er det varmt og hvitt og det lyser så fint i solen.
Så jeg begynner med det jeg og ser hvordan det går.
Lar det beskytte meg så godt det kan.
Litt er bedre enn ikke noe.
Og blir det for ille får jeg begynne på muren.
Men jeg advarer.
Da kommer ingen inn.
Og jeg kommer ikke ut.
I gjerdet har jeg en port.
Og du er velkommen inn en tur.
Hvis du er hyggelig.
Hvis du skal kjefte på meg stenger jeg porten.
Så sær er jeg nemlig.
Jeg koser meg bak mitt hvitmalte gjerde.
Bank på hvis du vil inn.
Vi sees.
Når ting har roet ned etter kaos og bråk..
Da kommer stillheten etterpå.
Den er god men litt vond også.
For da er løvemammaen borte.
Tårene også.
Det er bare stille.
Og da kommer de andre ordene snikende.
Unnskyld.
Unnskyld at jeg er til.
Jeg mente det ikke.
Jeg orker ikke krangle og vil ha fred.
Nå har jeg fred men jeg vil så gjerne ha alt ugjort.
For det henger over meg.
Jeg er svak og vil helst unnskylde selv om ting ikke er min feil.
Det jeg har gjort feil er unnskyldt for lengst.
Så hvorfor vil jeg fortsatt legge meg flat?
Hvorfor vil jeg fortsatt være den som bygger bro og gjør det godt igjen?
Jeg aner ikke.
Jeg er vel svak.
Jeg har endt opp med å si unnskyld mange ganger.
For ting som egentlig er opp til andre å unnskylde.
Men jeg gjør det for jeg orker ikke ha det hengende der.
Over hodet.
Forstyrre meg.
Det føles godt å si unnskyld og få det ut av verden.
Samtidig vondt for det er store kameler å svelge.
De har store pukler disse kamelene.
Jeg vil men jeg skal ikke.
Ikke nå.
Det får bare henge der.
Som en sky over hodet mitt.
Den blir nok mindre etterhvert.
Skyer løses jo opp litt etter litt.
Og bak dem er solen.
Jeg venter på den jeg.
Imens skriver jeg det av meg.
Bruker ordene mine.
Alle andre ord enn det ene.
Ikke unnskyld.
Ikke denne gangen.
I alle fall ikke akkurat nå.
Ordet er mitt til å bruke.
Og jeg kan bruke det som jeg vil.
Helt og holdent.
Hvis jeg vil skrive så skriver jeg.
Heldigvis er det ytringsfrihet i dette landet.
Jeg nevner ikke navn og skriver ikke om spesifikke steder.
Jeg støter ingen hvis de ikke føler seg støtt selv da.
Jeg anklager ingen spesielle med ordene mine.
Jeg bare irriterer dem litt kanskje.
Jeg nevner bare det røde krysset i høyre hjørne.
Enkelt og greit.
Noen vet ikke at man ikke bør nevne navn og skriver det ca 50 ganger etter hverandre.
Og deler det ut.
Helt uten filter.
Jeg hetser ikke men de gjør.
Jeg mobber ikke men de gjør.
Jeg skriver for mye.
Legger ut livet mitt på nett.
Bildene mine er smakløse.
Jeg er uansvarlig og en dårlig mor.
Jeg er rett og slett helt gal.
Burde sikkert hentes av menn i hvite frakker, guuuuuud så spennende!
Det er konklusjonen.
Jada.
Sikkert.
Men vet dere hva?
Uansett så kan ingen hindre meg i å skrive.
INGEN.
Ingen kan true meg til å slutte.
Ingen kan true meg til å slutte å leve livet mitt som jeg vil.
Noen liker meg.
Det vet jeg.
Og det varmer og betyr mye.
Jeg kan trues og hetses.
Jeg kan følges med argusøyne.
Jeg kan anklages for helt urimelige ting.
Jeg kan plutselig befinne meg i en situasjon som ligner en skrekkfilm.
Og ja, jeg er livredd.
Og jeg blir helt paranoid.
Men ordet er mitt!
JEG velger å skrive det av meg.
Det er MITT valg.
Det er MITT liv.
Hvis du ikke liker det så det dra dit peppern gror.
Hvis det verste jeg har gjort er å kalle noen en ...... ja et eller annet halvstygt OG det faktisk er det verste jeg har gjort....er det da så ille?
Noen gjør verre ting mot andre.
Jeg har følt det på kroppen.
OG JEG SKRIVER OM DET.
Rett skal være rett.
Man kan ikke bare hevde ting om meg og utlevere meg.
Jeg tror ikke det er lov.
Men skrive kan man.
UTEN å nevne navn eller personer.
Hvis det er negative ting vel og merke.
Jeg liker å nevne personer og navn.
På de som fortjener ros eller å bli sagt noe positivt om.
Og det er mange heldigvis.
De andre........bare skriver jeg.
JEG SKRIVER DEG.
Andre videreformidler.
Tenk at jeg er så populær.
At folk føler de må si det videre.
Til de som skal bruke det mot meg.
Kommer dette videre vet jeg i det minste hvem.
Greit nok.
Slemt, men greit nok.
Jeg bør jo bare føle meg beæret.
For jeg står for det jeg skriver jeg.
Bruk det imot meg hvis dere vil.
Dere kommer ingen vei.
Ser bare dumme ut.
Jeg slåss for meg selv og mine.
Jeg bruker ord som mitt våpen.
Med ord er jeg en løvemamma som jeg ønsker å være.
Ordet er min makt.
Og jeg bruker det!
Som barn ble jeg aldri mobbet. Heldigvis.
