Jeg leste nettopp en artikkel om Titanic og hvordan eieren valgte å forlate skipet enda det ikke var plass til alle kvinner og barn engang i livbåtene...
Han påstod det ikke var noen rundt ham da han gikk i livbåten og at det var like greit å bruke plassen.
Han ble jo så også hetset og mobbet resten av livet. Han burde blitt ombord sammen med kapteinen sa de.
Men ville man egentlig latt være selv? I en sånn kritisk situasjon?
Jeg tror ikke noen vet hvordan de reagerer i en krise før de har vært i en.
Man kan ha alle mulige slags tanker i hodet om det på forhånd men når det skjer.....hvem vet..
De fleste ønsker jo ikke å dø.
Og de fleste har helt sikkert et enormt stort overlevelsesinstinkt.
Vil man ikke da velge å redde seg selv uavhengig av konsekvensene?
Noen vil nok og andre vil ikke.
Jeg vet ikke selv.
Jeg har jo for vane å la folk gå foran meg i køen, vente og gå som siste mann ut døren, la alle andre få det som de vil før jeg får det som jeg vil, ta ansvar for ting som ikke egentlig er mitt ansvar...
Men....kanskje jeg likevel ville kjempet med nebb og klør for meg selv hvis det virkelig var krise?
For jeg tror jeg nekter å være sistemann til å forlate en synkende skute altså..
Samtidig kan det hende jeg er sterk nok til å vente.
Sterk nok til å tro at en eller annen gang blir jeg også reddet.
Men ikke sterkt nok til å være kapteinen altså. Aldri.
onsdag 26. oktober 2011
"Line - du lyver!" sa Åse..
Ja vi har nettopp lest Peer Gynt.
Men....altså.....det var Åse, det er sant, bare at hun sa egentlig ikke at jeg lyver.
Det hun sa var at hun ikke var overrasket over at jeg hadde gjort det bra på analyseoppgaven selv om jeg ikke trodde det selv.
Da jeg leverte den var jeg helt flau. Hadde lyst å synke i jorden og late som jeg ikke fantes.
Vurderte å skrive en ny og si at jeg hadde levert inn feil oppgave og at den første bare var en kladd. Jeg orket ikke tanken på å få den tilbake. Jeg gremmet meg og skammet meg over å ha levert en så til de grader kjip oppgave.
For sånn var det i hele fjor også i engelsken.
Jeg trodde aldri jeg kunne noe særlig og fortalte det villig vekk til alle som ville høre.
Line: "Jeg forstår iiiiiiingenting av dette jeg!"
Line: "Nei dette kan jeg ikke i det hele tatt, huff!"
Line: "Oj, jeg fikk B på eksamen jeg!"
Om de ble lei? Ja. Møkklei sannsynligvis.
Til info gikk analyseoppgaven jeg gremmet meg over helt strålende. Super tilbakemelding.
Helt topp (sånn ca i alle fall, bortsett fra manko på komma alle steder, men det kan fikses).
Klart man blir lei av sånne streberkjerringer som meg som heeeeele tiden påstår de ikke kan noenting og så ender opp med gode karakterer likevel.
Hvordan føler de det som virkelig ikke kan noe da egentlig? DET lurer jeg på.
For jeg føler jo virkelig at jeg ikke kan det.
Jeg later ikke som for at dere skal si jeg er flink.
I hodet mitt KAN JEG DET IKKE.
Og selv om all erfaring fra tidligere tilsier at jeg MÅ stole mer på meg selv og at jeg kan mye mer enn jeg tror så hjelper det ikke.
Jeg kan ingenting jeg.
Nada.
Og jeg blir jo dritirritert selv på andre som påstår de ikke kan noe og så vet jeg at de er sinnsykt flinke og alltid får gode karakterer.
Så jeg må jo være ultrairriterende mildt sagt.
Men jeg er jo så redd for at den dagen jeg endelig tror jeg kan noe......ja DA går det skeis!
Kan man kalle det omvendt psykologi på noen måte?
For det liker jeg. Da lurer jeg meg selv og resultatet blir bra.
Ikke særlig imponert over at jeg klarer å lure meg selv altså for jeg er rimelig lettlurt.
Men det er en helt annen sak.
Jeg skal prøve å skjerpe meg.
De som irriterer seg over alt jeg påstår jeg ikke kan og ikke skjønner noe, skal få fred i sjelen.
Fra i dag ER jeg et skolelys.
Ikke i smug engang.
Jeg står åpent frem. Skolelyset Line. Me, myself, and I.
JEG ER FLINK.
Jeg lyver ikke Åse.
Nå kan du tro meg.
Men....altså.....det var Åse, det er sant, bare at hun sa egentlig ikke at jeg lyver.
Det hun sa var at hun ikke var overrasket over at jeg hadde gjort det bra på analyseoppgaven selv om jeg ikke trodde det selv.
Da jeg leverte den var jeg helt flau. Hadde lyst å synke i jorden og late som jeg ikke fantes.
Vurderte å skrive en ny og si at jeg hadde levert inn feil oppgave og at den første bare var en kladd. Jeg orket ikke tanken på å få den tilbake. Jeg gremmet meg og skammet meg over å ha levert en så til de grader kjip oppgave.
For sånn var det i hele fjor også i engelsken.
Jeg trodde aldri jeg kunne noe særlig og fortalte det villig vekk til alle som ville høre.
Line: "Jeg forstår iiiiiiingenting av dette jeg!"
Line: "Nei dette kan jeg ikke i det hele tatt, huff!"
Line: "Oj, jeg fikk B på eksamen jeg!"
Om de ble lei? Ja. Møkklei sannsynligvis.
Til info gikk analyseoppgaven jeg gremmet meg over helt strålende. Super tilbakemelding.
Helt topp (sånn ca i alle fall, bortsett fra manko på komma alle steder, men det kan fikses).
Klart man blir lei av sånne streberkjerringer som meg som heeeeele tiden påstår de ikke kan noenting og så ender opp med gode karakterer likevel.
Hvordan føler de det som virkelig ikke kan noe da egentlig? DET lurer jeg på.
For jeg føler jo virkelig at jeg ikke kan det.
Jeg later ikke som for at dere skal si jeg er flink.
I hodet mitt KAN JEG DET IKKE.
Og selv om all erfaring fra tidligere tilsier at jeg MÅ stole mer på meg selv og at jeg kan mye mer enn jeg tror så hjelper det ikke.
Jeg kan ingenting jeg.
Nada.
Og jeg blir jo dritirritert selv på andre som påstår de ikke kan noe og så vet jeg at de er sinnsykt flinke og alltid får gode karakterer.
Så jeg må jo være ultrairriterende mildt sagt.
Men jeg er jo så redd for at den dagen jeg endelig tror jeg kan noe......ja DA går det skeis!
Kan man kalle det omvendt psykologi på noen måte?
For det liker jeg. Da lurer jeg meg selv og resultatet blir bra.
Ikke særlig imponert over at jeg klarer å lure meg selv altså for jeg er rimelig lettlurt.
Men det er en helt annen sak.
Jeg skal prøve å skjerpe meg.
De som irriterer seg over alt jeg påstår jeg ikke kan og ikke skjønner noe, skal få fred i sjelen.
Fra i dag ER jeg et skolelys.
Ikke i smug engang.
Jeg står åpent frem. Skolelyset Line. Me, myself, and I.
JEG ER FLINK.
Jeg lyver ikke Åse.
Nå kan du tro meg.
tirsdag 25. oktober 2011
Å mene noe eller å ikke mene noe.....er det spørsmålet?
Man skal helst ha en mening om alt. De fleste har det uansett hva man skal eller ikke.
Noen er veldig flinke til å si hva de mener i enhver sammenheng. Andre er ikke.
Som meg.
Konfliktsky kaller noen det.
Jeg vet ikke helt hva jeg kaller det men jeg hater å krangle i alle fall.
Likevel har jeg sterke meninger om MYE.
Så hvorfor kan jeg ikke bare få ha mine meninger uten å føle at jeg mååååå utbasunere dem for alle og enhver i alle slags sammenhenger?
Jeg fryder meg over andres diskusjoner og dersom jeg føler for å hive meg ut i dem så gjør jeg vel det.
Men like ofte holder jeg meg unna. I tilfelle det blir opphetet. For jeg orker ikke.
Jeg blir så sliten av folk som skal diskutere så veldig.
Og jeg HAR jo masse meninger jeg. Om det meste.
Og er jeg ikke enig med noen som har særdeles sterke meninger.....ja så kan det hende jeg jatter med. Tenk det! Aj aj aj.
Men da har jeg det helt supert med meg selv.
Og slipper å krangle med noen.
Jeg er ikke dårligere enn noen andre fordet. Mener jeg.
Du kan jo mene noe annet såklart. Helt greit.
Man skal bare ikke tro at folk som ikke konstant viser at de mener veldig sterkt ikke mener noe i det hele tatt.
Stille vann har dypest grunn.
Tro meg.
Jeg mener det.
Noen er veldig flinke til å si hva de mener i enhver sammenheng. Andre er ikke.
Som meg.
Konfliktsky kaller noen det.
Jeg vet ikke helt hva jeg kaller det men jeg hater å krangle i alle fall.
Likevel har jeg sterke meninger om MYE.
Så hvorfor kan jeg ikke bare få ha mine meninger uten å føle at jeg mååååå utbasunere dem for alle og enhver i alle slags sammenhenger?
Jeg fryder meg over andres diskusjoner og dersom jeg føler for å hive meg ut i dem så gjør jeg vel det.
Men like ofte holder jeg meg unna. I tilfelle det blir opphetet. For jeg orker ikke.
Jeg blir så sliten av folk som skal diskutere så veldig.
Og jeg HAR jo masse meninger jeg. Om det meste.
Og er jeg ikke enig med noen som har særdeles sterke meninger.....ja så kan det hende jeg jatter med. Tenk det! Aj aj aj.
Men da har jeg det helt supert med meg selv.
Og slipper å krangle med noen.
Jeg er ikke dårligere enn noen andre fordet. Mener jeg.
Du kan jo mene noe annet såklart. Helt greit.
Man skal bare ikke tro at folk som ikke konstant viser at de mener veldig sterkt ikke mener noe i det hele tatt.
Stille vann har dypest grunn.
Tro meg.
Jeg mener det.
mandag 24. oktober 2011
Å innrømme at man har tatt feil
Hvorfor er det så vanskelig for så mange?
Man gjør en ting som man synes virker riktig. Men så kan det plutselig likevel vise seg å ikke være beste løsning likevel.
For en selv. Eller for andre.
Hvorfor kan man ikke da gjøre det om?
Innrømme at man tok feil. At det kanskje var en annen løsning som var bedre.
Istedenfor å stå på sitt. Bare av prinsipp. Eller hva det nå er som gjør at folk ikke makter å innrømme feil.
Stolthet kanskje. Jeg har ikke så mye sånt.
Jeg innrømmer til og med feil jeg ikke har gjort jeg.
For sikkerhetsskyld.
For jeg er så livredd for at noen skal bli lei seg fordi JEG har gjort noe feil.
Så da kan jeg heller legge meg flat for sikkerhetsskyld.
I tilfelle.
Mens andre altså ikke engang innrømmer feil hvis det snør et visst sted.
Det føles ikke bra å sitte på den siden der man er blitt urettferdig behandlet fordi noen ikke vil innrømme en feil.
Det føles jo heller ikke bra å være den som har gjort en feil.
Men det som føles bra er å innrømme det og si unnskyld.
Jeg kjenner noen som burde prøve.
Men de forstår det ikke selv.
Da får jeg ikke gjort mer.
For nå er det ikke min tur.
Det innrømmer jeg.
Man gjør en ting som man synes virker riktig. Men så kan det plutselig likevel vise seg å ikke være beste løsning likevel.
For en selv. Eller for andre.
Hvorfor kan man ikke da gjøre det om?
Innrømme at man tok feil. At det kanskje var en annen løsning som var bedre.
Istedenfor å stå på sitt. Bare av prinsipp. Eller hva det nå er som gjør at folk ikke makter å innrømme feil.
Stolthet kanskje. Jeg har ikke så mye sånt.
Jeg innrømmer til og med feil jeg ikke har gjort jeg.
For sikkerhetsskyld.
For jeg er så livredd for at noen skal bli lei seg fordi JEG har gjort noe feil.
Så da kan jeg heller legge meg flat for sikkerhetsskyld.
I tilfelle.
Mens andre altså ikke engang innrømmer feil hvis det snør et visst sted.
Det føles ikke bra å sitte på den siden der man er blitt urettferdig behandlet fordi noen ikke vil innrømme en feil.
Det føles jo heller ikke bra å være den som har gjort en feil.
Men det som føles bra er å innrømme det og si unnskyld.
Jeg kjenner noen som burde prøve.
Men de forstår det ikke selv.
Da får jeg ikke gjort mer.
For nå er det ikke min tur.
Det innrømmer jeg.
Kiloene som kommer snikende
NÅ er det slutt på dette:
Jada. Jeg VET det er møkk irriterende å lese om slanking og diett og at man ikke er fornøyd med kroppen sin osv osv.
Jeg synes jo det selv.
Men det er enda mer irriterende å PLUTSELIG oppdage at man har gått opp 10 kilo.
Og at de bare kom snikende på.
Man merket ikke de to første. Eller de neste fire. Plutselig var det bare ti.
Hvordan går det an?
Det skal jeg ha, det legger seg jevnt i det minste.
Jeg eser ikke ut på ett sted men sånn over det hele.
Har sett antydning til dobbelhake men har liksom bare oversett det.
At noen bukser ikke passer har jeg bare oversett også. De har jeg flyttet til innerst i skapet og tenkt i mitt stille sinn har krympet på uforståelig vis.
Jada jeg er fin som jeg er og er ikke feit og bla bla bla. Dropp det.
Jeg har vært drittlei av å tenke på hva jeg skal spise og når.
Derfor tenkte jeg at den metoden der man bare ikke bryr seg og ikke stresser med det sikkert funker fint.
At man spiser hva man vil men ikke alt på en gang. Litt av alt. Kjært barn har mange navn.
Men det virker IKKE.
Uten at jeg har gjort store utskeielser sitter de der altså brått og hånler av meg. De 10 jævla (unnskyld) kiloene.
De ler høyt og rått mens de fråtser i flesket jeg ikke skulle hatt.
De disser og herjer og minner meg på hvor bra jeg følte meg for ti kilo siden. Så mobber de meg for at jeg tapte og de vant. De greide det. Igjen. De overlistet meg. Tok meg på senga. Drittkiloene.
For jeg VET hva jeg må gjøre. Jeg har gjort det før.
Så hvorfor er det så inn i granskauen vanskelig?
Fordi man blir lei. Av å tenke på det konstant.
Lei av å legge på seg bare en ser på mat.
Lei av å sjekke at kroppen er i orden ved alle slags tester og blodprøver. For det kan jo ikke være normalt å bli feit av å SE på mat.
Nei jeg har ikke lavt stoffskifte. Holdt på å si dessverre for det hadde i alle fall vært en forklaring. Men det blir kleint overfor de som faktisk lider av det.
