For positiv?

Nei nei nei, gud bedre, ikke meg.
Jeg er jo sånn halvt om halvt ca.
Eller ganske positiv da. Eller ikke.
Lider av beslutningsvegring på dette som på det meste annet.
Men til poenget.
Som absolutt ikke hadde noe med beslutningsvegring å gjøre.
Kan man bli FOR positiv?
Sånn at det er irriterende for andre?
Jeg synes ikke det.
Jeg liker at folk sprudler av positivitet og gjerne at de deler det.
For hvis jeg da har en dårlig dag kan jeg jo til og med kanskje bli påvirket!
Og skulle man ha en så dårlig dag at man ikke ønsker at den skal bli bedre så kan man bare overse de positive menneskene.
Men man kan ikke be dem slutte.
Grunnen til at jeg skriver det er nemlig at en fb venn fikk en ultra-negativ tilbakemelding som mer eller mindre bestod av klaging på at hun var altfor positiv og lykkelig...
Kan man virkelig tillate seg å klage over sånt??
Har man det ikke helt bra selv da eller??
"Buuuhuuu, ikke fortell om hvor bra du har det og hvor lykkelig du er, det blir for mye for folk....".....!!
Jeg for min del irriterer meg MYE mer over all klagingen og negativiteten.
Jeg blar raskt forbi sånne statuser vel og merke men de rekker liksom å irritere meg i to sekunder likevel i forbifarten.
Nå er det jo ikke vanskelig å irritere meg, det er jo opplest og vedtatt.
Men dog.
Jeg er av den oppfatning at skal man klage så gjør det på en "morsom" måte.
Jada, det går an.
Klag i vei men gjør det ironisk, sarkastisk, skjul det litt.
Da er det kanskje ikke så ille for andre. Og samtidig får man det ut.
Og kanskje man til og med får det bedre selv.
Og innser at man ikke har det så ille.
Og at man er positiv kan bare ikke skade.
Prøv.
Så til mine sprudlende positive fb venner som deler sin lykkelige hverdag: TAKK <3

En spesiell takk til Charlotte som er min inspirasjon til dette innlegget og som mang en gang har snudd min dag med sin sprudlende positivitet!

Lover og lyver

Ja der har du meg! Hun som bare lover og lyver.
Det er ikke så fæle løgner da, litt mer sånn hvite egentlig.
Jeg lovet jo at skrivetørken var over men det var den ikke.
Har ikke skrevet blogg på.....på.....ja fåglarna vet hvor lenge.
Så nå skal jeg ikke love at det blir mer enn dette innlegget.
Klok av skade.
Er sikkert ingen som har dødd av at jeg ikke har skrevet på en stund heller akkurat, men det kan jo ha vært et biiiiitteliiiiite savn der.
Hvem vet.
Jeg lovet jo også at vektklubben skulle være min beste venn fremover og at flesket skulle disse i panikk.
Det disser. Men ikke i panikk.
Det disser fornøyd i ren velvære over at jeg ikke klarte å holde det jeg lovet.
Det koser seg og ler i fryd over at jeg feilet igjen.
Jeg hører det. Den lille stygge latteren som kommer et sted fra.
Så nå skal jeg ikke love noe som gjelder flesket mitt.
Jeg lar det bare være der og så sier jeg ikke noenting om hva planen er.
Det skal tidsnok få se og da rekker det nok ikke hverken disse i panikk eller le.
Ha!
Jeg lovet også meg selv at jeg ikke skulle dra ut om morgenen med kidsa uten å freshe meg opp litt først.
LØØØØØØØGN!
For nå har jeg nettopp kjørt dem til skolen i den vante pandalooken og med ustelt bustete hår og joggebukse.
Fin som bare det.
Fortsatt glad jeg ikke ble stoppet. Eller at bilen streiket.
Hadde vært ultraflaut å måtte gå noe sted. Hilse på noen. Ja vise seg offentlig rett og slett.
Men nå er jeg trygt hjemme.
Jeg lover også meg selv stadig vekk at jeg skal gjøre mer skolearbeid.
Men gjør jeg det? Nei.
Har jo ikke tid.
Men altså, nå som det nærmer seg eksamen med stormskritt har jeg ikke noe valg.
Da behøver jeg kanskje ikke love noe heller for det kommer av seg selv.
Jeg lider jo fortsatt av flink pike syndromet og hater å gjøre det dårlig.
DET kan jeg love. Uten problemer.
Nå skal jeg spise frokost og gå på jobb.
Dette blir en lang dag.
DET lover jeg.
Vi lyves!

