Satt her en kveld og bladde i et KK som jeg fikk gratis i posten.
Stoppet opp ved "Bli Ny" artikkelen som viste en søt ung dame som var blitt enda søtere og enda penere.
Mye finere på håret.
Nydelig sminket.
Kule klær.
Hun så flott ut og hadde åpenbart fått god hjelp.
Og det minnet meg på min egen "Bli Ny" dag.
I samme blad.
Det begynte med at jeg satt her og kjedet meg litt.
Surfet på nettet.
Og kom over en søknad til "Bli Ny" med KK.
Lo litt for meg selv og sendte modig inn.
Tenkte at jeg sannsynligvis aaaaaldri kom til å høre noe mer.
To dager etter ringte de.
Sa de var fra KK.
Hææææ? tenkte jeg for hva skulle KK (Kvinneklinikken i Bergen) med meg.
Hukommelsen lenge leve.
Men dama forklarte jo raskt hva det gjaldt.
Hun hørtes godt innrøykt ut og ikke helt ung.
Men en telefonsamtale gir jo nødvendigvis ikke rett inntrykk av folk.
Hvertfall ikke alltid.
Jeg skulle få komme uka etter.
Og jeg gledet meg!
Måtte sende inn all info om meg selv og hva jeg ønsket.
Skrev side opp og side ned.
At jeg var flyvertinne (det var jeg jo den gangen), og at jeg ønsket meg en ungdommelig og kul stil.
Og klær som var enkle å reise med fordi jeg tross alt hadde begrenset med bagasjeplass når jeg var på jobb.
Jeg ville ikke være så damete, men ung og stilig.
Dagen kom og nervøst tok jeg bussen til Oslo.
Fant etter mye om og men fram, stedsansen er ikke aller best liksom.
Kom opp i "Bli Ny" lokalene og fant dama som skulle gjøre meg ny.
Og telefonsamtalen løy ikke.
Hun VAR gammel.
Hørtes og så ut som nærmere 80. Minst.
Og stilen hennes var i alle fall ikke noe jeg ønsket meg, det så jeg jo ganske raskt.
Så jeg ble nervøs.
Først måtte jeg ta "før" bilder med en hyggelig fotograf.
Rundt 70 han også tenker jeg.
Jeg så et stativ med klær og tenkte at noe av det var jo sikkert kult.
Under tvil.
Men jeg fikk ikke sett mer før turen gikk videre til frisøren.
Den eldre damen prøvde å presse meg til å klippe meg kort for det ville være myyyye morsommere for bladet.
Men altså, ikke fullt så morsomt for meg.
Så jeg nektet.
Og hun måtte surt gi seg på det.
Jeg ble farget og klippet og var i grunnen fornøyd med resultatet.
Det neste på programmet var sminken.
Grønn eyeliner er ikke noe for meg.
Ikke rød leppestift heller.
Jeg var i ferd med å miste motet.
Men måtte jo bare holde ut all den tid jeg fortsatt hadde et ørlite håp om at dama hadde en kul stil på lur til meg.
Men gud bedre.
DET hadde hun ikke!
Jeg fikk på meg tykke ullbukser som fremhevet de breie hoftene mine.
Og en høyhalset genser stappet nedi buksa.
Det så ikke ut som jeg hadde hals.
I tillegg skulle jeg så ha en diger tykk ullkåpe utenpå og en stor brosje festet på slaget.
Jeg så meg i speilet og trodde jeg skulle dø.
Dette var så langt fra kult og ungdommelig som det går an.
Dette var virkelig også så langt fra lette klær reise med som overhodet mulig.
Men snill pike som jeg er sa jeg ikke noe og ble jeg med ut i Oslos gater for å ta bilder.
Helst ville jeg gjemme meg, men jeg klistret på meg et smil og gjorde så godt jeg kunne.
Det neste antrekket måtte jeg skifte til på do inne i en pub.
Det var en halvt gjennomsiktig topp som skulle stappes nedi buksa.
Og ut for å ta flere bilder.
Grusomt. Intet mindre.
Tilbake i studio var det kjoletid, for dette skulle i bladet rundt nyttår.
Da passet det jo godt for DEM at jeg ikledde meg kjole.
Selv om jeg i grunnen ikke hadde noe stort ønske om å reise rundt på jobb med kjoler i kofferten.
Men hva JEG behøvde var ikke så viktig.
Og kjolen var grusom og svært lite flatterende.
Jeg har smale skuldre og ikke spesielt veltrente armer.
Så en kjole med smale stopper, snodig utringning, og i tillegg helt feil lengde, var ikke akkurat en høydare.
Men jeg stilte opp på bilder.
Smilte og latet som om dette var topp.
Snill pike my ass!
Så skulle jeg få se og godkjenne bildene som skulle trykkes i bladet.
Og de bildene av det første antrekket der jeg stod smilende uten hals og med ullbukser som gjorde hoftene mine til låvedører, var det bare ikke snakk om å godkjenne.
Så jeg sa nei.
Nei NEI NEEEEEEI!!
Dette kan dere bare ikke trykke.
De to så uforstående på meg og trodde jeg var blitt gal.
Men jeg ga meg ikke.
De fant til og med en annen dame i gangen og dro henne inn som objektiv kandidat for å løse problemet.
Hun var takk og lov enig med meg.
Dermed var det panikk og kaos i lokalet.
Jeg måtte ha på andre klær.
Og vi måtte ut før det ble mørkt å ta flere bilder.
Tiden hadde egentlig løpt ut.