Så altså. Grunnet at jeg var overmodig og gikk på vekten i morges er fra i dag og MINST 15 uker frem i tid vektklubben min beste venn.
Der skal det føres og holdes oversikt. Hver eneste kalori skal føres inn. Hvert eneste minutt som er trent skal skrives ned.
ALT.
Flesket disser i panikk. Valkene skjelver.
Denne kampen vinner jeg og sånn er det bare!
Bye bye fatso!
Jada. Jeg VET det er møkk irriterende å lese om slanking og diett og at man ikke er fornøyd med kroppen sin osv osv.
Jeg synes jo det selv.
Men det er enda mer irriterende å PLUTSELIG oppdage at man har gått opp 10 kilo.
Og at de bare kom snikende på.
Man merket ikke de to første. Eller de neste fire. Plutselig var det bare ti.
Hvordan går det an?
Det skal jeg ha, det legger seg jevnt i det minste.
Jeg eser ikke ut på ett sted men sånn over det hele.
Har sett antydning til dobbelhake men har liksom bare oversett det.
At noen bukser ikke passer har jeg bare oversett også. De har jeg flyttet til innerst i skapet og tenkt i mitt stille sinn har krympet på uforståelig vis.
Jada jeg er fin som jeg er og er ikke feit og bla bla bla. Dropp det.
Jeg har vært drittlei av å tenke på hva jeg skal spise og når.
Derfor tenkte jeg at den metoden der man bare ikke bryr seg og ikke stresser med det sikkert funker fint.
At man spiser hva man vil men ikke alt på en gang. Litt av alt. Kjært barn har mange navn.
Men det virker IKKE.
Uten at jeg har gjort store utskeielser sitter de der altså brått og hånler av meg. De 10 jævla (unnskyld) kiloene.
De ler høyt og rått mens de fråtser i flesket jeg ikke skulle hatt.
De disser og herjer og minner meg på hvor bra jeg følte meg for ti kilo siden. Så mobber de meg for at jeg tapte og de vant. De greide det. Igjen. De overlistet meg. Tok meg på senga. Drittkiloene.
For jeg VET hva jeg må gjøre. Jeg har gjort det før.
Så hvorfor er det så inn i granskauen vanskelig?
Fordi man blir lei. Av å tenke på det konstant.
Lei av å legge på seg bare en ser på mat.
Lei av å sjekke at kroppen er i orden ved alle slags tester og blodprøver. For det kan jo ikke være normalt å bli feit av å SE på mat.
Nei jeg har ikke lavt stoffskifte. Holdt på å si dessverre for det hadde i alle fall vært en forklaring. Men det blir kleint overfor de som faktisk lider av det.
Så altså. Grunnet at jeg var overmodig og gikk på vekten i morges er fra i dag og MINST 15 uker frem i tid vektklubben min beste venn.
Der skal det føres og holdes oversikt. Hver eneste kalori skal føres inn. Hvert eneste minutt som er trent skal skrives ned.
ALT.
Flesket disser i panikk. Valkene skjelver.
Denne kampen vinner jeg og sånn er det bare!
Bye bye fatso!
søndag 23. oktober 2011
Den fyrste song
Verdens vakreste nattasang!
Skulle gjerne sunget den for dere for den hjelper mot alt.
Når man har det litt vondt bør man synge den så blir alt bedre. Mulig man bør spise litt sjokolade samtidig men sangen hjelper alene også.
I kveld skal jeg tvinge kidsa til å høre meg synge den.
De vil helst ikke men i kveld MÅ de.
For da får jeg synge den for meg selv også. Og det hjelper.
Her er teksten. Lytt til stemmen min i hodet ditt. Sov godt og drøm søtt.
Skulle gjerne sunget den for dere for den hjelper mot alt.
Når man har det litt vondt bør man synge den så blir alt bedre. Mulig man bør spise litt sjokolade samtidig men sangen hjelper alene også.
I kveld skal jeg tvinge kidsa til å høre meg synge den.
De vil helst ikke men i kveld MÅ de.
For da får jeg synge den for meg selv også. Og det hjelper.
Her er teksten. Lytt til stemmen min i hodet ditt. Sov godt og drøm søtt.
Den fyrste song eg høyra fekk
Var mor si song ved vogga
Dei mjuke ord til hjarta gjekk
Og kunne gråten stogga
Dei sulla meg så underleg
Så stilt og mjukt te sova
Dei synte meg ein fager veg
Opp frå vår vesle stova
Den vegen ser eg enno tidt
Når eg fær auga kvila
Der stend ein engel, smiler blidt
Som berre ei kan smila
Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som allting heilar
Å blendes
Man kan blendes av så mangt.
Å blendes av sollys er kanskje det mest vanlige. Det er ubehagelig men ikke direkte vondt.
Man kan blendes av kjærlighet. For de som opplever det er det kanskje bare godt men for andre rundt kan det være irriterende.
Man kan blendes av drømmer. Dagdrømmer. Eller mareritt.
Man kan blendes av ønsker. For fremtiden eller bare ønsker som ting og opplevelser.
Man kan blendes av tanker. Tanker om noe man skulle ønske man hadde eller tanker om det man er så heldig å ha.
Man kan blendes av andre mennesker. På godt og vondt.
Man kan blendes av andre menneskers meninger. Og dermed tro at man ikke har sine egne.
Man kan blendes av det andre synes om en selv. Det kan være vondt.
Man kan blendes av håp. Håpet kan være stort og skinnende.
Man kan blendes av rikdom. Andres eller egen.
Man kan blendes av sorg. Det er vel kanskje mer en mørk måte å blendes på. Lite skinnende, tungt og trist.
Man kan blendes av lykke. Man er så lykkelig at man ikke ser klart.
Man kan blendes av følelser. Man føler så mye an man blir blind for alt annet.
Man kan blendes av andre menneskers krav. Man tror de kan kreve ting de egentlig ikke kan kreve og så blir man blind for alt annet og følger dem.
Uansett hvordan man blendes er det viktig å huske at man kommer ut i andre enden med synet i behold.
Man famler en stund i blinde uansett hva man blendes av men ting blir brått klare.
Og underveis mens man famler rundt er det derfor viktig å ta vare på de menneskene man ønsker skal være på andre siden.
Blendes du for kraftig er det nemlig ikke sikkert at de gidder å være der.
Tenk litt på det du.
Jeg vil være en skilpadde
Ikke bare fordi jeg er litt treg men mest fordi jeg vil ha det harde skallet.
Når noe skjer rundt meg som jeg ikke takler vil jeg bare krype inn i det harde skallet.
Der vil jeg ligge og kose meg mens det raser utenfor. Der skal det være varmt og koselig og jeg kan gjerne ta en trall eller plystre litt mens jeg koser meg der inne.
For jeg er utrolig dårlig på å takle ting. Småting for andre, store ting for meg.
Som når noen velger å "unfriend" meg på fb fordi jeg legger ut så mye "stuff" (eller tull?????).
Noen jeg trodde stod meg nær og aldri ville velge en sånn løsning i alle fall.
Nå er det jo bare facebook tenker jeg på en siden og det betyr jo ingenting.
Men på andre siden tenker jeg at denne personen sannsynligvis da har sittet og irritert seg over meg og diskutert "problemet" med sine nærmeste igjen.
Og det er da jeg trenger det skallet.
For jeg klarer ikke se lett på det og jeg blir lei meg.
Ordentlig trist og lei meg.
Og det harde skallet føler jeg hadde beskyttet meg litt.
Men jeg har liksom aldri klart å opparbeide meg et sånt skall. Jeg blir altfor lett lei meg.
Hvis jeg blir irritert eller sint fordi jeg føler meg urettferdig behandlet så gråter jeg heller enn å rase.
Ikke fordi jeg vil det men fordi det bare skjer.
Jeg KAN for eksempel ikke krangle fordi jeg bare begynner å gråte.
Og gjett om det er irriterende da!
Når jeg står der og gjerne vil argumentere og ta igjen og vise at jeg er like sint som deg.
Og så kommer tårene og leppene skjelver. Og jeg greier ikke å si en dritt.
I går ble lørdagskvelden min ødelagt av dette mennesket som valgte meg bort.
For istedenfor å bare bli sint og la det gå over begynte jeg å gråte.
Og det er som å åpne en kran. Det tar LANG tid å stoppe det.
I dag ser jeg ut deretter.
Ble litt skremt da jeg så meg i speilet! Man blir ikke pen av å gråte bare så det er sagt.
Kanskje hvis man gråter bare litt men ikke mye i alle fall.
I dag skal jeg begynne å bygge skilpaddeskall rundt meg.
Det må gjøres litt og litt og kommer sikkert til å ta lang tid.
Hvis det i det hele tatt er mulig.
Men jeg skal prøve alt jeg kan. For min egen del.
Så slipper jeg kanskje å gråte så mye.
God søndag.
Når noe skjer rundt meg som jeg ikke takler vil jeg bare krype inn i det harde skallet.
Der vil jeg ligge og kose meg mens det raser utenfor. Der skal det være varmt og koselig og jeg kan gjerne ta en trall eller plystre litt mens jeg koser meg der inne.
For jeg er utrolig dårlig på å takle ting. Småting for andre, store ting for meg.
Som når noen velger å "unfriend" meg på fb fordi jeg legger ut så mye "stuff" (eller tull?????).
Noen jeg trodde stod meg nær og aldri ville velge en sånn løsning i alle fall.
Nå er det jo bare facebook tenker jeg på en siden og det betyr jo ingenting.
Men på andre siden tenker jeg at denne personen sannsynligvis da har sittet og irritert seg over meg og diskutert "problemet" med sine nærmeste igjen.
Og det er da jeg trenger det skallet.
For jeg klarer ikke se lett på det og jeg blir lei meg.
Ordentlig trist og lei meg.
Og det harde skallet føler jeg hadde beskyttet meg litt.
Men jeg har liksom aldri klart å opparbeide meg et sånt skall. Jeg blir altfor lett lei meg.
Hvis jeg blir irritert eller sint fordi jeg føler meg urettferdig behandlet så gråter jeg heller enn å rase.
Ikke fordi jeg vil det men fordi det bare skjer.
Jeg KAN for eksempel ikke krangle fordi jeg bare begynner å gråte.
Og gjett om det er irriterende da!
Når jeg står der og gjerne vil argumentere og ta igjen og vise at jeg er like sint som deg.
Og så kommer tårene og leppene skjelver. Og jeg greier ikke å si en dritt.
I går ble lørdagskvelden min ødelagt av dette mennesket som valgte meg bort.
For istedenfor å bare bli sint og la det gå over begynte jeg å gråte.
Og det er som å åpne en kran. Det tar LANG tid å stoppe det.
I dag ser jeg ut deretter.
Ble litt skremt da jeg så meg i speilet! Man blir ikke pen av å gråte bare så det er sagt.
Kanskje hvis man gråter bare litt men ikke mye i alle fall.
I dag skal jeg begynne å bygge skilpaddeskall rundt meg.
Det må gjøres litt og litt og kommer sikkert til å ta lang tid.
Hvis det i det hele tatt er mulig.
Men jeg skal prøve alt jeg kan. For min egen del.
Så slipper jeg kanskje å gråte så mye.
God søndag.
lørdag 22. oktober 2011
Blinklys, vesker og annet snadder
Dette er en melding til alle IDIOTISKE bilister der ute. Jeg KAN kjøre bil og dere kan ikke. Sånn er det bare. Vi er noen få gode bilister men altfor mange eeeeeelendige!!
Dette er ment for å HJELPE dere for dere trenger det.
Beskjeden går til følgende:
Til den lille mannen med hatt som svingte elegant rett over krysset foran meg på rødt lys. Ikke LITT rødt lys som i såvidt forbi gult. HELT rødt lys. Man har bare lov til å kjøre på GRØNT lys lille mann, det er regelen.
Til bussjåføren som tvang oss til å flytte oss lenger INN på FORTAUET for at han skulle komme seg rundt svingen. MED et surt blikk. Hvem har mest rett til å bruke fortauet? Bussen med den sure sjåføren eller vi? Jeg bare spør.
Til damen med blått hår som kjørte på rødt lys rett utenfor Eikli skole. Som ikke gjorde antydning til å stoppe engang. Godt det ikke var elever som skulle over sier bare jeg. Her gjelder også GRØNT lys regelen.
Til deg som blinket i ALLE svinger fra Tolpinrud og ned til byen. Da mener jeg de naturlige svingene veien tar. Der er det strengt tatt helt unødvendig å blinke.
Til deg som kjørte i 30 i både 50, 60 og 70 og 80 sonen helt opp til Jevnaker. Jeg hadde ikke like god tid som deg. Og jeg kom meg ikke forbi grunnet motgående trafikk. At du ikke hører tuting og ikke ser blinkende lys bak deg er IKKE mitt problem. Til neste kjøretur du skal ut på: skaff briller og høreapparat.
Til deg som satte på blinklyset og ikke slo det av igjen gjennom hele byen. Du forstår kanskje at man aldri vet om du egentlig SKAL svinge av noe sted da? Eller? I min bil lager blinklyset lyd. Forøvrig se rådet til fører over.
Til deg som ikke gidder å blinke sånn at man blir stående å vente i et kryss for så å se at det hadde vært god tid til å svinge over hvis du bare gadd være litt hjelpsom. Jada, bare drit i andre du. Blinklyset er jo bare til å henge vesker og annet snadder på uansett. Har jeg lest et sted. Du er dum.
Til deg som bråsvinger ut i veien foran meg for så å senke farten til nærmest gange. Da det ikke var biler i mils omkrets kunne du kanskje ventet? Du hadde jo åpenbart ikke dårlig tid.
Til deg som senker farten i hver sving for så å øke til 20km over fartsgrensen på alle sletter. Øv deg på å holde jevn fart. DET går også an. Da slipper jeg å drive sånn kengurukjøring som deg. På forhånd takk for hjelpen.
Til den gamle mannen i den lille toyotaen i MOTGÅENDE kjørefelt som brukte min side av kjørebanen i en brå sving sånn at jeg nesten endte opp på fortauet. Gå til legen og ta en samtale om fornyelse av førerkortet ditt er du snill. Det kaaaaan hende du ikke bør kjøre så mye bil.
Til alle i BR og BP biler (skiltene altså) som kjører som galninger. Det er ikke alle steder man bør kjøre forbi selv om man har stor fin bil. Før svinger feks er det litt dumt å drive sånn ekstremsport. At du tar sjanser driter jeg i men jeg ønsker helst å overleve bilturen.
Til dere som liker å kjøre over kryssene i byen her når det egentlig ikke er plass og dermed bli stående midt i veien. Ingen liker dere. Så det så.
Til deg som kjørte med fjernlys på bak meg hele veien hjem en kveld. TAKK skal du f*pip*n meg ha. Det er faktisk ganske ubehagelig sånn til info.
Det var dere jeg kunne komme på sånn i farten. Det finnes garantert mange flere og dere skal nok få høre det. Til da......skjerp dere alle sammen.
Glad for at jeg er så god til å kjøre bil selv, takk og lov.
Kjør pent!
