Judomamma og hjerteinfarkt

Jeg er jo vanligvis hockeymamma.
Som beskrevet før - hun som skriker så høyt på tribunen at alle glor og blir helt stille.
Hun der gale moren fra Bergen.
Litt flaut men umulig å tøyle når det står på.
Nå er jeg ikke lenger bare hockeymamma.
Nå er jeg judomamma også.
Judo er veldig strengt og ordentlig og her skriker man bare ikke.
Ikke jeg heller.
Noen gjør såklart men da rister til og med jeg litt sånn oppgitt på hodet og sier at "Jaja, stakkars, noen klarer bare ikke beherske seg!" *kremt*
Jeg derimot holder meg pent til reglene, ellers kommer vel en eller annen streng sensei og slenger meg i bakken med et oshi gari kast eller noe sånt.
Tør ikke ta sjansen for jeg er gammel og har dårlig rygg.
Kun derfor altså.
Men.
En ting er å være mamma for en gutt som spiller på et lag.
Der er de mange om å dele skyld hvis det går dårlig.
Og de kan trøste hverandre.
At han er keeper er ille nok for han tar jo sånn sett en større del av støyten enn de andre.
Men judo er enda verre.
For der er det jo hver "mann" for seg selv.
Og noen av disse små judo'erne er skikkelig skumle!
De ser sinna ut og går på med dødsforakt.
De sirkler seg inn på, eller mer kaster seg over, mitt lille bytte (Lucas), som foreløpig er litt for snill og forsiktig.
Han ser ikke sint ut engang.
Og han kjemper og han prøver.
Får inn et og annet kast og et og annet poeng.
Han har en kroppsbeherskelse som få er unt.
Og han fokuserer og jobber med teknikk.
Følger nøye med når han blir instruert og gjør som sensei sier.
Men den der lille sinte snerten som han kanskje trenger for å vinne en kamp mangler.
Foreløpig.
Og jeg får nesten hjerteinfarkt der jeg står på sidelinjen og ikke kan rope ut min frustrasjon.
Der jeg står og ser mitt vakre lille hjerte bli slengt i bakken i kast etter kast, som jeg ikke vet hva heter engang.
Og han blir holdt fast så jeg tror han skal kveles.
Og jeg synker sammen på matten i ren fortvilelse.
Heldigvis er det mange som sitter så de ser ikke rart på meg altså.
Røde Kors kommer ikke akkurat løpende så det er ikke sååå dramatisk.
Men tårene presser på og klumpen i halsen er stor.
Jeg heier litt forsiktig og håper han hører meg.
"Kom igjen Lucas!".
Dette greier du tenker jeg og fokuserer alt jeg kan, for jeg vil så gjerne hjelpe.
Jeg har prøvd å si at han må tenke på storebror som han fint kan se sint på.
Der kan det gå en kule varmt og han har ingen problemer med å bytte ut dådyrblikket med et lynende sint et.
Men ikke i kamp.
Han ser så snill ut.
Den dagen han greier å bli en tøddel sinna tror jeg han vinner.
For kroppsbeherskelsen og teknikken er god.
Når han tør å ta i.
Jeg håper det skjer snart.
For ett stevne til nå så er jeg redd jeg må hentes med ambulanse.
Judomamma med hjerteinfarkt.
Vi kastes.