Nå skulle jo de sikkert ha drukket kaffe og spist fyrstekake, og jeg skulle vært på vei hjem.
Men noe måtte de jo finne på når jeg hadde slått meg så vrang.
Jeg endte opp med å velge klær selv for dama var jo nærmest i koma over at jeg hadde sagt NEI.
Klærne jeg valgte var noe jeg kunne plukket fra mitt eget kjedelige skap.
Sort bukse, hvit skjorte og en sort strikkejakke utenpå.
Høye sorte støvletter.
Hadde altså ikke behøvd "eksperthjelp" for å sette sammen akkurat det antrekket.
Og egentlig skulle det i tillegg vært til neste "heldige" kandidat.
Så nå fikk hun jo enda et problem.
Jeg dro hjem med hjertet i magen.
Dagen hadde vært en diger skuffelse.
Bli ny liksom, ha ha.
Bli gammel og se ut som et fjell var vel mer dekkende.
Så her om dagen da jeg satt og kikket på den nydelige jenta i bladet, tenkte jeg at den gamle røya sikkert har sluttet.
Hun pensjonerte seg kanskje endelig.
Men altfor sent etter min smak.
Skulle ønske det var meg som faktisk på ordentlig fikk "bli ny".
Men det tar jeg aldri sjansen på igjen.
Aldri.
Ha en fin dag og vær som du er, det er tryggest spør du meg.
Så sitter jeg her da med håret rett til værs og mascara fra i går ca til haka.
Kaffekoppen er på plass og jeg kjenner at om jeg drikker en kopp til blir jeg sannsynligvis både kvalm og skjelven.
Hatt litt problemer med å våkne i dag og har derfor tømt innpå en bøtte kaffe på under fem minutter, noe jeg kan garantere ikke har noen hensikt så ikke prøv det hjemme.
Det regner ute og jeg elsker regn, så sånn sett er det jo en super morgen.
Som utflyttet bergenser savner jeg faktisk regnet som pisker sidelengs mot ruta, og en god storm. Av og til.
Det som ikke er så koselig med regn er jo at man må ut i det etterhvert.
Kunne vært koselig det også hvis man bare kunne gå seg en tur i regnet for så å krype inn igjen i sin varme hule med fyr i peisen og kakao i koppen (ikke mer kaffe nei).
Men når man skal prøve å se presentabel ut etter å ha vært ute i regnet, er det altså ikke fullt så gøy.
Litt vanskelig faktisk.
For jeg har sånt hår som elsker å bruse seg i regnet.
Jeg kan bruke god tid med glattetangen før jeg går ut, og etter fem minutter i regnet ser det ut som om jeg har tatt en dårlig hjemmepermanent sånn litt på sparket.
Og med dårlig hjemmebleiking i tillegg....tør ikke tenke mer på det engang.
Etter at regnet har bruset det er det ingenting som hjelper hvis jeg ikke vasker og glatter det på nytt heller, bare å bite i det sure eplet.
Siden jeg er blitt såpass gammel kan jeg sikkert slippe unna med hjemmepermanent for det er jo helt vanlig at gamle damer har det.
Samtidig er det i grunnen ikke noe jeg ønsker.
Da må det i så fall være blått også med leggevann i.
Det blå har jeg sånn sett kontroll på men leggevann?
Hvor kjøper man det liksom? Og hvordan bruker man det?
Fåglarna vet.
Vet ikke om jeg vil vite heller egentlig.
Den dagen jeg interesserer meg for det er livet forbi.
Til da - ha en regnfull dag og bruk hette!
Jeg tror jo egentlig på tankens kraft.
At man til en viss grad kan styre tankene sine.
Og helst i positiv retning.
Men hva når de er totalt negative og ikke vil snu da?
Kan man tvinge dem?
Kan man klare å gå fra å være sinna og sur og negativ til blid og glad og positiv?
Bare ved å endre tankemønsteret sitt?
Si til seg selv at alt er tipp topp og at man ER blid og fornøyd? Fin? Snill? Grei? Glad?
Eller er det som å tro at Jesus faktisk gikk på vannet??
Akkurat nå heller jeg litt mot det siste.
For jeg får det bare ikke til.
Jeg prøver og prøver og jeg sier til meg selv at positive tanker er det som må til.
Men så kommer de snikende disse sure ekle tankene.
Og de skyver lett og elegant unna alt som finnes av positivitet.
De er så slemme og onde de tankene, at jeg får lyst å eksplodere.
Men det går ikke, for seriøst....dere vil ikke ha de tankene utover.
Tro meg.
Spørsmålet er jo hvorfor de er blitt sånn.
Og hvorfor de tankene som før til en viss grad kunne endres, ikke kan det nå.
De sure slemme ekle onde håpløse tankene.
At jeg er over middels irritabel har jeg jo fastslått før.
Jeg elsker å irritere meg over småting, som (spesielt) andre bilister osv.
Treige folk.
Kø.
At jeg ikke får til ting a s a p.
Og mye myyyyye mer.
Men nå går de sure ekle onde slemme tankene mer på meg selv.
Jeg liker meg ikke.
Jeg liker ikke det jeg gjør.
Jeg gjør for lite.
Jeg får ingenting til.
Jeg er sur.
Og litt slem.
Men at jeg er slem skjuler jeg godt bak et snilt ansikt.
Lettere sånn.
Og ikke minst mye hyggeligere for alle andre.
Godt jeg klarer det for ellers hadde det blitt uhyggelig å være rundt meg.
Serr.
Det er godt at det er en ny dag i morgen.