Dette er ment for å HJELPE dere for dere trenger det.
Beskjeden går til følgende:
Til den lille mannen med hatt som svingte elegant rett over krysset foran meg på rødt lys. Ikke LITT rødt lys som i såvidt forbi gult. HELT rødt lys. Man har bare lov til å kjøre på GRØNT lys lille mann, det er regelen.
Til bussjåføren som tvang oss til å flytte oss lenger INN på FORTAUET for at han skulle komme seg rundt svingen. MED et surt blikk. Hvem har mest rett til å bruke fortauet? Bussen med den sure sjåføren eller vi? Jeg bare spør.
Til damen med blått hår som kjørte på rødt lys rett utenfor Eikli skole. Som ikke gjorde antydning til å stoppe engang. Godt det ikke var elever som skulle over sier bare jeg. Her gjelder også GRØNT lys regelen.
Til deg som blinket i ALLE svinger fra Tolpinrud og ned til byen. Da mener jeg de naturlige svingene veien tar. Der er det strengt tatt helt unødvendig å blinke.
Til deg som kjørte i 30 i både 50, 60 og 70 og 80 sonen helt opp til Jevnaker. Jeg hadde ikke like god tid som deg. Og jeg kom meg ikke forbi grunnet motgående trafikk. At du ikke hører tuting og ikke ser blinkende lys bak deg er IKKE mitt problem. Til neste kjøretur du skal ut på: skaff briller og høreapparat.
Til deg som satte på blinklyset og ikke slo det av igjen gjennom hele byen. Du forstår kanskje at man aldri vet om du egentlig SKAL svinge av noe sted da? Eller? I min bil lager blinklyset lyd. Forøvrig se rådet til fører over.
Til deg som ikke gidder å blinke sånn at man blir stående å vente i et kryss for så å se at det hadde vært god tid til å svinge over hvis du bare gadd være litt hjelpsom. Jada, bare drit i andre du. Blinklyset er jo bare til å henge vesker og annet snadder på uansett. Har jeg lest et sted. Du er dum.
Til deg som bråsvinger ut i veien foran meg for så å senke farten til nærmest gange. Da det ikke var biler i mils omkrets kunne du kanskje ventet? Du hadde jo åpenbart ikke dårlig tid.
Til deg som senker farten i hver sving for så å øke til 20km over fartsgrensen på alle sletter. Øv deg på å holde jevn fart. DET går også an. Da slipper jeg å drive sånn kengurukjøring som deg. På forhånd takk for hjelpen.
Til den gamle mannen i den lille toyotaen i MOTGÅENDE kjørefelt som brukte min side av kjørebanen i en brå sving sånn at jeg nesten endte opp på fortauet. Gå til legen og ta en samtale om fornyelse av førerkortet ditt er du snill. Det kaaaaan hende du ikke bør kjøre så mye bil.
Til alle i BR og BP biler (skiltene altså) som kjører som galninger. Det er ikke alle steder man bør kjøre forbi selv om man har stor fin bil. Før svinger feks er det litt dumt å drive sånn ekstremsport. At du tar sjanser driter jeg i men jeg ønsker helst å overleve bilturen.
Til dere som liker å kjøre over kryssene i byen her når det egentlig ikke er plass og dermed bli stående midt i veien. Ingen liker dere. Så det så.
Til deg som kjørte med fjernlys på bak meg hele veien hjem en kveld. TAKK skal du f*pip*n meg ha. Det er faktisk ganske ubehagelig sånn til info.
Det var dere jeg kunne komme på sånn i farten. Det finnes garantert mange flere og dere skal nok få høre det. Til da......skjerp dere alle sammen.
Glad for at jeg er så god til å kjøre bil selv, takk og lov.
Kjør pent!
Full kontroll på uviktige ting
I samme ånd som forrige innlegg må jeg bare undres over hvordan min hjerne fungerer.
Eller ikke fungerer alt etter som.
Dette kan sikkert diskuteres men det får dere gjøre selv dere imellom i såfall.
Prøver noen å plassere kardemommeglasset i krydderhyllen istedenfor i bakeskapet får jeg noia. Sånne viktige saker må jeg ha på rett plass.
Samme med vaniljekremen. Den må i bakeskapet også og ikke i kjøleskapet. Såfremt den ikke er åpnet da.
Og telysene må ligge i sin egen krukke. Mens skolebøkene min er jeg mer usikker på hvor befinner seg til enhver tid.
Og spør meg hvor jeg finner sitteunderlag når kidsa plutselig skal på tur. Det aner jeg ikke.
Eller hvor vi har lommelykt hvis strømmen går. Det aner jeg heller ikke.
Og å huske alt om feltanalyse som vi gjennomgikk nøye i forrige uke på forelesning er umulig .
Men ber du meg synge en gammel hit fra 80 tallet husker jeg garantert hele teksten.
Full kontroll. På alt som er helt meningsløst å ha full kontroll på.
Hadde vært mye bedre om man kunne velge hva man skulle ha kontroll på og ikke.
Jeg har nok et ekstra svime-gen som bestemmer hva jeg skal huske. Og det genet liker åpenbart gamle sanger mye bedre enn feltanalyse for eksempel.
Litt irriterende.
Uansett hvor mye jeg prøver å skjerpe meg så hjelper det ikke. Jeg innrømmer jo ofte at jeg er litt lat men dette prøver jeg virkelig å få kontroll på. Til ingen nytte.
Så når den dagen kommer at jeg plutselig husker noe viktig helt uten at jeg gikk inn for det, ja da er verdens ende kommet.
Det blir gøy.
Husk det.
Eller ikke fungerer alt etter som.
Dette kan sikkert diskuteres men det får dere gjøre selv dere imellom i såfall.
Prøver noen å plassere kardemommeglasset i krydderhyllen istedenfor i bakeskapet får jeg noia. Sånne viktige saker må jeg ha på rett plass.
Samme med vaniljekremen. Den må i bakeskapet også og ikke i kjøleskapet. Såfremt den ikke er åpnet da.
Og telysene må ligge i sin egen krukke. Mens skolebøkene min er jeg mer usikker på hvor befinner seg til enhver tid.
Og spør meg hvor jeg finner sitteunderlag når kidsa plutselig skal på tur. Det aner jeg ikke.
Eller hvor vi har lommelykt hvis strømmen går. Det aner jeg heller ikke.
Og å huske alt om feltanalyse som vi gjennomgikk nøye i forrige uke på forelesning er umulig .
Men ber du meg synge en gammel hit fra 80 tallet husker jeg garantert hele teksten.
Full kontroll. På alt som er helt meningsløst å ha full kontroll på.
Hadde vært mye bedre om man kunne velge hva man skulle ha kontroll på og ikke.
Jeg har nok et ekstra svime-gen som bestemmer hva jeg skal huske. Og det genet liker åpenbart gamle sanger mye bedre enn feltanalyse for eksempel.
Litt irriterende.
Uansett hvor mye jeg prøver å skjerpe meg så hjelper det ikke. Jeg innrømmer jo ofte at jeg er litt lat men dette prøver jeg virkelig å få kontroll på. Til ingen nytte.
Så når den dagen kommer at jeg plutselig husker noe viktig helt uten at jeg gikk inn for det, ja da er verdens ende kommet.
Det blir gøy.
Husk det.
Hvorfor tenker jeg en ting og gjør noe helt annet?
Ja fåglarna vet!
Hver søndag i det siste har jeg tenkt at fra mandag.....ja DA skal jeg bli sprek og sunn. Spise sunn mat og trene masse altså.
Og hva skjer? HVER mandag spiser jeg sjokolade og sover istedenfor å trene.
Hva skjer i hjernen når jeg gjør sånt? Vurderer å starte min karriere som forsker her og gjøre et gjennombrudd innen forskning på dette området.
Det gjelder såklart ikke bare trening og kosthold. Det gjelder alt annet også.
I det lønnen kommer inn tenker at DENNE mnd skal jeg spare og være ytterst forsiktig med pengene. Samme måned går jeg nesten i minus lenge før jeg hadde tenkt at kontoen skulle være tom. Eller den skulle jo ikke være tom for jeg skulle spare. Og være forsiktig.
Jeg kan bestemme meg en morgen for at i dag skal jeg lese masse og være sinnsykt flink med skolearbeidet. For så å begynne å bake. Når kvelden kommer og jeg går gjennom dagen for å vurdere innsatsen ser jeg at jeg ikke har lest så mye som en side. Men vi har kjøkkenet fullt av deilige boller og kaker.
Jeg kan bestemme meg for å stå tidlig opp for så å sove til langt på dag.
Det er nesten konsekvent sånn i livet mitt.
Jeg tenker en ting og gjør en annen.
Det burde ikke vært lov.
Jeg vurderer nå å begynne omvendt psykologi på meg selv.
I morgen skal jeg bestemme meg for at på mandag skal jeg proppe i meg sjokolade og ligge på sofaen hele dagen. I håp om at jeg dermed spiser sunt og trener masse.
Jeg er usikker på om det faktisk er mulig å lure seg selv på denne måten men jeg kan jo prøve.
Faren er jo at det virker motsatt og at jeg dermed BLIR liggende på sofaen og spise sjokolade på mandag.
Men sånn sett er det jo det som skjer når jeg bestemmer meg for å være sunn og sprek også.
Den som lever får se.
Mandag blir en spennende dag.
God helg!
Hver søndag i det siste har jeg tenkt at fra mandag.....ja DA skal jeg bli sprek og sunn. Spise sunn mat og trene masse altså.
Og hva skjer? HVER mandag spiser jeg sjokolade og sover istedenfor å trene.
Hva skjer i hjernen når jeg gjør sånt? Vurderer å starte min karriere som forsker her og gjøre et gjennombrudd innen forskning på dette området.
Det gjelder såklart ikke bare trening og kosthold. Det gjelder alt annet også.
I det lønnen kommer inn tenker at DENNE mnd skal jeg spare og være ytterst forsiktig med pengene. Samme måned går jeg nesten i minus lenge før jeg hadde tenkt at kontoen skulle være tom. Eller den skulle jo ikke være tom for jeg skulle spare. Og være forsiktig.
Jeg kan bestemme meg en morgen for at i dag skal jeg lese masse og være sinnsykt flink med skolearbeidet. For så å begynne å bake. Når kvelden kommer og jeg går gjennom dagen for å vurdere innsatsen ser jeg at jeg ikke har lest så mye som en side. Men vi har kjøkkenet fullt av deilige boller og kaker.
Jeg kan bestemme meg for å stå tidlig opp for så å sove til langt på dag.
Det er nesten konsekvent sånn i livet mitt.
Jeg tenker en ting og gjør en annen.
Det burde ikke vært lov.
Jeg vurderer nå å begynne omvendt psykologi på meg selv.
I morgen skal jeg bestemme meg for at på mandag skal jeg proppe i meg sjokolade og ligge på sofaen hele dagen. I håp om at jeg dermed spiser sunt og trener masse.
Jeg er usikker på om det faktisk er mulig å lure seg selv på denne måten men jeg kan jo prøve.
Faren er jo at det virker motsatt og at jeg dermed BLIR liggende på sofaen og spise sjokolade på mandag.
Men sånn sett er det jo det som skjer når jeg bestemmer meg for å være sunn og sprek også.
Den som lever får se.
Mandag blir en spennende dag.
God helg!
torsdag 20. oktober 2011
Verdens heldigste mamma!
Ja, jeg ER verdens heldigste mamma og det forteller jeg gutta mine hver eneste kveld når de legger seg.
De er fantastiske gutter om jeg må si det selv. Snille, høflige, omtenksomme, fornuftige, smarte, omsorgsfulle mot både mennesker og dyr, generøse.....ja jeg kan holde på i det evige.
Og jada, jeg vet at som mamma vil jo alle synes det om sine egne barn. De fleste i alle fall.
Men jeg mener det med hånden på hjertet. Eller rett og slett med hjertet i hånden.
For om jeg måtte innrømme at jeg hadde feilet på alle andre punkter i livet (forhåpentligvis skjer ikke akkurat det) så ville jeg aldri noensinne føle at jeg har feilet her.
Jeg har rett og slett vært med på å oppdra disse to små perfekte mennenskene til å bli de flotte personene de allerede er i en alder av 7 og 10.
Og jeg er SÅ stolt!
Mange ganger tenker man jo at man skulle vært strengere, mer konsekvent, mindre ettergivende og snill og så videre og så videre. Man skulle skjemt dem mindre bort. Man skulle sagt nei mye oftere.
Men som jeg ser mine håpefulle i dag legger jeg vekk alle de tankene. For vi har klart det så langt. Vi har tydeligvis funnet en balansegang som er riktig.
For det er ikke bare vi som bruker disse fantastiske superlativene om våre egne barn.
Vi hører det fra andre også. Og vet du hva? Jeg velger å tro det.
Jeg er ikke en mamma med skylapper. Jeg ser også at de har sine negative sider og at de ikke alltid oppfyller kravene til levende solstråler.
Men. I det store og det hele oppfyller de alle krav til å være fantastiske barn og små mennesker.
Med evne til å bry seg om de rundt. Med evne til å fortelle andre at de er glade i dem. Med evne til å snakke fornuftig med både andre barn og voksne. Med evne til å ta vare på hverandre og på oss rundt. Med evne til å være takknemlige (noen ganger sliter vi litt her, det er det jeg mener med at jeg ikke har skylapper feks). Med evne til å løse problemer på en god måte. Med evne til å vite hva som er rett og galt. Og. Så. Videre.
I dag for ti år siden ble jeg mamma for første gang. I dag for ti år siden var første gang jeg ikke brydde meg om at katten hadde drept en mus som jeg bare tråkket elegant (alt er relativt når man er høygravid) over for å komme til telefonen og ringe føden fordi vannet hadde gått.
Det var den største opplevelsen i livet mitt, ingen tvil. Ikke det med musen altså, men fødselen. For dem som var i tvil liksom.
Siden har livet vært fullt av kjærlighet fra mine fantastiske små mennesker. Jeg ville aldri aldri vært foruten. Jeg elsker dem over alt på jord. En unik kjærlighet som kan utkonkurrere ALT.
Disse små perfekte hjertene mine.
Mitt alt.
For evig.
Uansett hvor store og slampete de blir.
For de vokser meg snart over hodet. Men så lenge de beholder de gode kvalitene de har i dag kan de bare blir store og slampte. Slampete på en god måte. Store snille slampete gutter.
Mine gutter.
Mine hjerter.
Ekte kjærlighet.
De er fantastiske gutter om jeg må si det selv. Snille, høflige, omtenksomme, fornuftige, smarte, omsorgsfulle mot både mennesker og dyr, generøse.....ja jeg kan holde på i det evige.
Og jada, jeg vet at som mamma vil jo alle synes det om sine egne barn. De fleste i alle fall.
Men jeg mener det med hånden på hjertet. Eller rett og slett med hjertet i hånden.
For om jeg måtte innrømme at jeg hadde feilet på alle andre punkter i livet (forhåpentligvis skjer ikke akkurat det) så ville jeg aldri noensinne føle at jeg har feilet her.