Jeg er heller ingen mobber. Heldigvis.
Men nå, som voksen, har jeg for første gang fått oppleve mobbing på kroppen.
Trakkasering.
Ren ondskapsfullhet.
Rettet mot meg uten grunn.
Løgner og baksnakking.
Drittslenging.
Jeg blir presset bort fra et sted jeg elsker og der jeg har bidratt med alt jeg kan på alle måter.
De vil ikke ha meg der.
Jeg har vært positiv og hjelpsom.
Jeg har klaget lite men sagt fra om ting som har behøvd å sies fra om.
Jeg har jobbet hardt for å være en ressurs og det har familien min også.
Og nå får jeg beskjed om at jeg skaper dårlig miljø.
Lager dårlig stemning.
Er en dårlig mor.
Det er min feil at sønnen min ble skadet i en ulykke i sommer.
Uansvarlig.
Det svir og gjør vondt.
Tre voksne mennesker mot meg.
Lynende øyne.
Sinte høye stemmer.
Hatefulle ord.
Usakligheter.
Jeg får ikke si noe, de vil ikke høre.
Jeg prøver først å være en løvemamma.
Jeg vil også være sint.
Jeg snakker høyt og vil si det jeg har å si.
Men gir opp.
Skjønner fort at det ikke går.
De snakker høyere og blir sintere.
Jeg blir liten, kryper sammen og tar imot.
Min versjon teller ikke.
Hvorfor de hater meg sånn vet jeg ikke.
De blemmene jeg har gjort har jeg lagt meg flat for og unnskyldt.
Uskyldige feil som jeg aldri vil gjenta.
Det er ikke viktige ting men jeg legger meg flat likevel.
Og jeg kan jo ikke skru tiden tilbake.
Løgner blir spredt om meg til de som bestemmer.
Og da bestemmer jo de at jeg må bort.
Hun som lager kvalme og ikke kan oppføre seg.
Hun som skaper dårlig miljø.
Meg.
Jeg gråter mine bitre tårer og prøver å forstå.
Men jeg forstår det ikke.
Det er ikke meg.
Jeg er ikke kvalm og lager ikke bråk.
Jeg hater konflikter og har i mitt liv svelget minst tusen kameler for å slippe å havne i bråk.
Jeg er omsorgsfull og passer på at andre har det bra, heller enn meg selv.
Jeg smiler.
Jeg hjelper til når jeg blir spurt.
Og når jeg ikke blir spurt.
De som kjenner meg vet heldigvis hva som er sant.
Jeg skjønner ingenting annet enn at dette er mobbing.
Regelrett.
Og det er vondt.
Jeg har takk og lov masse støtte i de som ser det meningsløse i dette.
Mange som støtter meg og vil meg vel.
Jeg får varme tanker og klemmer og gode ord.
Og det hjelper.
Jeg er heldig sånn.
Er ikke alle som er like heldige.
Jeg føler med alle som bli mobbet.
Spesielt barn som ikke har livserfaringen til å prøve å heve seg over det.
Følelsen er grusom.
Uansett hvem man er eller hvor man er.
En bitteliten sak er blåst opp helt ut av proporsjoner og jeg får ikke forsvare meg.
De har bestemt at jeg har feil og de har rett.
Jeg har tapt.
Unnskyld at jeg er til.
Ja nå tenker dere sikkert sånne hoppeslott som på Hoppeloppeland, Baluba, tivoli osv.
Men neida, glem det.
JEG eeeeeeser ut som et hoppeslott!!
Meg - tjukkebolla. Hoppeslottet.
Som om noen har puttet en sånn luftdings i kroppen min og den blåser meg opp jevnt og trutt.
Det føles helt for *piiiiip* for å si det mildt!!
Hva skjer med det'a??
Jeg trener pilates tre ganger i uken.
Jeg er i stallen nesten hver dag og spar møkk, trimmer hest, bærer høy og bøtter mm.
Jeg spiser sjelden godteri og drikker sjelden brus (i alle fall ikke brus med sukker).
Jeg er stort sett i aktivitet hele tiden og har sjelden tid til å sitte ned.
Jeg har ikke lavt stoffskifte eller andre lumske sykdommer (tror jeg da).
Jeg tenker absolutt over hva jeg spiser og prøver å spise sunt og variert.
Kylling, grønnsaker, rugknekkebrød, lite hvitt mel og sukker...
Og aldri har jeg vært feitere!
Jada, dere er sikkert drittlei av å lese om mine fedmeproblemer.
I så fall klikker dere bare på det røøøøøøde krysset opp i høyre hjørne og *poff* så er jeg borte.
Jeg har prøvd vektklubben med telling av kalorier - skjer nada.
Jeg har prøvd å kutte ned på karbo og bli med i smørmafiaen - skjer nada.
Og neida, jeg prøver ikke alt på en gang, og jada, jeg lar det gå gooood tid.
Men det skjer fortsatt.......nada.
Må jeg bare innse at jeg må være en tjukkas?
Må jeg lide meg gjennom bilder av meg selv i bursdager og jul etc mens jeg nesten brekker meg?
Jeg haaaaaater kroppen min nå.
Jeg skammer meg og vil helst ikke gå noe sted.
Pynte seg er bare idiotisk for ingenting hjelper.
Sånn er det bare.
Og siden jeg virkelig gjør det jeg kan (innenfor rimelighetens grenser - kan feks ikke trene tre ganger om dagen osv) for å gjøre noe med det, tillater jeg meg å klage.
HØYLYTT.
Blææææææææh!
Ha en fedmerik dag!!