For jeg kan bestemme meg i kveld for at i morgen blir alt bedre.
Våkne positiv.
Sikkert.
Tror ikke det nei.
Ser dere?
Så enkel er tankens kraft.
Den veien i alle fall.
Så ble dette nok et sytete inlegg.
I morgen blir det bedre.
Eller ikke.
Næh.
God natt.
Noen ganger får man god tid til å tenke over livets trivialiteter..
Som kropp.
Og vekt.
Mistrivsel.
Rett på sak og folk tenker "herregud, sånt fjas om slanking igjen"..
Men jada, sånn er livet.
Og noen ganger suger det.
Ikke fett, for det hadde vært digg... Fettsuging altså.
Nå som livet rundt meg er på plass er jeg usikker på det inni meg.
Utenpå også egentlig.
For jeg føler meg som en flodhest.
Klærne passer ikke lenger.
Jeg ser det i speilet også.
Og jeg ikke minst føler det.
Hele tiden.
Overalt.
Kan sitte i besøk og være kvalm av meg selv og at jeg føler meg så feit.
Få lyst til å grine og banne.
Driter i at andre er feitere.
Driter i at jeg innerst inne vet at jeg ikke er såååå overvektig.
Men det er nok til at jeg misliker meg selv veldig.
Hater har jeg lyst å si men det er et så sterkt ord.
Jeg vil såklart ha en perfekt kropp.
"Så gjør noe med det da" vil du si.
Og ja...jeg prøver.
Jeg spiser sjelden godteri.
Sjelden potetgull.
Jeg vet jeg skal spise kylling og salat og grønnsaker og sunn mat.
Og jeg gjør det.
Men jeg er like diger.
Valkene disser.
Ikke i panikk som jeg liker å tro men i ren glede over at de har overtaket.
Eller gjør de det?
Hva er sannhet og hva er inni hodet mitt?
Det er egentlig problemet.
At jeg ikke vet lenger hvor grensene går.
Hva jeg ser og hva jeg "egentlig" ser.
Er det JEG ser på bilder sannheten?
Eller er jeg bare min verste usanne kritiker?
Ser andre noe annet enn det jeg ser?
Eller ser de flesket mitt de også?
Er sannheten det jeg ser i speilet?
Eller det jeg føler når jeg ikke ser meg selv i det hele tatt?
Når jeg tar på klærne og føler at ingenting passer?
Eller er det bare hodet mitt som spiller meg et puss?
Det er kanskje et bittelite problem i det store og det hele men det er kjipt likevel.
Jeg vil føle meg vel.
Kanskje til og med fin.
Men den følelsen er helt fraværende.
Jeg føler at jeg klemmer meg inn i alt som er av klær, som pølser i pølseskinn.
Og det er IKKE pent.
Hjelper det å kjøpe større klær?
Innse at det er sånn det er nå?
Eller skal jeg la flesket lide og fortsette å klemme det inni pølseskinnene?
Håpet er jo at det skal bli bedre.
Jeg trener.
Spiser noenlunde sunt men kanskje for mye da siden det går feil vei.
Eller kanskje jeg bare ser for mye på mat.
Føler jeg blir feitere bare av at det er mat i nærheten.
Jada, stakkars de som ikke har mat og bla bla bla.
Men det hjelper jo strengt tatt ikke meg og den grusomme følelsen av nederlag over en kropp som ikke vil samarbeide.
Det hjelper ikke meg at det finnes andre som er tjukkere eller har det verre.
Og det spiller ingen rolle at dere er drittlei kroppsfikseringen.
Jeg er også drittlei.
Jeg skal i det minste på Spis deg glad kurs i april.
Det MÅ hjelpe.
Jeg har ikke helt troen på at noe funker for meg lenger men innerst inne er det kanskje et lite håp.
Og kan tro flytte fjell så må jo det funke for meg. Ha ha. Tog du an?
Ha en fleskete påske.
Vi mister hesten vår.
Jenta vår.
Ninett Crown - verdens vakreste varmblodshoppe.
18 år gammel.
Nydelig.
Snill som dagen er lang.
Enormt stor personlighet som fanger de fleste.
For oss har hun betydd utrolig mye den tiden vi har vært så heldige å få ha henne hos oss.
Hun har gitt mer glede enn man kan tenke seg.
Hun har vært trøst når noe har vært tungt.
Hun vet det ingen andre vet om meg, ting jeg aldri har delt med andre enn henne.
Hun har løftet humøret mitt mang en gang, fra trist til lykkelig.
Hun har gitt meg styrke.
Hun har vært jenta mi, jeg som "bare" har gutter.
Jeg har kjøpt over middels mange dekken og andre ting og tang som hun har hatt mer eller mindre bruk for.
Salver og tepper og bandasjer og belegg og sjabraker....med mer..
Jeg har vært håpløs sånn, jeg innrømmer det.
Vil så gjerne skjemme bort.
Jeg er sannsynligvis områdets mestkjøpende kunde av gulrøtter gjennom alle tider.
Utgiftene har vært enorme hvis man regner sammen alle poser jeg har kjøpt fra mai til nå.
Og jeg har kjøpt hver eneste pose med glede ,vel vitende om at den har blitt knasket og slafset i seg av verdens lykkeligste hest.
Hun har fått tonneviss og store lass med kjærlighet og omsorg av alle oss som har hatt henne daglig.
Hun har blitt kost og klappet og pusset og vasket og stelt og dillet og dullet med.
Hver dag.
Det har ikke manglet noe.