Jeg har rett og slett vært med på å oppdra disse to små perfekte mennenskene til å bli de flotte personene de allerede er i en alder av 7 og 10.
Og jeg er SÅ stolt!
Mange ganger tenker man jo at man skulle vært strengere, mer konsekvent, mindre ettergivende og snill og så videre og så videre. Man skulle skjemt dem mindre bort. Man skulle sagt nei mye oftere.
Men som jeg ser mine håpefulle i dag legger jeg vekk alle de tankene. For vi har klart det så langt. Vi har tydeligvis funnet en balansegang som er riktig.
For det er ikke bare vi som bruker disse fantastiske superlativene om våre egne barn.
Vi hører det fra andre også. Og vet du hva? Jeg velger å tro det.
Jeg er ikke en mamma med skylapper. Jeg ser også at de har sine negative sider og at de ikke alltid oppfyller kravene til levende solstråler.
Men. I det store og det hele oppfyller de alle krav til å være fantastiske barn og små mennesker.
Med evne til å bry seg om de rundt. Med evne til å fortelle andre at de er glade i dem. Med evne til å snakke fornuftig med både andre barn og voksne. Med evne til å ta vare på hverandre og på oss rundt. Med evne til å være takknemlige (noen ganger sliter vi litt her, det er det jeg mener med at jeg ikke har skylapper feks). Med evne til å løse problemer på en god måte. Med evne til å vite hva som er rett og galt. Og. Så. Videre.
I dag for ti år siden ble jeg mamma for første gang. I dag for ti år siden var første gang jeg ikke brydde meg om at katten hadde drept en mus som jeg bare tråkket elegant (alt er relativt når man er høygravid) over for å komme til telefonen og ringe føden fordi vannet hadde gått.
Det var den største opplevelsen i livet mitt, ingen tvil. Ikke det med musen altså, men fødselen. For dem som var i tvil liksom.
Siden har livet vært fullt av kjærlighet fra mine fantastiske små mennesker. Jeg ville aldri aldri vært foruten. Jeg elsker dem over alt på jord. En unik kjærlighet som kan utkonkurrere ALT.
Disse små perfekte hjertene mine.
Mitt alt.
For evig.
Uansett hvor store og slampete de blir.
For de vokser meg snart over hodet. Men så lenge de beholder de gode kvalitene de har i dag kan de bare blir store og slampte. Slampete på en god måte. Store snille slampete gutter.
Mine gutter.
Mine hjerter.
Ekte kjærlighet.
tirsdag 18. oktober 2011
Fandens oldemor
DET et bra uttrykk og sånn føler jeg meg i dag.
Som fandens oldemor.
Jeg ser for meg en illsint liten skrukkete dame. Rasende. Sinna. Hysterisk. Har lyst å slå og sparke. Alt og alle.
Inni meg er jeg sånn i dag.
Illsint.
Som en veps. Eller som fandens oldemor.
Ikke trygt.
Møkk og dritt og fandens oldemor.
Det syns ikke utenpå altså. Dere kan bare gi opp å prøve å få et glimt av det. Det er bare på innsiden. Langt inni. Der bobler og syder det. Det bannes og skrikes.
Utad banner jeg veldig sjelden. Jeg sier at banning er for de som ikke har stort nok ordforråd. Men banning innvendig har jeg ingenting imot.
Inni der sitter lille fandens oldemor og banner og hyler.
Må ikke slippe henne ut, skrekk og gru.
Bare å la henne holde på, hun gir seg nok til slutt.
Det føles i grunnen ganske bra og ha en sånn sinna dame innvendig som kan ta seg av den sinte biten så kan jeg være rolig og avbalansert utad.
Gal? Jada, sikkert. Bryr meg fint lite.
I morgen blir det bedre.
Håper jeg.
Kanskje etterpå også.
Mulig jeg må sove litt på det.
Nå.
Meg og oldemor.
Fandens oldemor altså.
mandag 17. oktober 2011
Ord-ADHD
Kan man ha det? Ja. Jeg tror jeg har det.
Det bare renner over med ord, de tyter ut, bobler opp, trenger seg frem og ut.
Som oftest uten å tenke først. Såklart.
Det gjelder litt når jeg snakker også, jeg har MANGE eksempler. Kan virke litt blond for å si det mildt men nå kan jeg skylde på ord-ADHD'en min.
Det er verst når jeg skriver.
Jeg kan tenke at jeg ikke har noe å skrive og så bare begynne med en ensom setning.
Og før jeg vet ordet av det har jeg skrevet en side. Eller to. Eller tre.
Hvis det var noe nyttig og fornuftig som kom ut hadde det jo vært greit.
Men det er ikke alltid det. Joda, noen ganger så.
Tenk å kunne leve av denne "sykdommen" min da!
Skrive bok. Eller historier. Noveller. Pensumlitteratur i et eller annet for den saks skyld.
Det hadde vært digg.
For jeg har mange ideer. Og jeg tenker konstant på hva jeg skal skrive.
I bilen. På jobb. På trening. I stallen. Overalt.
Hvis du ser meg med litt sånn tomt blitt er det nok bare ord-ADHD blikket mitt.
Det fyker ord gjennom hodet mitt, på kryss og på tvers.
De herjer i tankene mine og vil helst ut med en gang.
Jeg burde egentlig alltid ha med meg pc. Og alltid ha tid til å sette meg ned å skrive noen ord.
Eller mange ord da. For det er jo alltid sånn det blir.
Jeg har faktisk tjent noen kroner på skriveriene mine. Ikke her altså.
Men det er hemmelig. Jeg forteller ikke. Tihi.
Jeg har ord-hemmeligheter også. De svirrer i hodet mitt men du får dem aldri.
Mine.
Bare mine.
Men seriøst. Kanskje jeg skal skrive noe mer fornuftig.
En eller annen gang.
Live my dreams.
Ja.
Det skal jeg.
Vi skrives.
Det bare renner over med ord, de tyter ut, bobler opp, trenger seg frem og ut.
Som oftest uten å tenke først. Såklart.
Det gjelder litt når jeg snakker også, jeg har MANGE eksempler. Kan virke litt blond for å si det mildt men nå kan jeg skylde på ord-ADHD'en min.
Det er verst når jeg skriver.
Jeg kan tenke at jeg ikke har noe å skrive og så bare begynne med en ensom setning.
Og før jeg vet ordet av det har jeg skrevet en side. Eller to. Eller tre.
Hvis det var noe nyttig og fornuftig som kom ut hadde det jo vært greit.
Men det er ikke alltid det. Joda, noen ganger så.
Tenk å kunne leve av denne "sykdommen" min da!
Skrive bok. Eller historier. Noveller. Pensumlitteratur i et eller annet for den saks skyld.
Det hadde vært digg.
For jeg har mange ideer. Og jeg tenker konstant på hva jeg skal skrive.
I bilen. På jobb. På trening. I stallen. Overalt.
Hvis du ser meg med litt sånn tomt blitt er det nok bare ord-ADHD blikket mitt.
Det fyker ord gjennom hodet mitt, på kryss og på tvers.
De herjer i tankene mine og vil helst ut med en gang.
Jeg burde egentlig alltid ha med meg pc. Og alltid ha tid til å sette meg ned å skrive noen ord.
Eller mange ord da. For det er jo alltid sånn det blir.
Jeg har faktisk tjent noen kroner på skriveriene mine. Ikke her altså.
Men det er hemmelig. Jeg forteller ikke. Tihi.
Jeg har ord-hemmeligheter også. De svirrer i hodet mitt men du får dem aldri.
Mine.
Bare mine.
Men seriøst. Kanskje jeg skal skrive noe mer fornuftig.
En eller annen gang.
Live my dreams.
Ja.
Det skal jeg.
Vi skrives.
søndag 16. oktober 2011
Pippi Langstrømpe og jeg
"Det har jeg aldri prøvd før,
så det tror jeg sikkert at jeg klarer!"
- Pippi Langstrømpe
Denne fant jeg på en fb status og da måååååtte jeg jo bare både stjele den OG skrive litt mer blogg.
For den er så fin. Og jeg skulle ønske jeg var som Pippi.
Tenk å ikke se begrensninger da. At du tenker at du ikke har prøvd før så da klarer du det nok.
Istedenfor å tenke at alt du ikke har prøvd før er umulig å få til.
Det nye er skummelt. Og vanskelig. Og noen ganger gir man opp før man har prøvd.
Det gjør jeg i alle fall.
Eller.....jeg gir som oftest ikke opp når jeg tenker meg om men jeg bruker MYE tid på å bekymre meg på forhånd når jeg skal noe jeg ikke har prøvd før.
Eller når jeg skal noe jeg har prøvd før men som ikke har gått veldig bra.
Eller bare sånn generelt.
Bekymret for alt.
Og da skulle jeg heller tenkt som Pippi. Det går nok bra.
Når man ikke har prøvd det før vet man jo strengt tatt ikke hva man går til og da burde man jo ha tro på seg selv.
Før første fødsel er vel eneste gangen jeg kan huske jeg har tenkt som Pippi. Jeg ante ikke hva jeg gikk til og jeg tenkte at det der fikser jeg fint.
Var kanskje eneste gangen jeg burde tenkt annerledes.
Men det er jo typisk da. Og det gikk jo tross alt fint. Og noen ganger er det helt greit å ikke vite hva man går til.
Men til vanlig skulle jeg gjerne sett mindre begrensninger i ting.
Av og til føler jeg jo at jeg gjør det. Og at andre kanskje dømmer litt for det.
Jeg sender kidsa avgårde på sykkel til skolen feks. 3 km. Alene. Og yngstemann går jo bare i andre klasse. De anbefaler ikke at de sykler alene før i femte. Men her tenker jeg bare muligheter og ikke begrensninger. De klarer seg jo. Og de blir veldig trygge på seg selv. Og flinke til å takle ting. Og vi har jo lært dem ett og annet om sykling. Så her er jeg litt som Pippi.
Også når det gjelder hest. Lar kidsa få prøve. Hvis de vil trave får de trave. Hvis de vil galloppere prøver vi. Og klart det kan gå galt. Men det kan alt annet også. Og når de klarer det er mestringsfølelsen helt enorm. Tenk så deilig da. Det blir man tøff av. Men andre synes kanskje er jeg ørlitegrann uforsiktig som lar dem prøve så masse. Egentlig bryr jeg meg ikke. For de lærer så utrolig fort når de får lov å prøve.
Pippi er jo som barna. De fleste begrenser seg ikke og hopper i det med stort mot.
Sånn skulle vi voksne vært mer også. Noen er det sikkert.
Jeg skulle ønske jeg var det litt mer.
Litt mer bekymringsløs.
Litt mindre stresset.
Jeg klarer det nok.
Jeg skal prøve.
I morgen.
så det tror jeg sikkert at jeg klarer!"
- Pippi Langstrømpe
Denne fant jeg på en fb status og da måååååtte jeg jo bare både stjele den OG skrive litt mer blogg.
For den er så fin. Og jeg skulle ønske jeg var som Pippi.
Tenk å ikke se begrensninger da. At du tenker at du ikke har prøvd før så da klarer du det nok.
Istedenfor å tenke at alt du ikke har prøvd før er umulig å få til.
Det nye er skummelt. Og vanskelig. Og noen ganger gir man opp før man har prøvd.
Det gjør jeg i alle fall.
Eller.....jeg gir som oftest ikke opp når jeg tenker meg om men jeg bruker MYE tid på å bekymre meg på forhånd når jeg skal noe jeg ikke har prøvd før.
Eller når jeg skal noe jeg har prøvd før men som ikke har gått veldig bra.
Eller bare sånn generelt.
Bekymret for alt.
Og da skulle jeg heller tenkt som Pippi. Det går nok bra.
Når man ikke har prøvd det før vet man jo strengt tatt ikke hva man går til og da burde man jo ha tro på seg selv.
Før første fødsel er vel eneste gangen jeg kan huske jeg har tenkt som Pippi. Jeg ante ikke hva jeg gikk til og jeg tenkte at det der fikser jeg fint.
Var kanskje eneste gangen jeg burde tenkt annerledes.
Men det er jo typisk da. Og det gikk jo tross alt fint. Og noen ganger er det helt greit å ikke vite hva man går til.
Men til vanlig skulle jeg gjerne sett mindre begrensninger i ting.
Av og til føler jeg jo at jeg gjør det. Og at andre kanskje dømmer litt for det.
Jeg sender kidsa avgårde på sykkel til skolen feks. 3 km. Alene. Og yngstemann går jo bare i andre klasse. De anbefaler ikke at de sykler alene før i femte. Men her tenker jeg bare muligheter og ikke begrensninger. De klarer seg jo. Og de blir veldig trygge på seg selv. Og flinke til å takle ting. Og vi har jo lært dem ett og annet om sykling. Så her er jeg litt som Pippi.
Også når det gjelder hest. Lar kidsa få prøve. Hvis de vil trave får de trave. Hvis de vil galloppere prøver vi. Og klart det kan gå galt. Men det kan alt annet også. Og når de klarer det er mestringsfølelsen helt enorm. Tenk så deilig da. Det blir man tøff av. Men andre synes kanskje er jeg ørlitegrann uforsiktig som lar dem prøve så masse. Egentlig bryr jeg meg ikke. For de lærer så utrolig fort når de får lov å prøve.
Pippi er jo som barna. De fleste begrenser seg ikke og hopper i det med stort mot.
Sånn skulle vi voksne vært mer også. Noen er det sikkert.
Jeg skulle ønske jeg var det litt mer.
Litt mer bekymringsløs.
Litt mindre stresset.
Jeg klarer det nok.
Jeg skal prøve.
I morgen.
Partygirl!
Eller rett og slett IKKE partygirl. Ikke en veldig dreven en i alle fall.
Joda, prøvde meg som det i går men det funker dårlig altså. Jeg er rett og slett ikke særlig god på det.
I alle fall ikke over veldig mange timer. En liten stund er helt greit men så blir det brått slutt.
Og hvorfor i hule h**piiip*e vil man seg selv så vondt?
Det ER jo gøy. En stund. Men dagen etter er ikke gøy. Ikke så mye som en stund engang.
Og jeg behøver absolutt ikke drikke mye for at det skal bli ugøy dagen etter. Trenger bare litt jeg så er det gjort.
Men der og da.....er jeg både danseløve og skikkelig kul.
Jeg danset ikke direkte på bordet men i alle fall på to stoler.
Og jeg skulle jo jaggu ikke være verre enn Betty Spaghetti (eller Lene da) som hadde milelange bein som hun slengte opp over stolryggene.
Tror ikke det så helt likt ut når jeg gjorde det men gøy var det. Jeg digger Betty Spaghetti (eller Lene da).
Det meste var gøy med de stolene faktisk. Det sier vel litt.
Forresten kan jeg anbefale på det sterkeste å IKKE tøffe seg med å shotte vodka. Bar. Ikke gjør det.
Jeg begynte med farris i shot glass for å vise at jeg var skikkelig kul men da jeg ble gjennomskuet måtte jeg jo bevise at jeg var tøff ved å ta en ekte shot. Eller to. Ikke kom her og kom her og si at jeg ikke tør liksom.