Tannlegeskrekk!!

Jeg husker en sang av The Kids som het akkurat det og jeg husker jeg digget den.
Sikkert fordi jeg har ekstrem tannlegeskrekk.
Og fordi The Kids var dritkjekke da jeg var ca 7 år også såklart.
Men nå sitter jeg her med en knekt, sprekt, ødelagt tann.
Sånn ca noe sånt i alle fall.
Det skjedde i går kveld og er nok straffen for at jeg spiste sjokolade.
For det var da det skjedde.
Nå kan jeg ikke tygge og dermed sitter jeg her ihjelsulten.
Jeg er ultradårlig til å klare meg uten frokost så jeg sliter litt.
Men det verste er jo at jeg må gå til en annen tannlege enn min egen!
Når jeg ENDELIG har funnet en tannlege jeg har turt å gå til mer enn en gang så er han forsvunnet.
De svarer ikke på tlf og døren er låst.
Det heldige er jo at jeg har fått time hos broren hans.
Og da er det jo lov å håpe at han er like flink og grei.
For ellers er det mulig jeg dør rett og slett.
Men å leve på suppe, saft og smertestillende er ikke så veldig interessant når det kommer til stykket.
Så da sitter jeg her svææææært nære panikkanfall og venter på at klokken skal bli 12.
Skjebnetimen.
Uææ.
Tror jeg må legge meg nedpå med litt frossen brokkoli over øynene.
Det hjelper mot alt.
Sikker tannlegeskrekk også.
Ønsk meg lykke til.
Fordi jeg trenger det.
Borr borr!

Jeg HATER husarbeid!!!

Jepp, HAT HAT HAT!!
Jeg dypt og inderlig hater at det skal være nødvendig i det hele tatt.
Men jeg vil gjerne ha det rent og pent rundt meg da.
Jeg klarer det bare ikke.
Så kom igjen, gni det inn, fortell meg at det er jo baaaaaare å ta det jevnlig, det er jo baaaaare å ta litt og litt, det er jo baaaare å ta litt hver dag.......BLA BLA BLA!
Og hold kjeft!!
Da jeg ble født manglet jeg et gen og det var dessverre husmorgenet.
Jeg HAR det IKKE!
Og kommer aldri til å få det.
Jeg hater å sitte her å se at det er møkk og dritt og rot overalt men jeg orker bare ikke gjøre noe med det.
Jeg skriver heller blogg.
Så bite me!
Og jeg koser meg heller sammen med hesten min.
Og kidsa mine. Vi pløyer for tiden gjennom alle bøkene om den vesle vampyren og det tar tid.
Og vi nyyyyyyter det! HA!
Og jeg prøver å kose meg med venner av og til.
Og jeg MÅ jo jobbe.
Og lese grammatikk.
Og lese litteratur.
For eksamen kommer uansett hvor rotete huset er eller ikke.
Og tro meg, jeg har prøvd!
Jeg har laget systemer som ender i kaos og jeg finner i alle fall ingenting.
Jeg har prøvd å ta litt og litt men gir opp fordi jeg aldri kommer helt rundt før jeg må begynne på nytt.
Og jeg er sikkert lat, jaaaada.
Men jeg er flau også. Over at jeg ER en stinking husmor.
For i en perfekt verden skal huset se ut deretter.
Det skal være rent, ryddig og dufte godt.
Ikke noe kliss på bordet.
Ikke noe rot på kjøkkenet.
Ingen gammel oppvask.
Ingen søpleposer.
Ikke noe støv og ingen hybelkaniner.
Ingen skokaos i gangen.
Ikke noe kleskaos her og der.
Neida.
Det skal være fullstendig ordning og reda.
Men her er det bare ikke sånn.
Det er rot.
Det er støv.
Kliss og møkk.
Og jeg hater det.
Men jeg hater kanskje enda mer å gjøre noe med det.
For jeg orker ikke.
Jeg blir så sur av det.
Like sur som av at det ser ut som det gjør.
Sur sur sur.
Nå har jeg tenkt på det så mye at jeg er enda mer sur.
DRITTSUR.
Så til alle dere perfekte husmødre der ute med huet  konstant i vaskebøtta og gullende ren samvittighet....BITE ME!