Jeg håper hun har hatt alt hun har trengt og litt til.
Vi har gjort vårt beste i alle fall.
Likevel er hun blitt syk.
Så syk at det snart er over.
Sånn er det med dyr og det må man jo bare håndtere uansett hvor vondt det er.
Vi følger henne til siste sekund.
Så langt vi kan og får lov til.
Og det gjør så inderlig inni helsike forbaska vondt.
Kjærligheten til dyr blir enormt stor, og ingen får si til meg at det bare er et dyr.
For meg er det ikke bare det.
Det er kjærlighet.
Uten at det forventes noe tilbake.
Ekte uforbeholden kjærlighet.
Og jeg kommer til å elske henne for alltid.
Takk Ninett.
<3
Jeg er jo vanligvis hockeymamma.
Som beskrevet før - hun som skriker så høyt på tribunen at alle glor og blir helt stille.
Hun der gale moren fra Bergen.
Litt flaut men umulig å tøyle når det står på.
Nå er jeg ikke lenger bare hockeymamma.
Nå er jeg judomamma også.
Judo er veldig strengt og ordentlig og her skriker man bare ikke.
Ikke jeg heller.
Noen gjør såklart men da rister til og med jeg litt sånn oppgitt på hodet og sier at "Jaja, stakkars, noen klarer bare ikke beherske seg!" *kremt*
Jeg derimot holder meg pent til reglene, ellers kommer vel en eller annen streng sensei og slenger meg i bakken med et oshi gari kast eller noe sånt.
Tør ikke ta sjansen for jeg er gammel og har dårlig rygg.
Kun derfor altså.
Men.
En ting er å være mamma for en gutt som spiller på et lag.
Der er de mange om å dele skyld hvis det går dårlig.
Og de kan trøste hverandre.
At han er keeper er ille nok for han tar jo sånn sett en større del av støyten enn de andre.
Men judo er enda verre.
For der er det jo hver "mann" for seg selv.
Og noen av disse små judo'erne er skikkelig skumle!
De ser sinna ut og går på med dødsforakt.
De sirkler seg inn på, eller mer kaster seg over, mitt lille bytte (Lucas), som foreløpig er litt for snill og forsiktig.
Han ser ikke sint ut engang.
Og han kjemper og han prøver.
Får inn et og annet kast og et og annet poeng.
Han har en kroppsbeherskelse som få er unt.
Og han fokuserer og jobber med teknikk.
Følger nøye med når han blir instruert og gjør som sensei sier.
Men den der lille sinte snerten som han kanskje trenger for å vinne en kamp mangler.
Foreløpig.
Og jeg får nesten hjerteinfarkt der jeg står på sidelinjen og ikke kan rope ut min frustrasjon.
Der jeg står og ser mitt vakre lille hjerte bli slengt i bakken i kast etter kast, som jeg ikke vet hva heter engang.
Og han blir holdt fast så jeg tror han skal kveles.
Og jeg synker sammen på matten i ren fortvilelse.
Heldigvis er det mange som sitter så de ser ikke rart på meg altså.
Røde Kors kommer ikke akkurat løpende så det er ikke sååå dramatisk.
Men tårene presser på og klumpen i halsen er stor.
Jeg heier litt forsiktig og håper han hører meg.
"Kom igjen Lucas!".
Dette greier du tenker jeg og fokuserer alt jeg kan, for jeg vil så gjerne hjelpe.
Jeg har prøvd å si at han må tenke på storebror som han fint kan se sint på.
Der kan det gå en kule varmt og han har ingen problemer med å bytte ut dådyrblikket med et lynende sint et.
Men ikke i kamp.
Han ser så snill ut.
Den dagen han greier å bli en tøddel sinna tror jeg han vinner.
For kroppsbeherskelsen og teknikken er god.
Når han tør å ta i.
Jeg håper det skjer snart.
For ett stevne til nå så er jeg redd jeg må hentes med ambulanse.
Judomamma med hjerteinfarkt.
Vi kastes.
Det sang Karyn White engang på 80 eller 90 tallet....
Og det kom jeg på nå...
For jeg er ingen superwoman..
Noen tror det, men det er så langt i fra sannheten som det er mulig å komme.
Men at jeg har superwoman maske?
Jada.
Og superwoman drakt?
Jepp.
For jeg er utrolig god til å late som.
Jeg går på.
Med pur viljestyrke.
For jeg er egentlig helt tom for energi.
Ikke bare litt men fullstendig.
Ikke utad.
Men innad.
Jeg viser dere det ikke med andre ord.
Jeg smiler, ler, jobber, studerer, baker, rir, leser, trener..... Og litt til.
Men jeg er tom.
Spør du meg etter å ha lest dette kommer jeg til å smile og si at det går bra.
Så ikke spør.
Jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare skrive det av meg i håp om at det på en eller annen måte skal hjelpe.
Jeg planlegger dagene mine utifra når jeg kan rekke å legge meg nedpå litt.
Rett og slett sove litt.
Noen dager bare må jeg.
Går rett i koma en time eller to, har ikke noe valg.
Om jeg ikke hadde lagt meg nedpå hadde jeg sovnet stående et eller annet sted.
Trener jeg må jeg vite at jeg har resten av dagen fri til å ligge på sofaen for det gir meg absolutt ikke energi.
Tvert imot.
Det stjeler alt jeg har av energi og ødelegger resten av dagen.
Andre får energi av å trene, ikke jeg.
Og jeg vil jo så gjerne trene!
Jeg elsker det!!