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde turt. At jeg heller dreit i å tøffe meg. Men akkurat da brydde jeg meg ikke særlig om akkurat det og var driiiiiiittøff. I mine øyne i alle fall.
Hva de andre synes om samme sak? Ikke spør dem. Helst ikke. Takk.
Blæh.
Men som det sies.....helt om natten - helt om dagen.
Jeg har brukt mesteparten av dagen på å sove. Helt my ass.
Nå tenker jeg at aldri mer.
Men plutselig er det Dublintur og plutselig er det julebord. Og jeg kan jo ikke være utøff da.
Så aldri er relativt. Aldri på de neste to ukene i alle fall.
Det kan man si.
Avholds enn så lenge.
Skål.
Joda, prøvde meg som det i går men det funker dårlig altså. Jeg er rett og slett ikke særlig god på det.
I alle fall ikke over veldig mange timer. En liten stund er helt greit men så blir det brått slutt.
Og hvorfor i hule h**piiip*e vil man seg selv så vondt?
Det ER jo gøy. En stund. Men dagen etter er ikke gøy. Ikke så mye som en stund engang.
Og jeg behøver absolutt ikke drikke mye for at det skal bli ugøy dagen etter. Trenger bare litt jeg så er det gjort.
Men der og da.....er jeg både danseløve og skikkelig kul.
Jeg danset ikke direkte på bordet men i alle fall på to stoler.
Og jeg skulle jo jaggu ikke være verre enn Betty Spaghetti (eller Lene da) som hadde milelange bein som hun slengte opp over stolryggene.
Tror ikke det så helt likt ut når jeg gjorde det men gøy var det. Jeg digger Betty Spaghetti (eller Lene da).
Det meste var gøy med de stolene faktisk. Det sier vel litt.
Forresten kan jeg anbefale på det sterkeste å IKKE tøffe seg med å shotte vodka. Bar. Ikke gjør det.
Jeg begynte med farris i shot glass for å vise at jeg var skikkelig kul men da jeg ble gjennomskuet måtte jeg jo bevise at jeg var tøff ved å ta en ekte shot. Eller to. Ikke kom her og kom her og si at jeg ikke tør liksom.
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde turt. At jeg heller dreit i å tøffe meg. Men akkurat da brydde jeg meg ikke særlig om akkurat det og var driiiiiiittøff. I mine øyne i alle fall.
Hva de andre synes om samme sak? Ikke spør dem. Helst ikke. Takk.
Blæh.
Men som det sies.....helt om natten - helt om dagen.
Jeg har brukt mesteparten av dagen på å sove. Helt my ass.
Nå tenker jeg at aldri mer.
Men plutselig er det Dublintur og plutselig er det julebord. Og jeg kan jo ikke være utøff da.
Så aldri er relativt. Aldri på de neste to ukene i alle fall.
Det kan man si.
Avholds enn så lenge.
Skål.
fredag 14. oktober 2011
Sunn vs usunn
Jeg bare MÅ skrive et innlegg til med en gang selv om jeg egentlig ikke har tid.
Av den enkle grunn at det må ut. Nå.
Jeg blir jo lett irritert. I dag ble jeg mer forundret. Over at folk vil seg selv så vondt som noen tydeligvis vil.
Jeg stakk innom Rema på vei hjem fra stallen for jeg tenkte jeg skulle skeie helt ut med FERDIG rundstykker til frokost. Huff.
Jeg syntes jeg fortjente det etter en iskald tidlig morgen i stallen og bestemte meg for å ikke bry meg om at det ikke er verdens sunneste frokost.
Jeg kjøpte til og med den "grove" varianten som er like full av luft som den fine så den er sikkert ikke sunnere uansett. Men det ser i alle fall sånn ut da. Litt korn og greier inni.
Men til poenget.
Der var jeg i min påstått usunne verden da en ung gutt og en ung jente stod foran meg i køen (som den gamle høflige damen jeg er LOT jeg dem gå foran meg og jeg er åpenbart ikke gammel nok til at de valgte å takke nei av ren høflighet) med hver sin boks Burn og hver sin pakke Petterøes. Ikke rullings riktignok men gud bedre likevel.
Da jeg nesten kvalm av synet kjørte ut fra parkeringen og ble stående i krysset og vente litt pga rødt lys, stod de bak meg i sin bil.
Og der satt de to og dampet vilt på hver sin røyk og sippet lett av hver sin Burn.
Æsj. ÆSJ. ÆÆÆÆÆSJ.
Nå vet jo ikke jeg om de hadde spist en herlig sunn havregrøt frokost før de dro innom butikken såklart men jeg bare antar at det sier seg selv at de ikke gjorde det.
Nå skal man ikke dømme andre. Egentlig.
Men når folk drikker Burn og røyker Petterøes I bilen kl 9 om morgenen tillater jeg meg å dømme litt.
Samtidig har jeg dyttet i meg to rundstykker og føler meg sunn. Til sammenligning i alle fall.
Og det er bra nok for meg.
Hva er moralen her?
Enten at man ikke bør drikke Burn og røyke før minst kl 12 eller at det er littegranne lov til å dømme andre når de er så til de grader usunne og dumme.
Men det setter også ting i perspektiv.
Jeg er ganske sunn tross alt.
NÅ har jeg ikke mer tid.
So long.
Av den enkle grunn at det må ut. Nå.
Jeg blir jo lett irritert. I dag ble jeg mer forundret. Over at folk vil seg selv så vondt som noen tydeligvis vil.
Jeg stakk innom Rema på vei hjem fra stallen for jeg tenkte jeg skulle skeie helt ut med FERDIG rundstykker til frokost. Huff.
Jeg syntes jeg fortjente det etter en iskald tidlig morgen i stallen og bestemte meg for å ikke bry meg om at det ikke er verdens sunneste frokost.
Jeg kjøpte til og med den "grove" varianten som er like full av luft som den fine så den er sikkert ikke sunnere uansett. Men det ser i alle fall sånn ut da. Litt korn og greier inni.
Men til poenget.
Der var jeg i min påstått usunne verden da en ung gutt og en ung jente stod foran meg i køen (som den gamle høflige damen jeg er LOT jeg dem gå foran meg og jeg er åpenbart ikke gammel nok til at de valgte å takke nei av ren høflighet) med hver sin boks Burn og hver sin pakke Petterøes. Ikke rullings riktignok men gud bedre likevel.
Da jeg nesten kvalm av synet kjørte ut fra parkeringen og ble stående i krysset og vente litt pga rødt lys, stod de bak meg i sin bil.
Og der satt de to og dampet vilt på hver sin røyk og sippet lett av hver sin Burn.
Æsj. ÆSJ. ÆÆÆÆÆSJ.
Nå vet jo ikke jeg om de hadde spist en herlig sunn havregrøt frokost før de dro innom butikken såklart men jeg bare antar at det sier seg selv at de ikke gjorde det.
Nå skal man ikke dømme andre. Egentlig.
Men når folk drikker Burn og røyker Petterøes I bilen kl 9 om morgenen tillater jeg meg å dømme litt.
Samtidig har jeg dyttet i meg to rundstykker og føler meg sunn. Til sammenligning i alle fall.
Og det er bra nok for meg.
Hva er moralen her?
Enten at man ikke bør drikke Burn og røyke før minst kl 12 eller at det er littegranne lov til å dømme andre når de er så til de grader usunne og dumme.
Men det setter også ting i perspektiv.
Jeg er ganske sunn tross alt.
NÅ har jeg ikke mer tid.
So long.
Den berømte tidsklemma
Det er den jeg gjerne vil skylde på fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive blogg på flere dager.
Samtidig vet jeg jo ikke om noen har savnet den heller for det har liksom ikke strøøøøømmet inn med tilbakemeldinger på akkurat det.
Kanskje fordi jeg ikke er kjendis. Ingen merker at jeg er borte.
Men hadde jeg hett Tone hadde kanskje avisene laget en notis eller noe.
Jaja, samma det.
Tidsklemma ja. Er det den som fanger meg eller er det jeg som tråkker uti den med begge beina godt plantet?
Da er vel spørsmålet igjen: MÅ jeg gjøre alt jeg gjør? Svaret er helt sikkert nei. Men jeg gjør det likevel. Fordi jeg FØLER at jeg må.
På skolen må jeg jo såklart. Og jeg må jobbe. Og jeg må ta meg av barna mine. Og jeg må ta meg av hesten min. Og mannen min litt innimellom da men spør du ham føler han seg sikkert litt nedprioritert. Så ikke spør.
Venner føler seg garantert nedprioritert også. Dessverre. Så ikke spør dem heller.
Av og til er det bedre å late som ingenting.
Men MÅ jeg bake gulrotkake til de på jobben sånn som jeg er i ferd med å gjøre nå? Nei.
Men jeg gjør det likevel. For det er jo dumt å bare sitte her i en time og ikke gjøre noe liksom.
Og de blir jo sikkert glad. Kanskje. Tror jeg.
For øyeblikket spiser jeg frokost, lakker negler og skriver blogg. Og gulrotkaken står i ovnen.
Man kan sikkert kalle det multitasking. Evt å slavedrive seg selv. Nytt begrep. Værsågod, bruk deg gjerne.
Jeg slavedriver meg selv. Det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre. Dermed må jeg nesten konkludere med at det ikke er tidsklemma sin feil. Den bare er med på å gjøre ting litt verre. Men den kan jo ikke noe for at døgnet ikke har flere timer. Og hadde det hatt flere timer hadde jeg sikkert bakt dobbelt så mange gulrotkaker uansett.
Og pålagt meg å gjøre andre ting. Så jeg hadde nok ikke brukt de ekstra timene til å slappe av.
Jeg som altså føler meg ganske lat og samtidig helt overarbeidet. Snåle greier.
Trodde det var tidsklemma. Men det var det ikke.
Det var meg.
Ha en tidsklemmefri dag!
Samtidig vet jeg jo ikke om noen har savnet den heller for det har liksom ikke strøøøøømmet inn med tilbakemeldinger på akkurat det.
Kanskje fordi jeg ikke er kjendis. Ingen merker at jeg er borte.
Men hadde jeg hett Tone hadde kanskje avisene laget en notis eller noe.
Jaja, samma det.
Tidsklemma ja. Er det den som fanger meg eller er det jeg som tråkker uti den med begge beina godt plantet?
Da er vel spørsmålet igjen: MÅ jeg gjøre alt jeg gjør? Svaret er helt sikkert nei. Men jeg gjør det likevel. Fordi jeg FØLER at jeg må.
På skolen må jeg jo såklart. Og jeg må jobbe. Og jeg må ta meg av barna mine. Og jeg må ta meg av hesten min. Og mannen min litt innimellom da men spør du ham føler han seg sikkert litt nedprioritert. Så ikke spør.
Venner føler seg garantert nedprioritert også. Dessverre. Så ikke spør dem heller.
Av og til er det bedre å late som ingenting.
Men MÅ jeg bake gulrotkake til de på jobben sånn som jeg er i ferd med å gjøre nå? Nei.
Men jeg gjør det likevel. For det er jo dumt å bare sitte her i en time og ikke gjøre noe liksom.
Og de blir jo sikkert glad. Kanskje. Tror jeg.
For øyeblikket spiser jeg frokost, lakker negler og skriver blogg. Og gulrotkaken står i ovnen.
Man kan sikkert kalle det multitasking. Evt å slavedrive seg selv. Nytt begrep. Værsågod, bruk deg gjerne.
Jeg slavedriver meg selv. Det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre. Dermed må jeg nesten konkludere med at det ikke er tidsklemma sin feil. Den bare er med på å gjøre ting litt verre. Men den kan jo ikke noe for at døgnet ikke har flere timer. Og hadde det hatt flere timer hadde jeg sikkert bakt dobbelt så mange gulrotkaker uansett.
Og pålagt meg å gjøre andre ting. Så jeg hadde nok ikke brukt de ekstra timene til å slappe av.
Jeg som altså føler meg ganske lat og samtidig helt overarbeidet. Snåle greier.
Trodde det var tidsklemma. Men det var det ikke.
Det var meg.
Ha en tidsklemmefri dag!
mandag 10. oktober 2011
Hukommelse som en sil
Eventuelt bare veldig selektiv hukommelse.
Har jeg skrevet noe om det før? Jeg husker rett og slett ikke. Og jeg var lat så jeg gadd ikke å sjekke.
Uansett. Det som gjorde at jeg kom på tanken nå var at jeg har jobbet med oppgave i helgen. Analyse av Maurits Hansens "Mordet på Maskinbygger Roolfsen" (1840). Og hva det har med hukommelse å gjøre? Nei det husker jeg ikke. Neida, bare tuller.
Men det at jeg har hatt fokus på oppgaven gjør at jeg har glemt alt annet. Så da er det kanskje egentlig fokus det er noe feil med og ikke hukommelsen? Tja, si det.
Det er nok litt galt fatt med hukommelsen uansett når man greier å glemme alt mulig bare fordi man har litt fokus på en oppgave.
For plutselig hadde vi ikke mer brød. Og ikke mer melk. Ikke kattemat heller. Og ikke handlet middag til i dag. Og begge kidsa skal på trening så da står vi her da. Uten mat fordi mor har dårlig hukommelse. Alternativt selektiv hukommelse. Men det går utover de samme menneskene uansett.
Vi greide å få kjøpt en pose rundstykker så gutta HAR fått mat altså. Ingen grunn til bekymring. Og middag......joda det er jo godt med makaroni og ketchup. Fullkornsmakaroni altså. Til info.
At vi kunne handlet nå? Jamen det rekker vi jo ikke. Fordi vi glemte å tenke på det mens det enda var tid.
Hver uke planlegger jeg å handle inn stort til hele uka etter sånn at vi slipper det her. Men så glemmer jeg det.
Nå tok jeg meg en pause for å hente meg en kopp kaffe. Men så satte jeg igang med å koke makaronimiddag isteden og satte meg ned igjen......uten kaffe. Opp igjen. Hukommelse er noe dritt.
Jeg husket heldigivis å sende med kidsa nøkkel i dag da. Og lapp om at mini skulle gå tidlig fra skolen med storebror. Så sånn sett er jeg nesten i pluss i dag egentlig. Hvis jeg fokuserer. Og tenker godt etter.
Fra NÅ av skal jeg huske alt. Kjøleskapet skal være proppfullt av sunn og god mat til enhver anledning. Katten skal også få mat. Det skal jeg huske.
Hvor lenge har makaronien egentlig kokt nå?
Jeg husker ikke.
Vi påminnes!
Har jeg skrevet noe om det før? Jeg husker rett og slett ikke. Og jeg var lat så jeg gadd ikke å sjekke.
Uansett. Det som gjorde at jeg kom på tanken nå var at jeg har jobbet med oppgave i helgen. Analyse av Maurits Hansens "Mordet på Maskinbygger Roolfsen" (1840). Og hva det har med hukommelse å gjøre? Nei det husker jeg ikke. Neida, bare tuller.
Men det at jeg har hatt fokus på oppgaven gjør at jeg har glemt alt annet. Så da er det kanskje egentlig fokus det er noe feil med og ikke hukommelsen? Tja, si det.
