Mobbing

Som barn ble jeg aldri mobbet. Heldigvis.
Jeg er heller ingen mobber. Heldigvis.
Men nå, som voksen, har jeg for første gang fått oppleve mobbing på kroppen.
Trakkasering.
Ren ondskapsfullhet.
Rettet mot meg uten grunn.
Løgner og baksnakking.
Drittslenging.
Jeg blir presset bort fra et sted jeg elsker og der jeg har bidratt med alt jeg kan på alle måter.
De vil ikke ha meg der.
Jeg har vært positiv og hjelpsom.
Jeg har klaget lite men sagt fra om ting som har behøvd å sies fra om.
Jeg har jobbet hardt for å være en ressurs og det har familien min også.
Og nå får jeg beskjed om at jeg skaper dårlig miljø.
Lager dårlig stemning.
Er en dårlig mor.
Det er min feil at sønnen min ble skadet i en ulykke i sommer.
Uansvarlig.
Det svir og gjør vondt.
Tre voksne mennesker mot meg.
Lynende øyne.
Sinte høye stemmer.
Hatefulle ord.
Usakligheter.
Jeg får ikke si noe, de vil ikke høre.
Jeg prøver først å være en løvemamma.
Jeg vil også være sint.
Jeg snakker høyt og vil si det jeg har å si.
Men gir opp.
Skjønner fort at det ikke går.
De snakker høyere og blir sintere.
Jeg blir liten, kryper sammen og tar imot.
Min versjon teller ikke.
Hvorfor de hater meg sånn vet jeg ikke.
De blemmene jeg har gjort har jeg lagt meg flat for og unnskyldt.
Uskyldige feil som jeg aldri vil gjenta.
Det er ikke viktige ting men jeg legger meg flat likevel.
Og jeg kan jo ikke skru tiden tilbake.
Løgner blir spredt om meg til de som bestemmer.
Og da bestemmer jo de at jeg må bort.
Hun som lager kvalme og ikke kan oppføre seg.
Hun som skaper dårlig miljø.
Meg.
Jeg gråter mine bitre tårer og prøver å forstå.
Men jeg forstår det ikke.
Det er ikke meg.
Jeg er ikke kvalm og lager ikke bråk.
Jeg hater konflikter og har i mitt liv svelget minst tusen kameler for å slippe å havne i bråk.
Jeg er omsorgsfull og passer på at andre har det bra, heller enn meg selv.
Jeg smiler.
Jeg hjelper til når jeg blir spurt.
Og når jeg ikke blir spurt.
De som kjenner meg vet heldigvis hva som er sant.
Jeg skjønner ingenting annet enn at dette er mobbing.
Regelrett.
Og det er vondt.
Jeg har takk og lov masse støtte i de som ser det meningsløse i dette.
Mange som støtter meg og vil meg vel.
Jeg får varme tanker og klemmer og gode ord.
Og det hjelper.
Jeg er heldig sånn.
Er ikke alle som er like heldige.
Jeg føler med alle som bli mobbet.
Spesielt barn som ikke har livserfaringen til å prøve å heve seg over det.
Følelsen er grusom.
Uansett hvem man er eller hvor man er.
En bitteliten sak er blåst opp helt ut av proporsjoner og jeg får ikke forsvare meg.
De har bestemt at jeg har feil og de har rett.
Jeg har tapt.
Unnskyld at jeg er til.