Men jeg har rett og slett ikke tid til å ødelegge hele dagen for at jeg skal få det til..
Og ja jeg er bare tjuesøtten år.
Så skulle jeg egentlig ha det sånn??
Nei er mitt definitive svar.
Jeg sover om natten. Mer enn nok.
Likevel er jeg utslitt om morgenen.
Og utslitt hele dagen.
Og utslitt om kvelden.
Det ødelegger for kidsa og for min kjære.
Jeg orker ikke være sosial.
Jeg blir sur fordi jeg er trøtt.
Så blir jeg enda trøttere fordi jeg er sur.
Jeg har tatt alle tester og jeg er frisk som en fisk.
Likevel føler jeg ikke at jeg er det.
Jeg har vondt i kroppen konstant og føler det som om jeg går med en begynnende influensa som aldri bryter ut.
Leddene verker.
Er jeg hypokonder da eller?
Trøtt, sur og lat hypokonder?
Ja det ville vært noe gitt.
Så sier folk at jeg stresser og har for mye å gjøre, at det er derfor.
Men det er ikke sånn.
For i perioder roer jeg ned og tar hensyn til meg selv.
Men det hjelper ikke.
Jeg kan sove hele dagen og være like trøtt.
Jeg kan gjøre ingenting en hel dag og jeg er like trøtt.
Så føler jeg meg lat.
Og så blir jeg lei meg fordi jeg føler meg lat.
For jeg vil jo ikke være det.
Men jeg har ikke noe valg.
Sånn føles det i alle fall.
Jeg er ikke deprimert.
Jeg er ikke trist og lei meg.
Jeg har verdens beste liv og alt jeg kan ønske meg.
Jeg har det bra på alle måter.
Jeg er fornøyd og glad.
Så der ligger jo ingen feil der heller.
Jeg dro på ferie i 14 dager og tenkte at det skulle hjelpe.
Jeg skulle lade batteriene.
Men mine batterier kan åpenbart ikke lades.
Er jo nettopp det som er problemet.
Til og med på katamaran i karibien var jeg like trøtt.
Like utslitt.
Førstemann i seng hver kveld.
Kunne sove tre timer midt på dagen.
Så når folk spør om det var deilig å lade batteriene smiler jeg og svarer ja.
Men det hjalp ærlig talt ikke.
Inni meg gråter jeg.
For jeg vil ikke være denne personen som ikke orker noenting.
Jeg vil ikke være mammaen som må sove litt midt på dagen for å holde ut kvelden.
Mammaen som hele tiden bare må slappe av litt.
Hvilket inntrykk gir det barna mine da?
Hva husker de når de blir store?
At mamma var trøtt og ikke orket noe.
Så jeg prøver å ta meg sammen så godt det går.
Men av og til går det ikke.
Jeg vil ikke være kona som ikke orker noe heller.
Som alltid legger seg tidlig.
Som ikke orker å gjøre husarbeid.
Som ikke stiller opp og gjør sin del.
At jeg har en mann som holder ut er flaks.
Verdens beste.
Takk og lov.
I frustrasjon skriver jeg disse tingene, utleverer meg.
Skummelt.
For jeg vil egentlig ikke at noen skal vite dette.
Men i så stor frustrasjon over at det er sånn gjør jeg det likevel.
Kanskje noen har det som meg.
Kanskje noen har fått hjelp.
Kanskje noen har noen tips å komme med.
For jeg er den smilende blide sterke flinke superwoman'en.
Utad.
Men inni meg........gråter jeg.
Det er faktisk sant!
Når man minst venter det ordner det seg.
Og FOR en herlig følelse!!
Jeg får lyst å sende takkekort til heksa som startet det hele men.....det jeg skriver her kommer sikkert videre.
Så.....TAKK!
TUSEN TAKK faktisk :D
For hadde det ikke vært for et menneske som ønsket å knuse meg og som gjorde livet mitt til et sant h*****e, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag!
Kanskje det virket som om jeg flyktet med halen mellom beina, men egentlig tok jeg bare ansvar og gjorde livet SÅ mye bedre for meg selv.
Hadde jo ikke visst at det kunne bli så bra som dette men det ble det.
Underlig hvordan noe som i ene øyeblikket er krise, i neste øyeblikk er helt topp.
Så da kan man jo tillate seg å være lykkelig.
Liker.
Jobb ordner seg også, litt mer jobb i alle fall.
Man får plutselig tilbud fra vettuge mennesker som man bare ikke kan takke nei til.
For selv om jeg er student må det klinge noen ekstra kroner i kassen, i alle fall hvis man skal drive eeeenda mer med hest!
For det er jo ikke umulig.
Når man får gode tilbud fra den kanten også.
I overkant spennende når dere ikke vet helt hva det dreier seg om?
Mooaaahaaahaaaa!
Forteller nok etterhvert.
Men....noen ting skal spares som gode konfektbiter.
Bittesmå hemmeligheter som jeg skal skryte meg ihjel over når tiden er inne.
Eller ikke bittesmå da, for hester er ganske store.
Og stedet der jeg skal jobbe er ganske stort.
Så alt er relativt.
Nå tar jeg straks på meg pandalooken og kjører kidsa til skolen.
Deretter er det å ta fatt på dagen.
Har mye å se frem til, oh joy!
Kanskje jeg fysisk skulle sende et takkekort likevel?
Om jeg merker det "Heksa på *******" kommer det nok frem!
Skulle likt å være flue på veggen da...
Ha en hærlig dag!
Hårfarge.... Et evig problem.