Det er nok litt galt fatt med hukommelsen uansett når man greier å glemme alt mulig bare fordi man har litt fokus på en oppgave.
For plutselig hadde vi ikke mer brød. Og ikke mer melk. Ikke kattemat heller. Og ikke handlet middag til i dag. Og begge kidsa skal på trening så da står vi her da. Uten mat fordi mor har dårlig hukommelse. Alternativt selektiv hukommelse. Men det går utover de samme menneskene uansett.
Vi greide å få kjøpt en pose rundstykker så gutta HAR fått mat altså. Ingen grunn til bekymring. Og middag......joda det er jo godt med makaroni og ketchup. Fullkornsmakaroni altså. Til info.
At vi kunne handlet nå? Jamen det rekker vi jo ikke. Fordi vi glemte å tenke på det mens det enda var tid.
Hver uke planlegger jeg å handle inn stort til hele uka etter sånn at vi slipper det her. Men så glemmer jeg det.
Nå tok jeg meg en pause for å hente meg en kopp kaffe. Men så satte jeg igang med å koke makaronimiddag isteden og satte meg ned igjen......uten kaffe. Opp igjen. Hukommelse er noe dritt.
Jeg husket heldigivis å sende med kidsa nøkkel i dag da. Og lapp om at mini skulle gå tidlig fra skolen med storebror. Så sånn sett er jeg nesten i pluss i dag egentlig. Hvis jeg fokuserer. Og tenker godt etter.
Fra NÅ av skal jeg huske alt. Kjøleskapet skal være proppfullt av sunn og god mat til enhver anledning. Katten skal også få mat. Det skal jeg huske.
Hvor lenge har makaronien egentlig kokt nå?
Jeg husker ikke.
Vi påminnes!
søndag 9. oktober 2011
For snill
Kan man si om seg selv at man av og til er FOR snill? Eller høres det litt vel innbilskt ut?
Egentlig er det jo negativt å være for snill så jeg konkluderer med å si JA.
Man havner i mange kniper når man er for snill. Og det største problemet er at tiden ikke strekker til for en selv fordi en skal være så forbaska snill mot alle andre og gjøre DERES liv enklere.
Hva med mitt liv da? Det går jo rett i dass når jeg hele tiden skal passe på at alle andre har det bra. Sånn tidsmessig i dass i alle fall.
Nå skal det sies at jeg veldig ofte tilbyr meg å hjelpe også da. Og det er fint så lenge jeg klarer å sette grenser for meg selv. For det gir meg mye. Men jeg MÅ tenke meg om før jeg gjør det. TENK FØR DU SNAKKER (memo to myself)! Hvis jeg har tid kan jeg tilby meg. Hvis ikke kan jeg faktisk la være. Har jeg skjønt det nå? JA! Forhåpentligvis.
Problemet med å være for snill bunner nok ut i problemet med å klare å si nei. Og når folk blir vant til at en ordner opp og aldri sier nei så begynner de visst å miste helt respekten for din tid. De spør om en ting. Du sier ja. Fikser og ordner. Bruker av din tid. Planlegger din dag utifra hva andre ønsker. Og så passet det plutselig ikke dem likevel. Så sitter du der da. Oppbrukt.
Gøy? Nei.
Nå skal jeg slutte å si ja. Jeg skal si nei mye mer. Jeg skal tenke meg om i alle fall før jeg sier ja til ting. Dere må gjerne spørre. Men jeg skal ikke være dumsnill lenger. Dumsnill er vel faktisk ordet. DUM(snill).
Det gir meg så mye å hjelpe andre og det er jo derfor jeg sier ja. Men nå er jeg sliten. Og vil ha tid til MEG og mine ting. Mine mennesker.
Så NEI, jeg kan ikke hjelpe deg i dag. Ikke i morgen heller. NEI. Ikke hele uka faktisk. Jeg sier NEI. NEI NEI NEI.
Beklager. Kanskje en annen dag.
Men hyggelig at du spør.
God søndag!
Egentlig er det jo negativt å være for snill så jeg konkluderer med å si JA.
Man havner i mange kniper når man er for snill. Og det største problemet er at tiden ikke strekker til for en selv fordi en skal være så forbaska snill mot alle andre og gjøre DERES liv enklere.
Hva med mitt liv da? Det går jo rett i dass når jeg hele tiden skal passe på at alle andre har det bra. Sånn tidsmessig i dass i alle fall.
Nå skal det sies at jeg veldig ofte tilbyr meg å hjelpe også da. Og det er fint så lenge jeg klarer å sette grenser for meg selv. For det gir meg mye. Men jeg MÅ tenke meg om før jeg gjør det. TENK FØR DU SNAKKER (memo to myself)! Hvis jeg har tid kan jeg tilby meg. Hvis ikke kan jeg faktisk la være. Har jeg skjønt det nå? JA! Forhåpentligvis.
Problemet med å være for snill bunner nok ut i problemet med å klare å si nei. Og når folk blir vant til at en ordner opp og aldri sier nei så begynner de visst å miste helt respekten for din tid. De spør om en ting. Du sier ja. Fikser og ordner. Bruker av din tid. Planlegger din dag utifra hva andre ønsker. Og så passet det plutselig ikke dem likevel. Så sitter du der da. Oppbrukt.
Gøy? Nei.
Nå skal jeg slutte å si ja. Jeg skal si nei mye mer. Jeg skal tenke meg om i alle fall før jeg sier ja til ting. Dere må gjerne spørre. Men jeg skal ikke være dumsnill lenger. Dumsnill er vel faktisk ordet. DUM(snill).
Det gir meg så mye å hjelpe andre og det er jo derfor jeg sier ja. Men nå er jeg sliten. Og vil ha tid til MEG og mine ting. Mine mennesker.
Så NEI, jeg kan ikke hjelpe deg i dag. Ikke i morgen heller. NEI. Ikke hele uka faktisk. Jeg sier NEI. NEI NEI NEI.
Beklager. Kanskje en annen dag.
Men hyggelig at du spør.
God søndag!
lørdag 8. oktober 2011
Tøffere enn jeg tror?
Jepp, det lurer jeg på. For jeg tror ofte at jeg er veldig pinglete og redd og mangler pågangsmot.
Men så skrev min kloke tante i en kommentar på fb i dag at eldstemann har pågangsmotet etter mamman sin.... Hm.
Jeg er mørkredd. Liker helst at ting er som de pleier, nei til forandringer. Litt redd for det meste egentlig. Redd slanger. Og edderkopper såklart. Og litt redd for at folk ikke skal like meg. Og redd at noen skal bli sint eller sur på meg. Redd for å gjøre feil. Redd for å ikke være god nok. Ikke være flink nok. Redd når katten kommer drassende inn med mus (eller mer sint og hysterisk enn redd kanskje).
Men det er kanskje ikke det samme som å mangle pågangsmot? Eller viljestyrke? Eller være tøff og uredd?
Jeg flyttet fra hjembyen min og til et helt nytt sted da jeg var 22 år. Jeg kjente få og hadde ikke jobb. Men jeg skaffet meg jobb jeg. Og venner.
Jeg ble flyvertinne. Og for å bli det må man faktisk ha pågangsmot. Man må være tøff. Jeg har lært å evakuere fly, slukke branner og hjelpe folk hvis de blir syke. Jeg har opplevd trykkfall i kabinen og mennesker som har blitt så dårlig at jeg trodde de var døden nær. Jeg har reist rundt i uvær og trøstet mennesker med flyskrekk. Jeg har reist rundt i verden og vandret avgårde alene i storbyer (jeg gikk meg vill i Geneve en gang men bortsett fra det har det gått fobausende greit til å være totalt uten stedsans).
Jeg møtte nye kollegaer hver dag på jobb. Lærte meg å bli kjent med folk fort og å tørre å snakke til hvem som helst. Kan ikke være pingle da vettu.
Jeg har sunget "offentlig". I bryllup og bursdager. Jeg har vært i studio og spilt inn låter, bare for moro men dog. Hadde mest lyst å rømme første gang jeg var der for jeg var livredd. Men jeg feiget ikke ut, jeg tøffet meg opp. Og gjorde det. *stolt*
Jeg driver med hest. Rir i skog og mark, klatrer og løper. Må man ikke være litt tøff da da? Å håndtere så store sterke kraftfulle dyr krever mot når jeg tenker meg om.
Det siste ordentlig tøffe jeg gjorde var å slutte i jobben min i SAS og begynne å studere. Et tøft valg. Et vanskelig valg. Men et godt valg. Min viljestyrke og ønske om å lykkes avgjorde.
Så da er jeg kanskje ikke så pinglete likevel? Kanskje faktisk litt tøff? Og litt sterk?
JA! Det går jeg for!
Død over pingla, leve tøffingen :D
Nå tar jeg lørdagskveld.
Tøff i trynet.
Håper det varer en stund.
God kveld!
Men så skrev min kloke tante i en kommentar på fb i dag at eldstemann har pågangsmotet etter mamman sin.... Hm.
Jeg er mørkredd. Liker helst at ting er som de pleier, nei til forandringer. Litt redd for det meste egentlig. Redd slanger. Og edderkopper såklart. Og litt redd for at folk ikke skal like meg. Og redd at noen skal bli sint eller sur på meg. Redd for å gjøre feil. Redd for å ikke være god nok. Ikke være flink nok. Redd når katten kommer drassende inn med mus (eller mer sint og hysterisk enn redd kanskje).
Men det er kanskje ikke det samme som å mangle pågangsmot? Eller viljestyrke? Eller være tøff og uredd?
Jeg flyttet fra hjembyen min og til et helt nytt sted da jeg var 22 år. Jeg kjente få og hadde ikke jobb. Men jeg skaffet meg jobb jeg. Og venner.
Jeg ble flyvertinne. Og for å bli det må man faktisk ha pågangsmot. Man må være tøff. Jeg har lært å evakuere fly, slukke branner og hjelpe folk hvis de blir syke. Jeg har opplevd trykkfall i kabinen og mennesker som har blitt så dårlig at jeg trodde de var døden nær. Jeg har reist rundt i uvær og trøstet mennesker med flyskrekk. Jeg har reist rundt i verden og vandret avgårde alene i storbyer (jeg gikk meg vill i Geneve en gang men bortsett fra det har det gått fobausende greit til å være totalt uten stedsans).
Jeg møtte nye kollegaer hver dag på jobb. Lærte meg å bli kjent med folk fort og å tørre å snakke til hvem som helst. Kan ikke være pingle da vettu.
Jeg har sunget "offentlig". I bryllup og bursdager. Jeg har vært i studio og spilt inn låter, bare for moro men dog. Hadde mest lyst å rømme første gang jeg var der for jeg var livredd. Men jeg feiget ikke ut, jeg tøffet meg opp. Og gjorde det. *stolt*
Jeg driver med hest. Rir i skog og mark, klatrer og løper. Må man ikke være litt tøff da da? Å håndtere så store sterke kraftfulle dyr krever mot når jeg tenker meg om.
Det siste ordentlig tøffe jeg gjorde var å slutte i jobben min i SAS og begynne å studere. Et tøft valg. Et vanskelig valg. Men et godt valg. Min viljestyrke og ønske om å lykkes avgjorde.
Så da er jeg kanskje ikke så pinglete likevel? Kanskje faktisk litt tøff? Og litt sterk?
JA! Det går jeg for!
Død over pingla, leve tøffingen :D
Nå tar jeg lørdagskveld.
Tøff i trynet.
Håper det varer en stund.
God kveld!
Dårlig mor eller bare et menneske?
Har nettopp hatt en liten utblåsning her en lørdagsmorgen.
Når man blir vekket av krangling og kjeiking OG i tillegg er på slutten av en høstferie der man har hatt kidsa rundt seg 24-7.......da er det lov til å ikke orker mer.....eller?
I alle fall - mor ropte så høyt at de hørte etter. Og ble stille. Så det funket jo. Men samvittigheten er svart. For jeg skulle jo heller irettesatt dem med mild stemme og fått DET til å funke.
Hvor går grensene? Når har man lov til å få nok? Heve stemmen? Min kan bli høy... Og det er sikkert skremmende! Men når nok er nok og man har prøvd den milde stemmen og alt som er....kan man tillate seg å rope litt da?
Usj....ikke vet jeg.
Og at det skal være så slitsomt med ferie da. Gjør det meg til en dårlig mor? I alle fall en sliten mor. Som har en vanskelig oppgave som skal leveres på mandag og som det ikke har vært sjans til å få ro til å skrive. Huset fullt av unger. Hele tiden. Mine egne og andres. Vafler og bollebaking og masse kos. Men lite oppgave.
Det er jo mitt valg såklart. Det med andres unger i alle fall. Og flere som leker fint sammen er bedre enn to som krangler. Og det HAR vært kos også, ikke bare stress.
Jaja, så begynte dagen surt. Da kan den bare bli bedre.
Jeg gleder meg til resten.
God lørdag!
Når man blir vekket av krangling og kjeiking OG i tillegg er på slutten av en høstferie der man har hatt kidsa rundt seg 24-7.......da er det lov til å ikke orker mer.....eller?
I alle fall - mor ropte så høyt at de hørte etter. Og ble stille. Så det funket jo. Men samvittigheten er svart. For jeg skulle jo heller irettesatt dem med mild stemme og fått DET til å funke.
Hvor går grensene? Når har man lov til å få nok? Heve stemmen? Min kan bli høy... Og det er sikkert skremmende! Men når nok er nok og man har prøvd den milde stemmen og alt som er....kan man tillate seg å rope litt da?
Usj....ikke vet jeg.
Og at det skal være så slitsomt med ferie da. Gjør det meg til en dårlig mor? I alle fall en sliten mor. Som har en vanskelig oppgave som skal leveres på mandag og som det ikke har vært sjans til å få ro til å skrive. Huset fullt av unger. Hele tiden. Mine egne og andres. Vafler og bollebaking og masse kos. Men lite oppgave.
Det er jo mitt valg såklart. Det med andres unger i alle fall. Og flere som leker fint sammen er bedre enn to som krangler. Og det HAR vært kos også, ikke bare stress.
Jaja, så begynte dagen surt. Da kan den bare bli bedre.
Jeg gleder meg til resten.
God lørdag!
fredag 7. oktober 2011
For lite irritasjon i hverdagen
Jeg sitter her på morgenkvisten og tenker. I dag tenkte jeg plutselig på at jeg ikke var irritert i går. Ikke så mye i alle fall. Hadde egentlig en veldig happy dag.
Jeg er nemlig sånn som irriterer meg lett. Over små ting som andre kanskje ikke tenker over engang. Har mange ganger trodd at jeg kom til å få hjerteinfarkt av ren irritasjon.
Jeg irriterer meg over folk i trafikken. Over folk på tv. Over alt jeg skulle gjort men ikke gjør. Over meg selv - IKKE MINST. Over folk med null antenner og null forståelse for andre. Over klærne til andre. Over folk med stygt hår. Over andres unger som ikke oppfører seg. Over....ja det ene og det andre og det tredje og det fjerde. Over MYE.
