Så sitter jeg her da med håret rett til værs og mascara fra i går ca til haka.
Kaffekoppen er på plass og jeg kjenner at om jeg drikker en kopp til blir jeg sannsynligvis både kvalm og skjelven.
Hatt litt problemer med å våkne i dag og har derfor tømt innpå en bøtte kaffe på under fem minutter, noe jeg kan garantere ikke har noen hensikt så ikke prøv det hjemme.
Det regner ute og jeg elsker regn, så sånn sett er det jo en super morgen.
Som utflyttet bergenser savner jeg faktisk regnet som pisker sidelengs mot ruta, og en god storm. Av og til.
Det som ikke er så koselig med regn er jo at man må ut i det etterhvert.
Kunne vært koselig det også hvis man bare kunne gå seg en tur i regnet for så å krype inn igjen i sin varme hule med fyr i peisen og kakao i koppen (ikke mer kaffe nei).
Men når man skal prøve å se presentabel ut etter å ha vært ute i regnet, er det altså ikke fullt så gøy.
Litt vanskelig faktisk.
For jeg har sånt hår som elsker å bruse seg i regnet.
Jeg kan bruke god tid med glattetangen før jeg går ut, og etter fem minutter i regnet ser det ut som om jeg har tatt en dårlig hjemmepermanent sånn litt på sparket.
Og med dårlig hjemmebleiking i tillegg....tør ikke tenke mer på det engang.
Etter at regnet har bruset det er det ingenting som hjelper hvis jeg ikke vasker og glatter det på nytt heller, bare å bite i det sure eplet.
Siden jeg er blitt såpass gammel kan jeg sikkert slippe unna med hjemmepermanent for det er jo helt vanlig at gamle damer har det.
Samtidig er det i grunnen ikke noe jeg ønsker.
Da må det i så fall være blått også med leggevann i.
Det blå har jeg sånn sett kontroll på men leggevann?
Hvor kjøper man det liksom? Og hvordan bruker man det?
Fåglarna vet.
Vet ikke om jeg vil vite heller egentlig.
Den dagen jeg interesserer meg for det er livet forbi.
Til da - ha en regnfull dag og bruk hette!
Jeg tror jo egentlig på tankens kraft.
At man til en viss grad kan styre tankene sine.
Og helst i positiv retning.
Men hva når de er totalt negative og ikke vil snu da?
Kan man tvinge dem?
Kan man klare å gå fra å være sinna og sur og negativ til blid og glad og positiv?
Bare ved å endre tankemønsteret sitt?
Si til seg selv at alt er tipp topp og at man ER blid og fornøyd? Fin? Snill? Grei? Glad?
Eller er det som å tro at Jesus faktisk gikk på vannet??
Akkurat nå heller jeg litt mot det siste.
For jeg får det bare ikke til.
Jeg prøver og prøver og jeg sier til meg selv at positive tanker er det som må til.
Men så kommer de snikende disse sure ekle tankene.
Og de skyver lett og elegant unna alt som finnes av positivitet.
De er så slemme og onde de tankene, at jeg får lyst å eksplodere.
Men det går ikke, for seriøst....dere vil ikke ha de tankene utover.
Tro meg.
Spørsmålet er jo hvorfor de er blitt sånn.
Og hvorfor de tankene som før til en viss grad kunne endres, ikke kan det nå.
De sure slemme ekle onde håpløse tankene.
At jeg er over middels irritabel har jeg jo fastslått før.
Jeg elsker å irritere meg over småting, som (spesielt) andre bilister osv.
Treige folk.
Kø.
At jeg ikke får til ting a s a p.
Og mye myyyyye mer.
Men nå går de sure ekle onde slemme tankene mer på meg selv.
Jeg liker meg ikke.
Jeg liker ikke det jeg gjør.
Jeg gjør for lite.
Jeg får ingenting til.
Jeg er sur.
Og litt slem.
Men at jeg er slem skjuler jeg godt bak et snilt ansikt.
Lettere sånn.
Og ikke minst mye hyggeligere for alle andre.