Roten til alt ondt. Og godt.
For når hårfargen er bra.....DA er alt bra.
Når hårfargen er dårlig....ja....da....
Dere skjønner sikkert hva jeg mener.
Eller ikke.
Noen skjønner det garantert.
Nå er jeg blond igjen. Ganske så blond også om jeg må si det selv.
Skal jo på ferie i karibien og da bør man vel være blond.
Trøster jeg meg selv med.
Skulle bare bli noen striper...
Og jeg skulle såklart fikse det selv (sorry Inger Astrid).
Og det gjorde jeg til gangs.
Men sist jeg ble helt blond var det nok verre... (sorry Inger Astrid)..
For da stortutet kidsa da jeg kom hjem og min far så ut som om han hadde sett et spøkelse da han så meg.
I dag var det ingen som reagerte.
Så da er det nok ikke så aller verst.
Utålmodigheten lenge leve, alt sånt skulle helst vært gjort i går.
Da nytter det jo ikke å vente til i morgen.
Og få en proff til å fikse det.
Jeg går i fella, gang på gang.
Så nå drar jeg snart avgårde altså, som blond.
Håper dermed å slippe unna med mye.
Kan VÆRE blond også da. Ikke bare SE blond ut.
Digg.
Skal fikse negler i dag også.
Da blir jeg blond og får støpte negler.
MÅ jo bli bra.
Kan være en sånn litt fjongere utgave av meg selv i to uker.
Droppe ullundertøy og pandalook.
Pynte meg.
Hjelp!
Vet ikke om jeg kan det lenger.
Går for det meste i stallklær, treningstøy eller altfor avslappet kledd hjemme...
Må frem med litt bling også da.
Leke Hollywoodfrue på tur.
Gleder meg....og gruer meg...
Kan jo gå begge veier når jeg plutselig skal stæsje meg opp.
Kan bli for mye..
Men det enkle er ofte det beste....sååeeeehhh.
Jaja, den som lever får se, uansett skal jeg NYTE.
Skal ha med meg alle ordene mine.
Sol, varme, godt selskap, blondt hår og ord.
Jeg lover å gni det inn etterpå.
Kanskje til og med et bilde av brunfargen.
Bikinibilder blir det derimot ikke for alle mine forsetter om å se bra ut i bikini falt i fisk.
Jeg greide det ikke.
Men....whatever...
Flesket skal brunes uansett.
Åååååh, reisefeber....
Ha en kald dag!!
Fikk bare lyst å legge inn disse kloke ordene i dag.
Mine egne ord har tatt pause men kommer nok snart tilbake.
Tenk litt på disse så lenge :)
Ha en strålende dag!
Finnes det?
Sånn at en negativ hendelse tar følge av mange flere?
Fortjener man det i så fall da?
Har man gjort noe galt som forårsaker det?
Hvis man for det meste er snill...?
Hva da?
Nå avløser det ene det andre her...
Mindre jobb, syk hest osv...
De glade morsomme ordene lar vente på seg dessverre.
De morsomme glade tankene også.
De er erstattet av et slitent hode som bekymrer seg for mye.
Energien er fortsatt borte.
Pengene tar sats ut av kontoen.
Tror nok at den seilferien om en ukes tid blir midt i blinken.
Ligge på en katamaran i karibien i to uker og bare late meg.
Lese.
Tenke varme gode tanker.
Få sol på det hvite flesket.
Komme hjem brun og uthvilt.
Kanskje?
Eller smeller hverdagen meg midt i fleisen med en gang jeg setter føttene på norsk jord igjen?
Fortsetter den dårlige karmaen?
Som en klok person sa til meg: "Slutt å tenke så mye, det som skjer det skjer".
Så jeg prøver å slutte.
Fra...NÅ...!
Ha en tankefri dag.
Kan stillhet egentlig være øredøvende?
Ja på en måte kan den det.
Det er stille, og stillheten overskygger alt.
Når man har bestemt seg for å lukke porten er det stille på innsiden.
Det er godt og vondt på en gang.
Foreløpig er det i grunnen ingen forskjell fra før.
Men kanskje det kommer?
Tankene er der men de er også stille.
De får ikke komme frem, de må holde seg i bakgrunnen.
Jeg stopper dem før de når helt ut.
Jeg har overtaket nå, ikke de.
Deilig det også, men varer det?
Aller helst vil jeg ha glade tanker og skrive glade ord.
Blogginnlegg om trøtte morgener og teite bilister.
Det kommer nok.
Og da får tankene komme frem igjen.
De glade tankene.
De morsomme tankene.
Hverdagstankene.
De tankene jeg styrer og som ikke styrer meg.
De litt bråkete men gode tankene.
Jeg gleder meg.
Fra og med i dag skal jeg pleie min lille hage.
Porten er lukket og jeg skal være her nesten helt alene.
Jeg skal la trærne vokse og blomstene gro.
Jeg skal vanne og pleie og ta vare på.
De jeg har latt komme inn før som har tråkket på blomster, hugget ned trær og herjet rundt, får ikke komme inn mer.
De som ødelegger og så bare forsvinner igjen.
De som ikke ser verdiene i det som befinner seg bak porten min.
De som bare vil stjele godene men ikke gi noe tilbake.
De som går forsiktig rundt og tar hensyn kan få komme inn en tur.
Heldigvis finnes det mange av dem.
De som kanskje til og med tar av seg skoene og går barbeint rundt.
Som nyter gresset og den vakre hagen.
Som ser det som gror og som hjelper det å vokse.
