Vi mister hesten vår.
Jenta vår.
Ninett Crown - verdens vakreste varmblodshoppe.
18 år gammel.
Nydelig.
Snill som dagen er lang.
Enormt stor personlighet som fanger de fleste.
For oss har hun betydd utrolig mye den tiden vi har vært så heldige å få ha henne hos oss.
Hun har gitt mer glede enn man kan tenke seg.
Hun har vært trøst når noe har vært tungt.
Hun vet det ingen andre vet om meg, ting jeg aldri har delt med andre enn henne.
Hun har løftet humøret mitt mang en gang, fra trist til lykkelig.
Hun har gitt meg styrke.
Hun har vært jenta mi, jeg som "bare" har gutter.
Jeg har kjøpt over middels mange dekken og andre ting og tang som hun har hatt mer eller mindre bruk for.
Salver og tepper og bandasjer og belegg og sjabraker....med mer..
Jeg har vært håpløs sånn, jeg innrømmer det.
Vil så gjerne skjemme bort.
Jeg er sannsynligvis områdets mestkjøpende kunde av gulrøtter gjennom alle tider.
Utgiftene har vært enorme hvis man regner sammen alle poser jeg har kjøpt fra mai til nå.
Og jeg har kjøpt hver eneste pose med glede ,vel vitende om at den har blitt knasket og slafset i seg av verdens lykkeligste hest.
Hun har fått tonneviss og store lass med kjærlighet og omsorg av alle oss som har hatt henne daglig.
Hun har blitt kost og klappet og pusset og vasket og stelt og dillet og dullet med.
Hver dag.
Det har ikke manglet noe.
Jeg håper hun har hatt alt hun har trengt og litt til.
Vi har gjort vårt beste i alle fall.
Likevel er hun blitt syk.
Så syk at det snart er over.
Sånn er det med dyr og det må man jo bare håndtere uansett hvor vondt det er.
Vi følger henne til siste sekund.
Så langt vi kan og får lov til.
Og det gjør så inderlig inni helsike forbaska vondt.
Kjærligheten til dyr blir enormt stor, og ingen får si til meg at det bare er et dyr.
For meg er det ikke bare det.
Det er kjærlighet.
Uten at det forventes noe tilbake.
Ekte uforbeholden kjærlighet.
Og jeg kommer til å elske henne for alltid.
Takk Ninett.
<3
Jeg er jo vanligvis hockeymamma.
Som beskrevet før - hun som skriker så høyt på tribunen at alle glor og blir helt stille.
Hun der gale moren fra Bergen.
Litt flaut men umulig å tøyle når det står på.
Nå er jeg ikke lenger bare hockeymamma.
Nå er jeg judomamma også.
Judo er veldig strengt og ordentlig og her skriker man bare ikke.
Ikke jeg heller.
Noen gjør såklart men da rister til og med jeg litt sånn oppgitt på hodet og sier at "Jaja, stakkars, noen klarer bare ikke beherske seg!" *kremt*
Jeg derimot holder meg pent til reglene, ellers kommer vel en eller annen streng sensei og slenger meg i bakken med et oshi gari kast eller noe sånt.
Tør ikke ta sjansen for jeg er gammel og har dårlig rygg.
Kun derfor altså.
Men.
En ting er å være mamma for en gutt som spiller på et lag.
Der er de mange om å dele skyld hvis det går dårlig.
Og de kan trøste hverandre.
At han er keeper er ille nok for han tar jo sånn sett en større del av støyten enn de andre.
Men judo er enda verre.
For der er det jo hver "mann" for seg selv.
Og noen av disse små judo'erne er skikkelig skumle!
De ser sinna ut og går på med dødsforakt.
De sirkler seg inn på, eller mer kaster seg over, mitt lille bytte (Lucas), som foreløpig er litt for snill og forsiktig.
Han ser ikke sint ut engang.
Og han kjemper og han prøver.
Får inn et og annet kast og et og annet poeng.
Han har en kroppsbeherskelse som få er unt.
Og han fokuserer og jobber med teknikk.
Følger nøye med når han blir instruert og gjør som sensei sier.
Men den der lille sinte snerten som han kanskje trenger for å vinne en kamp mangler.
Foreløpig.
Og jeg får nesten hjerteinfarkt der jeg står på sidelinjen og ikke kan rope ut min frustrasjon.
Der jeg står og ser mitt vakre lille hjerte bli slengt i bakken i kast etter kast, som jeg ikke vet hva heter engang.
Og han blir holdt fast så jeg tror han skal kveles.
Og jeg synker sammen på matten i ren fortvilelse.
Heldigvis er det mange som sitter så de ser ikke rart på meg altså.
Røde Kors kommer ikke akkurat løpende så det er ikke sååå dramatisk.
Men tårene presser på og klumpen i halsen er stor.
Jeg heier litt forsiktig og håper han hører meg.
"Kom igjen Lucas!".
Dette greier du tenker jeg og fokuserer alt jeg kan, for jeg vil så gjerne hjelpe.
Jeg har prøvd å si at han må tenke på storebror som han fint kan se sint på.
Der kan det gå en kule varmt og han har ingen problemer med å bytte ut dådyrblikket med et lynende sint et.
Men ikke i kamp.
Han ser så snill ut.
Den dagen han greier å bli en tøddel sinna tror jeg han vinner.