Og det er i grunnen litt slitsomt. Og jeg synes jo jeg burde klare å la være å irritere meg for det er jo stort sett over ting som ikke betyr noe til eller fra i livet mitt.
Men jeg tror det er genetisk (no offence kjære pappa - han leser nok ikke bloggen likvel). Jeg tror jeg bare ER sånn og at det ikke nytter å prøve å styre det. Jeg kan nok til en viss grad dempe det. Men ikke kontrollere det helt fullt ut.
Det er jo en grunn at jeg sitter og ser MGP feks og det renner inn og ut sms'er mellom Hønefoss (meg) og Bergen (min kjære søster) med det ene utsagnet verre enn det andre om kjoler, hår, sangprestasjoner og fullstendig irritasjon over alle idiotene som stiller opp.
Og vi liker det! Liker å irritere oss sammen. Helt normalt. Bare at vi i det hele tatt SER på det er jo irriterende i grunnen. Men det er nok fordi det er deilig å få lov til å irritere seg for en grunn. En god en til og med.
Det beste er jo når vi faktisk får til å sitte i samme stue og irritere oss, DET er deilig det! Og vi er RÅ for å si det rett ut. Jeg lover at du gjerne ville vært flue på veggen når vi møtes sånn, du ville gått i bakken. For vi ser vel ikke ut som om vi kunne finne på å si alt vi gjør i sånne stunder. Men vi kan. Believe me.
Men tilbake til i går. Jeg var egentlig ikke irritert over noe. Jeg var underlig glad og fornøyd. Var ingen i trafikken som irriterte meg. Ingen på tv. Ingen unger (bortsett fra mine egne bittelitt når jeg skulle gjøre skolearbeid da).
Kjenner det ikke er helt sånn i dag. Jeg føler meg litt mer irritert allerede. Hvis det går an. Aner ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg tenker på det. Kanskje jeg maner det frem. Mulig.
Samtidig har jeg allerede fått tusen spørsmål om Disney World i dag før jeg egentlig er ordentlig våken. Og da blir jeg litt irritert. For det kan vi snakke om når jeg er våken. Og så blir jeg irritert over at jeg er en dårlig mor som blir irritert på kidsa mine. Jeg er vel den som irriterer meg selv mest som sagt.
Godt jeg skal ha en pilates time snart. Så får jeg avirritert meg litt. Det er veldig avbalanserende.
Så får jeg kanskje litt ro før jeg begynner å irritere meg igjen. Blir irritert av å skrive om det til og meg så jeg slutter her.
Ønsker dere en irritasjonsfri dag!
Jeg er nemlig sånn som irriterer meg lett. Over små ting som andre kanskje ikke tenker over engang. Har mange ganger trodd at jeg kom til å få hjerteinfarkt av ren irritasjon.
Jeg irriterer meg over folk i trafikken. Over folk på tv. Over alt jeg skulle gjort men ikke gjør. Over meg selv - IKKE MINST. Over folk med null antenner og null forståelse for andre. Over klærne til andre. Over folk med stygt hår. Over andres unger som ikke oppfører seg. Over....ja det ene og det andre og det tredje og det fjerde. Over MYE.
Og det er i grunnen litt slitsomt. Og jeg synes jo jeg burde klare å la være å irritere meg for det er jo stort sett over ting som ikke betyr noe til eller fra i livet mitt.
Men jeg tror det er genetisk (no offence kjære pappa - han leser nok ikke bloggen likvel). Jeg tror jeg bare ER sånn og at det ikke nytter å prøve å styre det. Jeg kan nok til en viss grad dempe det. Men ikke kontrollere det helt fullt ut.
Det er jo en grunn at jeg sitter og ser MGP feks og det renner inn og ut sms'er mellom Hønefoss (meg) og Bergen (min kjære søster) med det ene utsagnet verre enn det andre om kjoler, hår, sangprestasjoner og fullstendig irritasjon over alle idiotene som stiller opp.
Og vi liker det! Liker å irritere oss sammen. Helt normalt. Bare at vi i det hele tatt SER på det er jo irriterende i grunnen. Men det er nok fordi det er deilig å få lov til å irritere seg for en grunn. En god en til og med.
Det beste er jo når vi faktisk får til å sitte i samme stue og irritere oss, DET er deilig det! Og vi er RÅ for å si det rett ut. Jeg lover at du gjerne ville vært flue på veggen når vi møtes sånn, du ville gått i bakken. For vi ser vel ikke ut som om vi kunne finne på å si alt vi gjør i sånne stunder. Men vi kan. Believe me.
Men tilbake til i går. Jeg var egentlig ikke irritert over noe. Jeg var underlig glad og fornøyd. Var ingen i trafikken som irriterte meg. Ingen på tv. Ingen unger (bortsett fra mine egne bittelitt når jeg skulle gjøre skolearbeid da).
Kjenner det ikke er helt sånn i dag. Jeg føler meg litt mer irritert allerede. Hvis det går an. Aner ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg tenker på det. Kanskje jeg maner det frem. Mulig.
Samtidig har jeg allerede fått tusen spørsmål om Disney World i dag før jeg egentlig er ordentlig våken. Og da blir jeg litt irritert. For det kan vi snakke om når jeg er våken. Og så blir jeg irritert over at jeg er en dårlig mor som blir irritert på kidsa mine. Jeg er vel den som irriterer meg selv mest som sagt.
Godt jeg skal ha en pilates time snart. Så får jeg avirritert meg litt. Det er veldig avbalanserende.
Så får jeg kanskje litt ro før jeg begynner å irritere meg igjen. Blir irritert av å skrive om det til og meg så jeg slutter her.
Ønsker dere en irritasjonsfri dag!
torsdag 6. oktober 2011
Passion for hår
Egentlig sitter jeg her og skal lese Mordet på maskinbygger Roolfsen av Maurits Hansen men tankene mine gikk til hår isteden. Og da må jeg bare skrive litt om hår før jeg klarer å konsentrere meg om dette mordet igjen. For det er ikke et veldig spennende mord foreløpig. Men hår er spennende.
Jeg ELSKER hår. Ikke sånn at jeg har en sånn pervo fetisj for hår asså. Æsj. Jeg liker ikke hår sånn generelt. Ikke hår overalt. Jeg er ikke sånn som de som liker mennesker med masse hår på kroppen. Eller hår i maten (finnes det egentlig noen som liker det????). Heldigvis. Urk.
Men jeg elsker LANGT hår. Jeg MÅ ha langt hår for å trives. Hår som flommer nedover ryggen. Hår jeg kan glatte, krølle, kjenne på, dra i, kose med. Hår betyr MYE. Har jeg det litt kjipt må jeg fikse håret. Så blir alt bedre.
Men det er ikke alltid bra det heller da. For da jeg endelig hadde langt hår selv - ganske perfekt langt hår - så ødela jeg det. DA skulle jeg ha enda lenger hår og satte på extensions. Og fikk noia litt for fort og dro det av selv. Med det resultat at det var fint lite igjen av mitt eget hår. Dumma.
Det endte i en kort bob. Gøy i tre sekunder så kom savnet av det lange håret med full trøkk. Prøvde extensions igjen. Med keratin fester. Vondt, ekkelt, ubehagelig. Og håret var litt hardt og tjukt. Av med det igjen men denne gangen ordentlig ved hjelp av min aller aller beste flinkeste snilleste frisørvenninne. Takk og lov for at hun finnes!
Etter dette holdt jeg ut ganske lenge for det å fjerne extensions var VONDT, med store bokstaver ja! Aldri mer tenkte jeg da.
Men så var verden kjip en liten stund og da MÅTTE jeg ha langt hår igjen (merkelig hvordan langt hår gjør livet bedre)! Men.......denne gangen har jeg teip extensions og det er en ny verden! I tillegg kjøpte jeg håret fra www.rapunzel.no og det håret er helt genialt! Like mykt som mitt eget og kjennes helt ekte ut. Det skulle liksom det andre gjøre også altså men dette er mye bedre uansett.
Raskere å sette på, mye mer behagelig og jeg eeeeelsker det.
Så nå sitter jeg her og er superfornøyd med mitt laaaange hår. Og istedenfor å tenke på mord tenkte jeg altså på hår. Hår gjør meg glad. Når jeg er fornøyd vel og merke. Hvis ikke.......full depresjon. Men i dag er jeg glad, håret er bra og jeg har fått dele det med dere. Juhu.
NÅ kan jeg kanskje konsentrere meg igjen om mordet. På Roolfsen. Kanskje. Det dukker helt sikkert opp noe mer å skrive om når det ikke skal det. Sånn at jeg kan utsette det jeg MÅ gjøre. Litt til. Huff. Der har du meg.
Vi håres!
Et stort PS..... Takk og lov at jeg har verdens beste frisørvenninne som holder ut med alle mine hårfiaskoer og ideer. Hun fikser ALT!! I love u I.A min <3<3
Jeg ELSKER hår. Ikke sånn at jeg har en sånn pervo fetisj for hår asså. Æsj. Jeg liker ikke hår sånn generelt. Ikke hår overalt. Jeg er ikke sånn som de som liker mennesker med masse hår på kroppen. Eller hår i maten (finnes det egentlig noen som liker det????). Heldigvis. Urk.
Men jeg elsker LANGT hår. Jeg MÅ ha langt hår for å trives. Hår som flommer nedover ryggen. Hår jeg kan glatte, krølle, kjenne på, dra i, kose med. Hår betyr MYE. Har jeg det litt kjipt må jeg fikse håret. Så blir alt bedre.
Men det er ikke alltid bra det heller da. For da jeg endelig hadde langt hår selv - ganske perfekt langt hår - så ødela jeg det. DA skulle jeg ha enda lenger hår og satte på extensions. Og fikk noia litt for fort og dro det av selv. Med det resultat at det var fint lite igjen av mitt eget hår. Dumma.
Det endte i en kort bob. Gøy i tre sekunder så kom savnet av det lange håret med full trøkk. Prøvde extensions igjen. Med keratin fester. Vondt, ekkelt, ubehagelig. Og håret var litt hardt og tjukt. Av med det igjen men denne gangen ordentlig ved hjelp av min aller aller beste flinkeste snilleste frisørvenninne. Takk og lov for at hun finnes!
Etter dette holdt jeg ut ganske lenge for det å fjerne extensions var VONDT, med store bokstaver ja! Aldri mer tenkte jeg da.
Men så var verden kjip en liten stund og da MÅTTE jeg ha langt hår igjen (merkelig hvordan langt hår gjør livet bedre)! Men.......denne gangen har jeg teip extensions og det er en ny verden! I tillegg kjøpte jeg håret fra www.rapunzel.no og det håret er helt genialt! Like mykt som mitt eget og kjennes helt ekte ut. Det skulle liksom det andre gjøre også altså men dette er mye bedre uansett.
Raskere å sette på, mye mer behagelig og jeg eeeeelsker det.
Så nå sitter jeg her og er superfornøyd med mitt laaaange hår. Og istedenfor å tenke på mord tenkte jeg altså på hår. Hår gjør meg glad. Når jeg er fornøyd vel og merke. Hvis ikke.......full depresjon. Men i dag er jeg glad, håret er bra og jeg har fått dele det med dere. Juhu.
NÅ kan jeg kanskje konsentrere meg igjen om mordet. På Roolfsen. Kanskje. Det dukker helt sikkert opp noe mer å skrive om når det ikke skal det. Sånn at jeg kan utsette det jeg MÅ gjøre. Litt til. Huff. Der har du meg.
Vi håres!
Et stort PS..... Takk og lov at jeg har verdens beste frisørvenninne som holder ut med alle mine hårfiaskoer og ideer. Hun fikser ALT!! I love u I.A min <3<3
tirsdag 4. oktober 2011
Trening ække sunt!
Trening kan jo umulig være bra siden jeg sitter her med vondt i hele kroppen etter litt ussel styrketrening, roing og ellipse!
Neeeida, bare tuller......igjen!
Trening er bra for kropp og sjel og det føles godt og vondt samtidig etterpå. Mest godt. Ganske deilig egentlig. Godfølelse.
Og samvittigheten føles bra.
Flesket føles strammere også, aaaahhhh.
Og nå som jeg føler meg så bra spiser jeg litt sjokolade. Med daim biter. Nam.
Så kan jeg trene litt igjen i morgen med god samvittighet. Og spise mer sjokolade.
En evig runddans.
Life's good!
Neeeida, bare tuller......igjen!
Trening er bra for kropp og sjel og det føles godt og vondt samtidig etterpå. Mest godt. Ganske deilig egentlig. Godfølelse.
Og samvittigheten føles bra.
Flesket føles strammere også, aaaahhhh.
Og nå som jeg føler meg så bra spiser jeg litt sjokolade. Med daim biter. Nam.
Så kan jeg trene litt igjen i morgen med god samvittighet. Og spise mer sjokolade.
En evig runddans.
Life's good!
Må kanskje legge ned..
Jepp, sånn er det bare.
Har BARE fått 62 treff i dag mot 269 i går så jeg tror nesten jeg må se meg nødt til å legge ned bloggen. Jeg blir nemlig så lei meg når folk så åpenbart ikke liker bloggen min. Det er det jeg føler nemlig, langt inni meg. Jeg blir så deppa. Og føler meg så utenfor i samfunnet.
Neida, men jeg skal gjøre det ene og alene av den grunn at når kjendisene, fotballfruene, sangfuglene, radiobertene, interiørekspertene og moteguruene gjør sånt - så får de massevis av treff rett etterpå når de starter ny blogg. DA er den plutselig enda mer interessant. Så DET er planen.
Tenk så enkelt a gitt! Bare starte alt helt på nytt i et nytt system (jeg som er så utrolig teknisk av meg og ikke lar meg irritere av noe som helst av sånne ufordringer) og så bare være kjempepoppis med en gang. Jeg kjenner jeg kommer til å LIKE det asså. Yey.
Eller....neida....jeg bare kødder som vanlig.
Orker ikke lage ny, liker rosabloggen min akkurat som den er, faktisk.
Så dere får bare holde ut.
Sjallabais!
Har BARE fått 62 treff i dag mot 269 i går så jeg tror nesten jeg må se meg nødt til å legge ned bloggen. Jeg blir nemlig så lei meg når folk så åpenbart ikke liker bloggen min. Det er det jeg føler nemlig, langt inni meg. Jeg blir så deppa. Og føler meg så utenfor i samfunnet.
Neida, men jeg skal gjøre det ene og alene av den grunn at når kjendisene, fotballfruene, sangfuglene, radiobertene, interiørekspertene og moteguruene gjør sånt - så får de massevis av treff rett etterpå når de starter ny blogg. DA er den plutselig enda mer interessant. Så DET er planen.
Tenk så enkelt a gitt! Bare starte alt helt på nytt i et nytt system (jeg som er så utrolig teknisk av meg og ikke lar meg irritere av noe som helst av sånne ufordringer) og så bare være kjempepoppis med en gang. Jeg kjenner jeg kommer til å LIKE det asså. Yey.
Eller....neida....jeg bare kødder som vanlig.
Orker ikke lage ny, liker rosabloggen min akkurat som den er, faktisk.
Så dere får bare holde ut.