PS: Jeg er bare misunnelig. Så vet dere det.

Sinnsyk (i gjerningsøyblikket) hockey-mamma!

Joda, jeg er en dedikert hockeymamma.

Jeg stiller på de aller fleste kamper både borte og hjemme.

Jeg står i kiosken noen ganger på hjemmekampene og det er sikkert det beste for alle de andre.

For når jeg ikke står i kiosken står jeg på tribunen.

Og jeg er GARANTERT hun der irriterende mammaen fra bergen som roper høyere enn alle andre.

Og jada, de ser på meg.

I går var det kamp hjemme mot Jutul.

Jutulforeldrene er kjempeflinke til å heie på laget sitt.

De er samstemte og de høres godt.

Men så kommer jeg. Og jeg liker ikke at de høres bedre enn oss Ringerikeforeldre.

Så jeg tar ansvar.

Litt for mye.

HEIA RINGERIKE!

SCORE MÅÅÅÅÅÅL!

JOBBE JOBBE JOBBE!!

KOM IGJEN NÅ GUTTER!

BRAAAAAA!!!

BRAAAAA FELIX!!!

Den siste der er den verste jeg gjør men det bare skjer av og til selv om jeg ikke mener det.

For Felix blir jo dritflau. Og det skjønner jeg egentlig godt for å være helt ærlig.

Jeg husker jo min egen mor som kom løpende inn i ridebanen baaaare fordi jeg falt av littegranne. Herrefred...

Men der står jeg da og skriker av full hals på tribunen.

Og etterhvert blir de andre foreldrene stille. Og mer stille.

De ser på meg.

Tenker sikkert at jeg er helt gal.

Og jeg er jo på en måte det.

Lidenskapelig gal i øyeblikket for å støtte gutta våre.

Foreldrene på vårt lag synes det er ok at jeg tar litt ansvar så slipper de å skrike og bli beglodd.

Jeg tror i alle fall de synes det er ok.

De ler høflig. Kanskje ikke et godt tegn?

Før HVER eneste kamp bestemmer jeg meg for at jeg skal holde kjeft.

Stå på tribunen og bare heie sånn litt forsiktig og akkurat passe.

I en perfekt verden er jeg den smilende mammaen som bare klapper når jeg skal og som ikke roper høyere enn alle de andre tilsammen.

I den virkelige verden er jeg dessverre helt motsatt.

Skrikebøtte. Skrålekråke.

I'm a crazy hockeymom......and proud of it. Sort of.

På et tidspunkt må jeg slutte.

For kidsa sin skyld.

Stakkars!

Kanskje til neste kamp.

Men bare kanskje.