For kroppsbeherskelsen og teknikken er god.
Når han tør å ta i.
Jeg håper det skjer snart.
For ett stevne til nå så er jeg redd jeg må hentes med ambulanse.
Judomamma med hjerteinfarkt.
Vi kastes.
Det sang Karyn White engang på 80 eller 90 tallet....
Og det kom jeg på nå...
For jeg er ingen superwoman..
Noen tror det, men det er så langt i fra sannheten som det er mulig å komme.
Men at jeg har superwoman maske?
Jada.
Og superwoman drakt?
Jepp.
For jeg er utrolig god til å late som.
Jeg går på.
Med pur viljestyrke.
For jeg er egentlig helt tom for energi.
Ikke bare litt men fullstendig.
Ikke utad.
Men innad.
Jeg viser dere det ikke med andre ord.
Jeg smiler, ler, jobber, studerer, baker, rir, leser, trener..... Og litt til.
Men jeg er tom.
Spør du meg etter å ha lest dette kommer jeg til å smile og si at det går bra.
Så ikke spør.
Jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare skrive det av meg i håp om at det på en eller annen måte skal hjelpe.
Jeg planlegger dagene mine utifra når jeg kan rekke å legge meg nedpå litt.
Rett og slett sove litt.
Noen dager bare må jeg.
Går rett i koma en time eller to, har ikke noe valg.
Om jeg ikke hadde lagt meg nedpå hadde jeg sovnet stående et eller annet sted.
Trener jeg må jeg vite at jeg har resten av dagen fri til å ligge på sofaen for det gir meg absolutt ikke energi.
Tvert imot.
Det stjeler alt jeg har av energi og ødelegger resten av dagen.
Andre får energi av å trene, ikke jeg.
Og jeg vil jo så gjerne trene!
Jeg elsker det!!
Men jeg har rett og slett ikke tid til å ødelegge hele dagen for at jeg skal få det til..
Og ja jeg er bare tjuesøtten år.
Så skulle jeg egentlig ha det sånn??
Nei er mitt definitive svar.
Jeg sover om natten. Mer enn nok.
Likevel er jeg utslitt om morgenen.
Og utslitt hele dagen.
Og utslitt om kvelden.
Det ødelegger for kidsa og for min kjære.
Jeg orker ikke være sosial.
Jeg blir sur fordi jeg er trøtt.
Så blir jeg enda trøttere fordi jeg er sur.
Jeg har tatt alle tester og jeg er frisk som en fisk.
Likevel føler jeg ikke at jeg er det.
Jeg har vondt i kroppen konstant og føler det som om jeg går med en begynnende influensa som aldri bryter ut.
Leddene verker.
Er jeg hypokonder da eller?
Trøtt, sur og lat hypokonder?
Ja det ville vært noe gitt.
Så sier folk at jeg stresser og har for mye å gjøre, at det er derfor.
Men det er ikke sånn.
For i perioder roer jeg ned og tar hensyn til meg selv.
Men det hjelper ikke.
Jeg kan sove hele dagen og være like trøtt.
Jeg kan gjøre ingenting en hel dag og jeg er like trøtt.
Så føler jeg meg lat.
Og så blir jeg lei meg fordi jeg føler meg lat.
For jeg vil jo ikke være det.
Men jeg har ikke noe valg.
Sånn føles det i alle fall.
Jeg er ikke deprimert.
Jeg er ikke trist og lei meg.
Jeg har verdens beste liv og alt jeg kan ønske meg.
Jeg har det bra på alle måter.
Jeg er fornøyd og glad.
Så der ligger jo ingen feil der heller.
Jeg dro på ferie i 14 dager og tenkte at det skulle hjelpe.
Jeg skulle lade batteriene.
Men mine batterier kan åpenbart ikke lades.
Er jo nettopp det som er problemet.
Til og med på katamaran i karibien var jeg like trøtt.
Like utslitt.
Førstemann i seng hver kveld.
Kunne sove tre timer midt på dagen.
Så når folk spør om det var deilig å lade batteriene smiler jeg og svarer ja.
Men det hjalp ærlig talt ikke.
Inni meg gråter jeg.
For jeg vil ikke være denne personen som ikke orker noenting.
Jeg vil ikke være mammaen som må sove litt midt på dagen for å holde ut kvelden.
Mammaen som hele tiden bare må slappe av litt.
Hvilket inntrykk gir det barna mine da?
Hva husker de når de blir store?
At mamma var trøtt og ikke orket noe.
Så jeg prøver å ta meg sammen så godt det går.
Men av og til går det ikke.
Jeg vil ikke være kona som ikke orker noe heller.
Som alltid legger seg tidlig.
Som ikke orker å gjøre husarbeid.
Som ikke stiller opp og gjør sin del.
At jeg har en mann som holder ut er flaks.
Verdens beste.
Takk og lov.
I frustrasjon skriver jeg disse tingene, utleverer meg.
Skummelt.
For jeg vil egentlig ikke at noen skal vite dette.
Men i så stor frustrasjon over at det er sånn gjør jeg det likevel.
Kanskje noen har det som meg.
Kanskje noen har fått hjelp.
Kanskje noen har noen tips å komme med.
For jeg er den smilende blide sterke flinke superwoman'en.
Utad.
Men inni meg........gråter jeg.
