Et perfekt liv

Hvorfor er det helst perfekte liv vi ønsker å høre om?
Å lese om?
Og hva ER egentlig perfekt?
Kan man ikke få velge selv hva som er perfekt?
For noen kan jo mitt liv være perfekt.
For meg for eksempel.
Perfekt nok i alle fall.
Hvorfor skal man bli en snakkis hvis man tenker litt utenfor boksen?
Gjør ting andre mener er feil?
Hvem kan velge hva jeg skal gjøre og ikke?
Hvem kan velge hva som er rett for meg og mine?
Det verste er at man blir sliten av å skulle være perfekt.
Eller rettere sagt - sliten av å ikke klare å være som alle andre ønsker.
Da Felix falt av hesten fordi jeg er en uansvarlig mor (synes andre), ble vi en snakkis.
Overalt tydeligvis.
Plutselig har alle som driver med hest aaaaldri falt av selv og aaaaldri sett andre falle av.
Fordi utfallet av ulykken dessverre var litt mer alvorlig enn ulykker der armer og bein brekkes eller man pådrar seg hjernerystelse, ble vår ulykke så mye verre.
Det er et halvt år siden nå, og jeg blir fortsatt minnet på det.
Samvittigheten min svartner hver gang.
Jeg føler meg liten og mindre verdt som menneske og som mor.
Da går jeg i hi.
Vil bare sove.
Vil ikke at noen skal snakke om meg.
For selv om jeg ikke vil bry meg gjør jeg det jo likevel.
Jeg klarer ikke stenge det ute.
Det gjør for vondt.
Jeg har innrømmet at jeg gjør feil.
Jeg skriver gjerne om dem.
Feilene mine. Manglene.
Utleverer mitt uperfekte liv.
Jeg har ingen problemer med det.
Så kanskje jeg fyrer opp selv da?
Ikke vet jeg.
Når jeg leser artikler i avisen om at unge jenter bare ønsker å lese de perfekte menneskenes blogger blir jeg skremt.
De vet at det perfekte livet er en løgn sier de.
Men de velger å lese det likevel.
Hvordan blir deres eget liv da, den dagen de skal klare seg selv og livet helst skal være perfekt?
Hva hvis de blir så uansvarlig som meg?
Hvordan skal de takle det?
Jeg er ikke perfekt og kommer aldri til å bli det.
Jeg velger å leve sånn likevel.
For alternativet er vel strengt tatt verre??
Ha en lytefri dag hvis du kan!