Snakkesalig

Jeg snakker mye. Både på innpust og utpust som det sies. Sakkesalig de lux.
Kanskje koselig av og til, kanskje ikke sååå koselig andre ganger.
For MEG er det alltid koselig såklart men jeg tenker jo litt på andre rundt meg da.
Av og til.
Når andre snakker om fylleangst dagen derpå kjenner jeg følelsen.
Men da i form av en slags snakkeangst.
Jeg føler mange ganger at jeg har snakket aaaaltfor mye.
For fort. For mye. Om for mange ting. Kanskje ting jeg ikke burde snakke om også.
For det renner bare over før jeg greier å stoppe det.
Er som å prøve å stoppe en løpsk kran.
Og noen ganger føles det ikke bra etterpå.
Jeg kan føle jeg har kuppet en hel samtale. Eller at andre ikke kom til på grunn av meg.
Eller at jeg virket helt dust som snakket så mye.
Sånn typisk bergenser liksom.
Det skjer på pilatestimene mine også og jeg tror av og til kundene får mareritt om natten.
Stakkars.
Jeg advarer dem av og til på forhånd hvis de er nye men da bare ler de høflig.
De forstår ikke at det er alvor. At de kan komme til å lide.
Jeg sier at i dag skal jeg ikke si så mye men.....bla bla bla bla.....
Så er vi igang og det lar seg ikke stoppe.
Jeg forteller om hvorfor jeg har akkurat de litt rare ullsokkene med reinsdyr på når jeg skal trene. Eller hvorfor jeg har en stor bandasje rundt hånden. Eller snakker litt om hesten min. Eller hva jeg gjorde i helgen. Eller hvor rare vi ser ut hele gjengen der vi står og kniper og strekker. Det er MYE som kan sies når man egentlig bare bør holde helt kjeft.
Kan det hende det er koselig at jeg gir av meg selv?
Jeg håper jo det.
Men når man er sammen med venninner og de ikke kommer til i en samtale mellom to personer, altså meg og dem, så kan det kanskje bli litt slitsomt.
Men all den tid de ikke gir meg opp så synes de kanskje det er greit?
Jeg prøver ofte å bli mer stille. Men det går bare ikke.
Skravla overtar. Fru skravlebøtte lar seg ikke stoppe.
Jeg tror jeg tar igjen for at jeg aldri sa et pip i hele oppveksten. Var dødelig sjenert.
Jada, tro det eller ei. De fleste tror det ikke men det er faktisk sant.
Jeg sa INGENTING på skolen for eksempel. På alle de årene jeg gikk der.
Ble klam og svett og rød bare ved tanken.
Nå bryr jeg meg ikke og maser i ett. Enten jeg kan det jeg snakker om eller ikke.
Stille vann har dypest grunn har jeg alltid likt å si.
Men hva nå?
Nå er jeg mer en storm. Litt slitsom kanskje men litt morsom også.
Eller....?

PS: Jeg er veldig god til å lytte når det trengs altså.
Måtte bare si det.

De nære ting

Her kommer mitt favorittdikt i hele verden <3
Det er så sant så sant det Arne Paasche Aasen skriver....
I mange år har dette hengt på kjøleskapet mitt og det er lenge siden jeg har sett på det.
Men i går så jeg det plutselig og det fikk meg til å tenke på de nære ting.
De er ofte rett foran nesen på en.
Les og nyt!

DE NÆRE TING

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Baksnakking?

Mens jeg er inne i en sånn "jeg liker ikke" trend tar jeg likegodt et innlegg til på straken.
Jeg liker IKKE folk som baksnakker!!
Er det ikke mer inn med framsnakking nå liksom?
En ting er å fortelle en venninne om at du irriterer deg over noen mennesker rundt deg for å få ut litt frustrasjon.
Det er forsåvidt ok for litt må nesten ut for at vi ikke skal eksplodere.
Men å baksnakke folk på den stygge måten......NEI, det bør man IKKE gjøre!
Har du noe virkelig negativt å si om måten folk gjør ting på feks, så ta det med dem direkte!Hvis du feks mener at jeg har gjort noe galt så SI DET TIL MEG!
Skal man ikke ha rett til å forsvare seg hvis noen mener at man gjør noe galt? Og ha lov til å forklare seg hvis det er nødvendig?
Spesielt hvis det menes at man har gjort noe galt som kan påvirke andre.
Man kan sammenligne det med å låne en bil og så bruke den i et ran. Og så levere bilen tilbake og ikke gidde å si noe om hva man har brukt bilen til. 
Eller....neida, ikke så ille men la gå, det var det beste jeg kom på.
Det å la det man synes og mener om en annen person gå rundt til alle og så være den siste som får vite det er direkte kjipt!
Og fryktelig usmakelig av vedkommende som er for feig til å si det direkte til deg!
Det er leit å vite at folk har snakket bak ryggen din og ikke vite til hvor mange eller hvor lenge de har holdt på osv.
Det føles vondt rett og slett når alt man har gjort har vært i god mening og uten onde hensikter. Og ikke har det vært gjort uærlig heller. De som trenger å vite vet.
Dessverre finnes disse baksnakkerne der ute......og det er mange av dem.
Jeg lærer i alle fall så lenge jeg lever.
Slutt på å være naiv og godtroende.
I alle fall være det litt mindre enn før.
Jeg liker å tro det beste om folk til det motsatte er bevist men det funker dårlig om man ønsker å overleve i det harde kalde samfunnet vårt.
Tenk deg om neste gang DU baksnakker.
Du sårer garantert noen.
Bare tenk på det du.

