Hverdagsnaivitet

Jeg falt for det ordet med engang da jeg fikk det forært av en bloggleser.
Noen ord bare forelsker jeg meg i.
Det kan være bare fordi det er et fint ord.
Eller fordi det har en god mening.
Eller fordi det treffer meg og føles riktig.
Dette føles riktig.
Et ord sammensatt av hverdag og naiv.
Jeg liker hverdager, og ikke minst er jeg naiv.
På grensen til aldeles dum.
Og jeg vet det.
Jeg stoler ofte blindt på folk og tror det beste.
At det kan være lite lurt merker jeg ikke før jeg står der med gjørme til knærne, nesen i trestokken, eller skjegget i postkassen.
Og da er det jo litt sent.
Så kommer jeg meg etter mye strev opp av gjørma, løs fra trestokken, og får løsnet skjegget fra postkassen.
Joda, jeg barberer meg så det er bare metaforer.
Har fint lite skjegg.
Så bruser jeg litt med fjærne og rister på flesket mens jeg tenker at jeg aldri mer skal gå i samme felle.
Neste gang, daaaaa skal jeg ikke være så fordømt naiv.
Jeg skal gjennomskue alle.
Skue hunden på hårene.
Myse strengt mot verden og se alle feilene først.
Ikke vente til det motsatte er bevist.
Aldriiiii mer!
Helt til neste gang, sannsynligvis kort tid etter, da jeg igjen står med gjørme til knærne, nesen i trestokken, og med skjegget i postkassen.
Det gjentar seg.
Jeg ER naiv.
Jeg LIKER å tro det beste om alle til det motsatte er bevist.
For....hvis jeg hele tiden skulle bruke alle mine krefter på å se etter feil hos andre, og "ta" dem før de har bevist at jeg har grunn til det.....ja da ville jeg blitt helt utslitt.
Jeg orker ikke lete etter feil som jeg ikke vet om finnes.
De får bare heller komme til meg i all min naivitet da.
Men utslitt blir jeg av å være naiv også.
Ingen tvil om det.
For man går jo gjerne på en smell eller ti.
Innimellom slagene har jeg det jo uansett veldig bra med meg selv.
For jeg tror det beste om deg helt til du motbeviser det hvis du føler for det.
I så fall er det jo til syvende og sist ditt eget problem.
Og som oftest føler jo ikke folk for det.
For de ER den de utgir seg for.
Kanskje jeg bare skal slutte å være akkurat så naiv at jeg slipper det med gjørme, trestokker og postkasser?
Det kunne jo være en fin mellomting.
Litt mindre naiv. Og dum.
Men ikke så mye at jeg alltid tror det verste om folk heller.
Det ville blitt veldig lite hyggelig.
Hverdagsnaivitet kan jo være mitt nye mål.
Hverdagen er gjennomsnittet, det vanlige.
Hvis naivitetet min ligger på samme linje kanskje.
Da kan det jo hende jeg klarer meg bedre.