Sjallabais!
Å utsette ting
Jeg er en sånn som alltid utsetter ting. Både bevisst og ubevisst.
Nå driver jeg for eksempel og utsetter å skrive oppgaven som skal leveres inn over høstferien. Jeg utsetter å lese Maurits Hansens bok "Mordet på maskinfører Rolfsen" og jeg utsetter dermed å få begynt på oppgaven. Jeg tenker hver dag at nåååååh skal jeg begynne men jeg gjør det ikke, det blir med tanken.
Jeg utsetter for eksempel også å bruke vektklubb kontoen min. Jeg tenker på det også hver dag. Helt til jeg blir sulten og ikke har lyst til å spise noe med lite nok kalorier i. Da utsetter jeg det til neste dag. Og så skjer det samme neste dag og jeg utsetter det igjen.
Jeg utsetter av og til å gå på jobb også. Sånn at jeg nesten kommer for sent. Men bare nesten altså, jeg rekker det jo men det blir bare stress. Dumt gjort i grunnen, slemt mot meg selv.
Samme med skolen. Jeg utsetter å dra dit til jeg nesten kommer for sent. Utsetter å lese, utsetter oppgaver, utsetter i det hele tatt det meste som har med skolen å gjøre. Teit, for jeg liker å føle meg ajour, det er jo den beste følelsen ever.
Jeg utsetter trening også. Bortsett fra pilatesen da for der MÅ jeg jo ha de tre timene mine i uken. Siden jeg er instruktøren. Litt dumt å utsette det til dagen etter da liksom.
Jeg utsetter også alltid å kle på meg, sminke meg osv til siste liten også. Jeg kan holde på med alt mulig annet helt til jeg MÅ gjøre meg klar og så har jeg bare fem minutter på meg. Det er i grunnen et under at jeg i det hele tatt ser noenlunde normal ut når jeg forlater huset. Dere skulle bare visst.
Jeg utsetter dessverre også av og til å svare på meldinger og ringe opp igjen folk som har ringt meg. Det er ikke for å være slem. Men jeg skal alltid bare. Meg og Albert Åberg. Vi liker å skal bare. Jeg skal bare.....og SÅ skal jeg gjøre det.
Jeg utsetter å rydde huset også. Men jeg er heldig der for jeg har en som er superflink til det. Så når jeg utsetter det, gjør han det. Takk og lov at jeg ikke bor alene.
Jeg utsetter å gå til tannlegen også. Gjerne i mange år. Fem minst. Og det er dumt, tro meg. Ikke prøv det selv.
Jeg utsetter å tenke på ting også. Ting jeg burde tenke på. Tenker heller på alt jeg ikke burde bruke tid på å tenke på. Som for eksempel hva jeg skal bestille på ebay neste gang. Når jeg egentlig ikke skal bestille noe i det hele tatt. Og heller burde tenke på skolearbeidet uansett.
Når jeg alltid utsetter alt mulig ender jeg jo opp med å få panikk når jeg plutselig MÅ gjøre alt jeg har utsatt. Det hender jo at det blir mye på en gang.
Jeg liker jo å tro at jeg alltid har god tid men jeg har det aldri.
Bortsett fra når jeg skal i stallen. Da har jeg alltid god tid og det utsetter jeg aldri. Bruker gjerne mye mer tid enn jeg egentlig har til og med og dermed utsetter jeg jo andre ting. Så da er jeg like langt.
I dag utsatte jeg å skrive blogg også. Til nå da. Så det er ikke så ille.
Nå skal jeg utsette å spise lunsj. Jeg er sulten men aner ikke hva jeg skal spise. Får se om jeg kommer på noe ellers får jeg utsette det til middag. Som jeg heller ikke vet hva er.
Jeg utsetter rett og slett bare å tenke på det.
Vi utsettes!
Nå driver jeg for eksempel og utsetter å skrive oppgaven som skal leveres inn over høstferien. Jeg utsetter å lese Maurits Hansens bok "Mordet på maskinfører Rolfsen" og jeg utsetter dermed å få begynt på oppgaven. Jeg tenker hver dag at nåååååh skal jeg begynne men jeg gjør det ikke, det blir med tanken.
Jeg utsetter for eksempel også å bruke vektklubb kontoen min. Jeg tenker på det også hver dag. Helt til jeg blir sulten og ikke har lyst til å spise noe med lite nok kalorier i. Da utsetter jeg det til neste dag. Og så skjer det samme neste dag og jeg utsetter det igjen.
Jeg utsetter av og til å gå på jobb også. Sånn at jeg nesten kommer for sent. Men bare nesten altså, jeg rekker det jo men det blir bare stress. Dumt gjort i grunnen, slemt mot meg selv.
Samme med skolen. Jeg utsetter å dra dit til jeg nesten kommer for sent. Utsetter å lese, utsetter oppgaver, utsetter i det hele tatt det meste som har med skolen å gjøre. Teit, for jeg liker å føle meg ajour, det er jo den beste følelsen ever.
Jeg utsetter trening også. Bortsett fra pilatesen da for der MÅ jeg jo ha de tre timene mine i uken. Siden jeg er instruktøren. Litt dumt å utsette det til dagen etter da liksom.
Jeg utsetter også alltid å kle på meg, sminke meg osv til siste liten også. Jeg kan holde på med alt mulig annet helt til jeg MÅ gjøre meg klar og så har jeg bare fem minutter på meg. Det er i grunnen et under at jeg i det hele tatt ser noenlunde normal ut når jeg forlater huset. Dere skulle bare visst.
Jeg utsetter dessverre også av og til å svare på meldinger og ringe opp igjen folk som har ringt meg. Det er ikke for å være slem. Men jeg skal alltid bare. Meg og Albert Åberg. Vi liker å skal bare. Jeg skal bare.....og SÅ skal jeg gjøre det.
Jeg utsetter å rydde huset også. Men jeg er heldig der for jeg har en som er superflink til det. Så når jeg utsetter det, gjør han det. Takk og lov at jeg ikke bor alene.
Jeg utsetter å gå til tannlegen også. Gjerne i mange år. Fem minst. Og det er dumt, tro meg. Ikke prøv det selv.
Jeg utsetter å tenke på ting også. Ting jeg burde tenke på. Tenker heller på alt jeg ikke burde bruke tid på å tenke på. Som for eksempel hva jeg skal bestille på ebay neste gang. Når jeg egentlig ikke skal bestille noe i det hele tatt. Og heller burde tenke på skolearbeidet uansett.
Når jeg alltid utsetter alt mulig ender jeg jo opp med å få panikk når jeg plutselig MÅ gjøre alt jeg har utsatt. Det hender jo at det blir mye på en gang.
Jeg liker jo å tro at jeg alltid har god tid men jeg har det aldri.
Bortsett fra når jeg skal i stallen. Da har jeg alltid god tid og det utsetter jeg aldri. Bruker gjerne mye mer tid enn jeg egentlig har til og med og dermed utsetter jeg jo andre ting. Så da er jeg like langt.
I dag utsatte jeg å skrive blogg også. Til nå da. Så det er ikke så ille.
Nå skal jeg utsette å spise lunsj. Jeg er sulten men aner ikke hva jeg skal spise. Får se om jeg kommer på noe ellers får jeg utsette det til middag. Som jeg heller ikke vet hva er.
Jeg utsetter rett og slett bare å tenke på det.
Vi utsettes!
mandag 3. oktober 2011
Slankeprogram
.....for i morgen.
1. Kjøpe ny badevekt (den gamle har tatt kvelden, mulig fordi jeg er blitt for tung)
2. Stille meg på vekten
3. Knipe igjen øynene en god stund og håpe på det beste
4. Angre på hele opplegget fordi jeg ikke egentlig ønsker å vite hva jeg veier
5. Gå av vekta veldig forsiktig, rygge vekk og ikke se på tallene i displayet
6. Bestemme meg for å være sunn likevel og bare kjenne på klærne at jeg har gått ned
7. Knipe igjen øynene en gang til og ønske hardt
8. Ta på meg en bukse som har vært litt for trang en stund og håpe på det beste
9. Innse at slankeprogrammet for dagen ikke funker og spise en vaffel
Av og til føler jeg at det rett og slett er meg og Else.....
10. Jeg kan evt bare fokusere på viktigere ting, det finnes nok av dem i verden. Tror jeg bare følger dette punktet jeg.
Ciao!
1. Kjøpe ny badevekt (den gamle har tatt kvelden, mulig fordi jeg er blitt for tung)
2. Stille meg på vekten
3. Knipe igjen øynene en god stund og håpe på det beste
4. Angre på hele opplegget fordi jeg ikke egentlig ønsker å vite hva jeg veier
5. Gå av vekta veldig forsiktig, rygge vekk og ikke se på tallene i displayet
6. Bestemme meg for å være sunn likevel og bare kjenne på klærne at jeg har gått ned
7. Knipe igjen øynene en gang til og ønske hardt
8. Ta på meg en bukse som har vært litt for trang en stund og håpe på det beste
9. Innse at slankeprogrammet for dagen ikke funker og spise en vaffel
Av og til føler jeg at det rett og slett er meg og Else.....
10. Jeg kan evt bare fokusere på viktigere ting, det finnes nok av dem i verden. Tror jeg bare følger dette punktet jeg.
Ciao!
Hverdagssminkeeeee
Fordi jeg har fått så syyyykt mange forespørsler om hvordan jeg sminker meg så pent skal jeg dele det med dere. Skal også fortelle litt om mine favorittklær og designerbutikker, wooohooo dere kan bare glede dere!
Ha ha, neida, baaaaare kødder! Eller tuller da. Humor kalles det.
Jeg leste nemlig litt blogger i går bare for "gøy" (eller gøy var det jo egentlig ikke) veeeeldig mange har et eller flere innlegg om nettopp......hverdagssminke. Sjå kor da bryr meg!! Not interested!
For meg er det totalt uinteressant hvordan gud og hvermann hverdagssminker seg altså, for de ser jo helt annerledes ut enn meg uansett så hvis jeg sminker meg likt vil det jo ikke nødvendigvis bli pent. Comprende?
Guuuu jeg er så smart! Og så fornuftig! Tenk om alle bare kunne vært som meg da, sukk!
Hvis alle blogger i hele verden skulle handlet om hverdagssminke ville man jo uansett blitt helt forvirret fordi alle har forskjellige definisjoner av hverdagssminke. Noen sminker seg mye uansett og noen sminker seg lite uansett.
Jeg går jo for pandalooken såfremt jeg ikke skal noe. Da bare fresher jeg den opp litt ved å tørke av det som går lengst ned under øynene så jeg ser litt mindre panda ut. Og så litt lypsyl som gjerne har vært et par runder i vaskemaskinen og er like fin. Panda rundt øynene og e-stoffer på leppene. Perfekt og ready to go, såre enkelt.
Det finnes sikkert mange blogginnlegg om kveldssminke også men jeg orker ikke sjekke det også. Det får dere heller gjøre selv.
Det finnes jo mange fine videoer på youtube feks som kan lære bort hvordan man bør sminke seg. Mange av dem ER jo bra altså. Bare ikke blogg deg ihjel om sminke for det er så kjedelig.
Ikke misforstå, jeg LIKER sminke jeg! Hadde ikke klart meg uten med det sure trøtte trynet jeg er utstyrt med i følge alle (se foregående innlegg). Men jeg liker best MIN sminke jeg og føler ikke for å presse alle mine finurlige metoder på andre. Noen hemmeligheter er det best å holde for seg selv. Vil jo heller ikke at alle dere skal bli like pen som meg lissom.
Og det er jo uansett ikke lett å vite hva man skal blogge om da hvis det ikke bare detter ned i huet på en sånn som det gjøre her av og til.
Man må nok nesten være over middels opptatt av interiør og mote, ELLER ha tusenvis av rare tanker i hodet til enhver tid. Som meg. Ikke alle behøver å deles men det kan kanskje være lurt å få ut noe av det. Kanskje jeg skravler mindre hvis jeg skriver mer. DET er en fordel for alle rundt meg. Har jeg hørt.
Ikke spør hva jeg har gjort i dag heller. Jeg vil ikke fortelle det. Dere får heller bruke fritiden til å lure på det. Det eneste jeg kan si er at jeg har gjort alt mulig annet enn det jeg skulle. Og burde.
Enjoy!
Vi sminkes!
Ha ha, neida, baaaaare kødder! Eller tuller da. Humor kalles det.
Jeg leste nemlig litt blogger i går bare for "gøy" (eller gøy var det jo egentlig ikke) veeeeldig mange har et eller flere innlegg om nettopp......hverdagssminke. Sjå kor da bryr meg!! Not interested!
For meg er det totalt uinteressant hvordan gud og hvermann hverdagssminker seg altså, for de ser jo helt annerledes ut enn meg uansett så hvis jeg sminker meg likt vil det jo ikke nødvendigvis bli pent. Comprende?
Guuuu jeg er så smart! Og så fornuftig! Tenk om alle bare kunne vært som meg da, sukk!
Hvis alle blogger i hele verden skulle handlet om hverdagssminke ville man jo uansett blitt helt forvirret fordi alle har forskjellige definisjoner av hverdagssminke. Noen sminker seg mye uansett og noen sminker seg lite uansett.
Jeg går jo for pandalooken såfremt jeg ikke skal noe. Da bare fresher jeg den opp litt ved å tørke av det som går lengst ned under øynene så jeg ser litt mindre panda ut. Og så litt lypsyl som gjerne har vært et par runder i vaskemaskinen og er like fin. Panda rundt øynene og e-stoffer på leppene. Perfekt og ready to go, såre enkelt.
Det finnes sikkert mange blogginnlegg om kveldssminke også men jeg orker ikke sjekke det også. Det får dere heller gjøre selv.
Det finnes jo mange fine videoer på youtube feks som kan lære bort hvordan man bør sminke seg. Mange av dem ER jo bra altså. Bare ikke blogg deg ihjel om sminke for det er så kjedelig.
Ikke misforstå, jeg LIKER sminke jeg! Hadde ikke klart meg uten med det sure trøtte trynet jeg er utstyrt med i følge alle (se foregående innlegg). Men jeg liker best MIN sminke jeg og føler ikke for å presse alle mine finurlige metoder på andre. Noen hemmeligheter er det best å holde for seg selv. Vil jo heller ikke at alle dere skal bli like pen som meg lissom.
Og det er jo uansett ikke lett å vite hva man skal blogge om da hvis det ikke bare detter ned i huet på en sånn som det gjøre her av og til.
Man må nok nesten være over middels opptatt av interiør og mote, ELLER ha tusenvis av rare tanker i hodet til enhver tid. Som meg. Ikke alle behøver å deles men det kan kanskje være lurt å få ut noe av det. Kanskje jeg skravler mindre hvis jeg skriver mer. DET er en fordel for alle rundt meg. Har jeg hørt.
Ikke spør hva jeg har gjort i dag heller. Jeg vil ikke fortelle det. Dere får heller bruke fritiden til å lure på det. Det eneste jeg kan si er at jeg har gjort alt mulig annet enn det jeg skulle. Og burde.
Enjoy!
Vi sminkes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)