Det kan godt gro litt over, det gjør ingenting.
Men det skal være pent overgrodd i så fall.
Det som gror skal bety noe.
Det skal tas vare på.
Av både meg og de som kommer inn i hagen min.
Du kan gjerne legge igjen en liten blomst og du kan gjerne plukke med deg en.
Hvis du er forsiktig.
Sees vi?
Jeg har snakket med en meget klok person i dag.
En som gir meg råd og støtter meg.
Men som samtidig er hundre prosent ærlig i det han sier til meg.
Og han ba meg lukke porten min.
Ta kontroll over mitt eget liv.
La meg være meg.
Ikke la noen stjele energien min.
Være snillere mot meg selv.
Fokusere på de viktigste tingene i livet mitt:
1. Familien
2. Utdannelsen
3. Det som gir MEG gnist
Så jeg blir nødt å lukke meg inne litt.
Ikke helt, for det blir nok en gløtt.
Men jeg må gjøre det for meg selv.
Jeg må senke kravene til meg selv og være snill mot MEG.
Ta vare på MEG før jeg kan ta vare på alle andre.
Og jeg trenger det lille jeg har av energi selv, så akkurat nå kan jeg dessverre ikke dele.
Jeg er lei for det.
Hvis dere trenger energien min kan dere altså ikke få den akkurat nå.
Jeg VIL gjerne dele men jeg KAN ikke.
At jeg er lei for det, må jeg forøvrig også slutte å si.
Nok er nok.
Jeg kan IKKE ha dårlig samvittighet for alt og alle.
De som er viktigst - kanskje litt.
Det er lov.
Mennesker kommer og går i livet, sånn er det bare.
Jeg verner om de gode.
Men jeg verner også om de som ikke er så gode.
Og det er vel der skoen trykker.
Jeg kan ikke det mer.
Det blir tøft å stenge porten for jeg må gjøre det litt brått og hardt.
Jeg er redd for å skuffe.
Redd for at det ikke er noen der når jeg åpner igjen.
Det er skremmende og litt skummelt.
Men sånn er det bare.
Og hva skjer hvis jeg gjør det?
Ingenting.
Sannsynligvis.
Men.....jeg får det bedre med meg selv og min egen energi, som jeg nå selv trenger så sårt.
For det er tomt.
Beklager.
Jeg lukker porten.
Hvorfor er det helst perfekte liv vi ønsker å høre om?
Å lese om?
Og hva ER egentlig perfekt?
Kan man ikke få velge selv hva som er perfekt?
For noen kan jo mitt liv være perfekt.
For meg for eksempel.
Perfekt nok i alle fall.
Hvorfor skal man bli en snakkis hvis man tenker litt utenfor boksen?
Gjør ting andre mener er feil?
Hvem kan velge hva jeg skal gjøre og ikke?
Hvem kan velge hva som er rett for meg og mine?
Det verste er at man blir sliten av å skulle være perfekt.
Eller rettere sagt - sliten av å ikke klare å være som alle andre ønsker.
Da Felix falt av hesten fordi jeg er en uansvarlig mor (synes andre), ble vi en snakkis.
Overalt tydeligvis.
Plutselig har alle som driver med hest aaaaldri falt av selv og aaaaldri sett andre falle av.
Fordi utfallet av ulykken dessverre var litt mer alvorlig enn ulykker der armer og bein brekkes eller man pådrar seg hjernerystelse, ble vår ulykke så mye verre.
Det er et halvt år siden nå, og jeg blir fortsatt minnet på det.
Samvittigheten min svartner hver gang.
Jeg føler meg liten og mindre verdt som menneske og som mor.
Da går jeg i hi.
Vil bare sove.
Vil ikke at noen skal snakke om meg.
For selv om jeg ikke vil bry meg gjør jeg det jo likevel.
Jeg klarer ikke stenge det ute.
Det gjør for vondt.
Jeg har innrømmet at jeg gjør feil.
Jeg skriver gjerne om dem.
Feilene mine. Manglene.
Utleverer mitt uperfekte liv.
Jeg har ingen problemer med det.
Så kanskje jeg fyrer opp selv da?
Ikke vet jeg.
Når jeg leser artikler i avisen om at unge jenter bare ønsker å lese de perfekte menneskenes blogger blir jeg skremt.
De vet at det perfekte livet er en løgn sier de.
Men de velger å lese det likevel.
Hvordan blir deres eget liv da, den dagen de skal klare seg selv og livet helst skal være perfekt?
Hva hvis de blir så uansvarlig som meg?
Hvordan skal de takle det?
Jeg er ikke perfekt og kommer aldri til å bli det.
Jeg velger å leve sånn likevel.
For alternativet er vel strengt tatt verre??
Ha en lytefri dag hvis du kan!
Jeg falt for det ordet med engang da jeg fikk det forært av en bloggleser.
Noen ord bare forelsker jeg meg i.
Det kan være bare fordi det er et fint ord.
Eller fordi det har en god mening.
Eller fordi det treffer meg og føles riktig.
Dette føles riktig.
Et ord sammensatt av hverdag og naiv.
Jeg liker hverdager, og ikke minst er jeg naiv.
På grensen til aldeles dum.
Og jeg vet det.
Jeg stoler ofte blindt på folk og tror det beste.
At det kan være lite lurt merker jeg ikke før jeg står der med gjørme til knærne, nesen i trestokken, eller skjegget i postkassen.
Og da er det jo litt sent.
Så kommer jeg meg etter mye strev opp av gjørma, løs fra trestokken, og får løsnet skjegget fra postkassen.
