Er det man ser garantert sannheten?

Noen ganger får man god tid til å tenke over livets trivialiteter..
Som kropp.
Og vekt.
Mistrivsel.
Rett på sak og folk tenker "herregud, sånt fjas om slanking igjen"..
Men jada, sånn er livet.
Og noen ganger suger det.
Ikke fett, for det hadde vært digg... Fettsuging altså.
Nå som livet rundt meg er på plass er jeg usikker på det inni meg.
Utenpå også egentlig.
For jeg føler meg som en flodhest.
Klærne passer ikke lenger.
Jeg ser det i speilet også.
Og jeg ikke minst føler det.
Hele tiden.
Overalt.
Kan sitte i besøk og være kvalm av meg selv og at jeg føler meg så feit.
Få lyst til å grine og banne.
Driter i at andre er feitere.
Driter i at jeg innerst inne vet at jeg ikke er såååå overvektig.
Men det er nok til at jeg misliker meg selv veldig.
Hater har jeg lyst å si men det er et så sterkt ord.
Jeg vil såklart ha en perfekt kropp.
"Så gjør noe med det da" vil du si.
Og ja...jeg prøver.
Jeg spiser sjelden godteri.
Sjelden potetgull.
Jeg vet jeg skal spise kylling og salat og grønnsaker og sunn mat.
Og jeg gjør det.
Men jeg er like diger.
Valkene disser.
Ikke i panikk som jeg liker å tro men i ren glede over at de har overtaket.
Eller gjør de det?
Hva er sannhet og hva er inni hodet mitt?
Det er egentlig problemet.
At jeg ikke vet lenger hvor grensene går.
Hva jeg ser og hva jeg "egentlig" ser.
Er det JEG ser på bilder sannheten?
Eller er jeg bare min verste usanne kritiker?
Ser andre noe annet enn det jeg ser?
Eller ser de flesket mitt de også?
Er sannheten det jeg ser i speilet?
Eller det jeg føler når jeg ikke ser meg selv i det hele tatt?
Når jeg tar på klærne og føler at ingenting passer?
Eller er det bare hodet mitt som spiller meg et puss?
Det er kanskje et bittelite problem i det store og det hele men det er kjipt likevel.
Jeg vil føle meg vel.
Kanskje til og med fin.
Men den følelsen er helt fraværende.
Jeg føler at jeg klemmer meg inn i alt som er av klær, som pølser i pølseskinn.
Og det er IKKE pent.
Hjelper det å kjøpe større klær?
Innse at det er sånn det er nå?
Eller skal jeg la flesket lide og fortsette å klemme det inni pølseskinnene?
Håpet er jo at det skal bli bedre.
Jeg trener.
Spiser noenlunde sunt men kanskje for mye da siden det går feil vei.
Eller kanskje jeg bare ser for mye på mat.
Føler jeg blir feitere bare av at det er mat i nærheten.
Jada, stakkars de som ikke har mat og bla bla bla.
Men det hjelper jo strengt tatt ikke meg og den grusomme følelsen av nederlag over en kropp som ikke vil samarbeide.
Det hjelper ikke meg at det finnes andre som er tjukkere eller har det verre.
Og det spiller ingen rolle at dere er drittlei kroppsfikseringen.
Jeg er også drittlei.
Jeg skal i det minste på Spis deg glad kurs i april.
Det MÅ hjelpe.
Jeg har ikke helt troen på at noe funker for meg lenger men innerst inne er det kanskje et lite håp.
Og kan tro flytte fjell så må jo det funke for meg. Ha ha. Tog du an?
Ha en fleskete påske.