Liker deg ikke hvis du kan mer enn meg

Jeg gjør nemlig ikke det.
Ikke hvis du kan mer enn meg om noe jeg burde kunne.
Som funksjonsanalyse for eksempel.
Du sitter og retter på læreren mens jeg fortsatt venter på at lyspæren over hodet skal tennes.
Daaaaaa liker jeg deg ikke da altså.
For det er så frustrerende at jeg ikke forstår det og du gjør.
Selv om det ikke er din feil altså. Du må jo få lov til å være flinkere enn meg.
Du liker det sikkert. Det hadde jeg gjort.
Jeg hadde stooooorkooooost meg hvis jeg var bedre enn deg.
Hadde godtet meg og digget det. Men bare inni meg da.
Jeg er snill utenpå og slem innvendig egentlig.
Litt dumt å røpe kanskje?
Men jeg liker folk som kan mer enn meg om ting de burde kunne men som jeg ikke burde kunne.
Da er det greit liksom. For jeg trenger ikke kunne ALT.
Skulle bare ønske jeg kunne det jeg skal kunne på eksamen om ca en mnd.
Og akkurat nå er det litt svart.
Men lyspæren tennes nok i tide hvis jeg bare klarer å slutte å bruke tiden på å irritere meg over de som kan alt og heller begynner å fokusere på hva jeg MÅ lære meg.
Det hjelper nok.
Får ta meg sammen og gjøre noen oppgaver.
Lyspæren henger der jo. Den er bare ikke tent.
Ennå.

En do og mange mennesker

Kjøp ALDRI et hus med bare en do.
Spesielt ikke hvis du bor sammen med bare gutter eller planlegger å ha gjester av og til.
For det funker bare ikke.
Tro meg.
Det kan være ledig på do i mange timer før jeg så syndig lister meg dit i håp om at ingen skal se meg.
Etter to sekunder drar noen i døra. Som oftest roper vedkommende: "Maaaammaaaa?"
Kanskje skal han på do og kanskje ikke.
Kan jo være greit å vite hvor jeg er egentlig.
Det verste er når vedkommende da faktisk skal på do. Og du må skynde deg. Det er alltid like gøy.
Krangling om doen oppstår også. Ikke så mye blant gjester men mest blant beboerne i huset.
De skal ALLTID på do samtidig. Konsekvent. Det slår ikke feil.
Defor har vi en tissebusk i hagen. Men når det er kaldt funker den også dårlig.
Og det er liksom ikke så hyggelig å vise gjester ut til tissebusken når de spør hvor doen er.
Så den er vår lille hemmelighet.
Do-gåing og gutter er jo også et kapittel for seg.
Hvis de bare vasket doen engang imellom ville det jo være greit med alt griseriet.
Men det er JEG som vasker doen. Jeg som griser minst.
Velkjent tema for mange tenker jeg nok ja.
Og hvorfor lukter det så innmari vondt når gutter har vært på do?
Jeg lukter bare blomster. Fioler sa yngstemann. Det kan sikkert også diskuteres men jeg tar den jeg. Helt greit for meg.
Do og dogåing er egentlig et lite hyggelig tema. Ganske udelikat også.
Men med det var tørken over.
Tog du an??