Joda, jeg barberer meg så det er bare metaforer.
Har fint lite skjegg.
Så bruser jeg litt med fjærne og rister på flesket mens jeg tenker at jeg aldri mer skal gå i samme felle.
Neste gang, daaaaa skal jeg ikke være så fordømt naiv.
Jeg skal gjennomskue alle.
Skue hunden på hårene.
Myse strengt mot verden og se alle feilene først.
Ikke vente til det motsatte er bevist.
Aldriiiii mer!
Helt til neste gang, sannsynligvis kort tid etter, da jeg igjen står med gjørme til knærne, nesen i trestokken, og med skjegget i postkassen.
Det gjentar seg.
Jeg ER naiv.
Jeg LIKER å tro det beste om alle til det motsatte er bevist.
For....hvis jeg hele tiden skulle bruke alle mine krefter på å se etter feil hos andre, og "ta" dem før de har bevist at jeg har grunn til det.....ja da ville jeg blitt helt utslitt.
Jeg orker ikke lete etter feil som jeg ikke vet om finnes.
De får bare heller komme til meg i all min naivitet da.
Men utslitt blir jeg av å være naiv også.
Ingen tvil om det.
For man går jo gjerne på en smell eller ti.
Innimellom slagene har jeg det jo uansett veldig bra med meg selv.
For jeg tror det beste om deg helt til du motbeviser det hvis du føler for det.
I så fall er det jo til syvende og sist ditt eget problem.
Og som oftest føler jo ikke folk for det.
For de ER den de utgir seg for.
Kanskje jeg bare skal slutte å være akkurat så naiv at jeg slipper det med gjørme, trestokker og postkasser?
Det kunne jo være en fin mellomting.
Litt mindre naiv. Og dum.
Men ikke så mye at jeg alltid tror det verste om folk heller.
Det ville blitt veldig lite hyggelig.
Hverdagsnaivitet kan jo være mitt nye mål.
Hverdagen er gjennomsnittet, det vanlige.
Hvis naivitetet min ligger på samme linje kanskje.
Da kan det jo hende jeg klarer meg bedre.
Dette har jeg tenkt på lenge.
Altfor lenge.
Mulig det sier litt om meg men jeg kjører på.
Jeg HATER radioreklame.
Det er kanskje grunnen til at jeg sjelden hører på radio.
Jeg gjør det i bilen men må ha en cd klar i tilfelle.
Så jeg kan skifte litt raskt hvis det blir nødvendig.
Hvem har bestemt at man MÅ synge radioreklamer??
Eller si komplett idiotiske ting?
Jada, jeg skjønner det med at da husker man det og bla bla bla.
Men gud bedre.
Ville det ikke vært bedre om man husket et firmanavn etc av en positiv grunn??
En dag kjørte jeg feks forbi en Right Price Tiles butikk i Oslo.
Jeg ble umiddelbart irritert.
Og tenkte at jeg aaaaaldri noensinne ville handlet så mye som en flis der.
Pga de idiotiske radioreklamene de opererer med!
Så der mistet de en kunde, HA!
Ja, jeg husker navnet fordi jeg hater reklamene deres.
MEN jeg kommer jo aldri til å handle der.
Det er meg knekkende likegyldig om det er billigere der enn alle andre steder.
Jeg nekter å gå dit.
Da får det bare koste mer et annet sted.
Alt på grunn av idiotiske radioreklamer.
Elkjøp ligger i samme gate etterhvert.
De eviglaaaaange reklamene som forteller hele livshistorien til folk som har bursdag.
Ååååh, kjeeeeedelig OG irriterende.
Omigjen og omigjen.
Samme dritten.
Får nesten hjerteinfarkt jeg altså.
Og man kan nevne i fleng men jeg kjenner jeg blir irritert bare av å skrive om det.
Kommer rett fra bilen nå, eneste stedet jeg hører på radio.
Greide å styre unna reklamene i dag, takk og lov.
Fikk med meg nyheter og White Wedding av Billy Idol.
Bedre det.
Og etterpå skal jeg skaffe meg en ny cd.
I tilfelle.
Så jeg har noe annet å fokusere på i bilen.
Da kan jo turen bli irritasjonsfri.
Kanskje.
Så lenge de andre som er ute i trafikken samtidig oppfører seg.
Men altså.....nei til radioreklame.
Så det så.
Jeg må jo nesten bare flyte på denne bølgen nå.
Det som skjer er at jeg for første gang fikk en negativ kommentar på bloggen altså.
Se forrige innlegg.
Og hva skjer så??
Jo......statistikken fyker til værs!
Bloggen min er mer lest i dag enn noen gang før!
PGA EN NEGATIV KOMMENTAR!
Er det mulig?
Seriøst?
Er det det folk vil lese om?
Ikke sånne hyggelige kosegreier som sminke, slanking, hårfarge osv?
Sånne fjortis ting?
Nei nei.
Det er mer spennende med folk som lager kvalme.
Skriver crap.
Sutrer og syter.
Liker ikke bloggen.
Hater den kanskje til og med, hva vet jeg.
Klager over at jeg er fjortis.
Buhu.
Det er i grunnen ganske så festlig at det er sånt som skal til.
Må jo le litt.
Hjelpe meg.
Det BURDE egentlig ikke forundre meg men det gjør det likevel.
Folk er sprø som havrekjeks.
Helt utrolig.
Men samtidig er det hysterisk morsomt.
Jeg skjønner nada.
Gjør dere??
