Bli ny

Satt her en kveld og bladde i et KK som jeg fikk gratis i posten.
Stoppet opp ved "Bli Ny" artikkelen som viste en søt ung dame som var blitt enda søtere og enda penere.
Mye finere på håret.
Nydelig sminket.
Kule klær.
Hun så flott ut og hadde åpenbart fått god hjelp.
Og det minnet meg på min egen "Bli Ny" dag.
I samme blad.
Det begynte med at jeg satt her og kjedet meg litt.
Surfet på nettet.
Og kom over en søknad til "Bli Ny" med KK.
Lo litt for meg selv og sendte modig inn.
Tenkte at jeg sannsynligvis aaaaaldri kom til å høre noe mer.
To dager etter ringte de.
Sa de var fra KK.
Hææææ? tenkte jeg for hva skulle KK (Kvinneklinikken i Bergen) med meg.
Hukommelsen lenge leve.
Men dama forklarte jo raskt hva det gjaldt.
Hun hørtes godt innrøykt ut og ikke helt ung.
Men en telefonsamtale gir jo nødvendigvis ikke rett inntrykk av folk.
Hvertfall ikke alltid.
Jeg skulle få komme uka etter.
Og jeg gledet meg!
Måtte sende inn all info om meg selv og hva jeg ønsket.
Skrev side opp og side ned.
At jeg var flyvertinne (det var jeg jo den gangen), og at jeg ønsket meg en ungdommelig og kul stil.
Og klær som var enkle å reise med fordi jeg tross alt hadde begrenset med bagasjeplass når jeg var på jobb.
Jeg ville ikke være så damete, men ung og stilig.
Dagen kom og nervøst tok jeg bussen til Oslo.
Fant etter mye om og men fram, stedsansen er ikke aller best liksom.
Kom opp i "Bli Ny" lokalene og fant dama som skulle gjøre meg ny.
Og telefonsamtalen løy ikke.
Hun VAR gammel.
Hørtes og så ut som nærmere 80. Minst.
Og stilen hennes var i alle fall ikke noe jeg ønsket meg, det så jeg jo ganske raskt.
Så jeg ble nervøs.
Først måtte jeg ta "før" bilder med en hyggelig fotograf.
Rundt 70 han også tenker jeg.
Jeg så et stativ med klær og tenkte at noe av det var jo sikkert kult.
Under tvil.
Men jeg fikk ikke sett mer før turen gikk videre til frisøren.
Den eldre damen prøvde å presse meg til å klippe meg kort for det ville være myyyye morsommere for bladet.
Men altså, ikke fullt så morsomt for meg.
Så jeg nektet.
Og hun måtte surt gi seg på det.
Jeg ble farget og klippet og var  i grunnen fornøyd med resultatet.
Det neste på programmet var sminken.
Grønn eyeliner er ikke noe for meg.
Ikke rød leppestift heller.
Jeg var i ferd med å miste motet.
Men måtte jo bare holde ut all den tid jeg fortsatt hadde et ørlite håp om at dama hadde en kul stil på lur til meg.
Men gud bedre.
DET hadde hun ikke!
Jeg fikk på meg tykke ullbukser som fremhevet de breie hoftene mine.
Og en høyhalset genser stappet nedi buksa.
Det så ikke ut som jeg hadde hals.
I tillegg skulle jeg så ha en diger tykk ullkåpe utenpå og en stor brosje festet på slaget.
Jeg så meg i speilet og trodde jeg skulle dø.
Dette var så langt fra kult og ungdommelig som det går an.
Dette var virkelig også så langt fra lette klær reise med som overhodet mulig.
Men snill pike som jeg er sa jeg ikke noe og ble jeg med ut i Oslos gater for å ta bilder.
Helst ville jeg gjemme meg, men jeg klistret på meg et smil og gjorde så godt jeg kunne.
Det neste antrekket måtte jeg skifte til på do inne i en pub.
Det var en halvt gjennomsiktig topp som skulle stappes nedi buksa.
Og ut for å ta flere bilder.
Grusomt. Intet mindre.
Tilbake i studio var det kjoletid, for dette skulle i bladet rundt nyttår.
Da passet det jo godt for DEM at jeg ikledde meg kjole.
Selv om jeg i grunnen ikke hadde noe stort ønske om å reise rundt på jobb med kjoler i kofferten.
Men hva JEG behøvde var ikke så viktig.
Og kjolen var grusom og svært lite flatterende.
Jeg har smale skuldre og ikke spesielt veltrente armer.
Så en kjole med smale stopper, snodig utringning, og i tillegg helt feil lengde, var ikke akkurat en høydare.
Men jeg stilte opp på bilder.
Smilte og latet som om dette var topp.
Snill pike my ass!
Så skulle jeg få se og godkjenne bildene som skulle trykkes i bladet.
Og de bildene av det første antrekket der jeg stod smilende uten hals og med ullbukser som gjorde hoftene mine til låvedører, var det bare ikke snakk om å godkjenne.
Så jeg sa nei.
Nei NEI NEEEEEEI!!
Dette kan dere bare ikke trykke.
De to så uforstående på meg og trodde jeg var blitt gal.
Men jeg ga meg ikke.
De fant til og med en annen dame i gangen og dro henne inn som objektiv kandidat for å løse problemet.
Hun var takk og lov enig med meg.
Dermed var det panikk og kaos i lokalet.
Jeg måtte ha på andre klær.
Og vi måtte ut før det ble mørkt å ta flere bilder.
Tiden hadde egentlig løpt ut.
Nå skulle jo de sikkert ha drukket kaffe og spist fyrstekake, og jeg skulle vært på vei hjem.
Men noe måtte de jo finne på når jeg hadde slått meg så vrang.
Jeg endte opp med å velge klær selv for dama var jo nærmest i koma over at jeg hadde sagt NEI.
Klærne jeg valgte var noe jeg kunne plukket fra mitt eget kjedelige skap.
Sort bukse, hvit skjorte og en sort strikkejakke utenpå.
Høye sorte støvletter.
Hadde altså ikke behøvd "eksperthjelp" for å sette sammen akkurat det antrekket.
Og egentlig skulle det i tillegg vært til neste "heldige" kandidat.
Så nå fikk hun jo enda et problem.
Jeg dro hjem med hjertet i magen.
Dagen hadde vært en diger skuffelse.
Bli ny liksom, ha ha.
Bli gammel og se ut som et fjell var vel mer dekkende.
Så her om dagen da jeg satt og kikket på den nydelige jenta i bladet, tenkte jeg at den gamle røya sikkert har sluttet.
Hun pensjonerte seg kanskje endelig.
Men altfor sent etter min smak.
Skulle ønske det var meg som faktisk på ordentlig fikk "bli ny".
Men det tar jeg aldri sjansen på igjen.
Aldri.
Ha en fin dag og vær som du er, det er tryggest spør du meg.