Godt jeg klarer det for ellers hadde det blitt uhyggelig å være rundt meg.
Serr.
Det er godt at det er en ny dag i morgen.
For jeg kan bestemme meg i kveld for at i morgen blir alt bedre.
Våkne positiv.
Sikkert.
Tror ikke det nei.
Ser dere?
Så enkel er tankens kraft.
Den veien i alle fall.
Så ble dette nok et sytete inlegg.
I morgen blir det bedre.
Eller ikke.
Næh.
God natt.
Noen ganger får man god tid til å tenke over livets trivialiteter..
Som kropp.
Og vekt.
Mistrivsel.
Rett på sak og folk tenker "herregud, sånt fjas om slanking igjen"..
Men jada, sånn er livet.
Og noen ganger suger det.
Ikke fett, for det hadde vært digg... Fettsuging altså.
Nå som livet rundt meg er på plass er jeg usikker på det inni meg.
Utenpå også egentlig.
For jeg føler meg som en flodhest.
Klærne passer ikke lenger.
Jeg ser det i speilet også.
Og jeg ikke minst føler det.
Hele tiden.
Overalt.
Kan sitte i besøk og være kvalm av meg selv og at jeg føler meg så feit.
Få lyst til å grine og banne.
Driter i at andre er feitere.
Driter i at jeg innerst inne vet at jeg ikke er såååå overvektig.
Men det er nok til at jeg misliker meg selv veldig.
Hater har jeg lyst å si men det er et så sterkt ord.
Jeg vil såklart ha en perfekt kropp.
"Så gjør noe med det da" vil du si.
Og ja...jeg prøver.
Jeg spiser sjelden godteri.
Sjelden potetgull.
Jeg vet jeg skal spise kylling og salat og grønnsaker og sunn mat.
Og jeg gjør det.
Men jeg er like diger.
Valkene disser.
Ikke i panikk som jeg liker å tro men i ren glede over at de har overtaket.
Eller gjør de det?
Hva er sannhet og hva er inni hodet mitt?
Det er egentlig problemet.
At jeg ikke vet lenger hvor grensene går.
Hva jeg ser og hva jeg "egentlig" ser.
Er det JEG ser på bilder sannheten?
Eller er jeg bare min verste usanne kritiker?
Ser andre noe annet enn det jeg ser?
Eller ser de flesket mitt de også?
Er sannheten det jeg ser i speilet?
Eller det jeg føler når jeg ikke ser meg selv i det hele tatt?
Når jeg tar på klærne og føler at ingenting passer?
Eller er det bare hodet mitt som spiller meg et puss?
Det er kanskje et bittelite problem i det store og det hele men det er kjipt likevel.
Jeg vil føle meg vel.
Kanskje til og med fin.
Men den følelsen er helt fraværende.
Jeg føler at jeg klemmer meg inn i alt som er av klær, som pølser i pølseskinn.
Og det er IKKE pent.
Hjelper det å kjøpe større klær?
Innse at det er sånn det er nå?
Eller skal jeg la flesket lide og fortsette å klemme det inni pølseskinnene?
Håpet er jo at det skal bli bedre.
Jeg trener.
Spiser noenlunde sunt men kanskje for mye da siden det går feil vei.
Eller kanskje jeg bare ser for mye på mat.
Føler jeg blir feitere bare av at det er mat i nærheten.
Jada, stakkars de som ikke har mat og bla bla bla.
Men det hjelper jo strengt tatt ikke meg og den grusomme følelsen av nederlag over en kropp som ikke vil samarbeide.
Det hjelper ikke meg at det finnes andre som er tjukkere eller har det verre.
Og det spiller ingen rolle at dere er drittlei kroppsfikseringen.
Jeg er også drittlei.
Jeg skal i det minste på Spis deg glad kurs i april.
Det MÅ hjelpe.
Jeg har ikke helt troen på at noe funker for meg lenger men innerst inne er det kanskje et lite håp.
Og kan tro flytte fjell så må jo det funke for meg. Ha ha. Tog du an?
Ha en fleskete påske.
