Snakkesalig

Jeg snakker mye. Både på innpust og utpust som det sies. Sakkesalig de lux.
Kanskje koselig av og til, kanskje ikke sååå koselig andre ganger.
For MEG er det alltid koselig såklart men jeg tenker jo litt på andre rundt meg da.
Av og til.
Når andre snakker om fylleangst dagen derpå kjenner jeg følelsen.
Men da i form av en slags snakkeangst.
Jeg føler mange ganger at jeg har snakket aaaaltfor mye.
For fort. For mye. Om for mange ting. Kanskje ting jeg ikke burde snakke om også.
For det renner bare over før jeg greier å stoppe det.
Er som å prøve å stoppe en løpsk kran.
Og noen ganger føles det ikke bra etterpå.
Jeg kan føle jeg har kuppet en hel samtale. Eller at andre ikke kom til på grunn av meg.
Eller at jeg virket helt dust som snakket så mye.
Sånn typisk bergenser liksom.
Det skjer på pilatestimene mine også og jeg tror av og til kundene får mareritt om natten.
Stakkars.
Jeg advarer dem av og til på forhånd hvis de er nye men da bare ler de høflig.
De forstår ikke at det er alvor. At de kan komme til å lide.
Jeg sier at i dag skal jeg ikke si så mye men.....bla bla bla bla.....
Så er vi igang og det lar seg ikke stoppe.
Jeg forteller om hvorfor jeg har akkurat de litt rare ullsokkene med reinsdyr på når jeg skal trene. Eller hvorfor jeg har en stor bandasje rundt hånden. Eller snakker litt om hesten min. Eller hva jeg gjorde i helgen. Eller hvor rare vi ser ut hele gjengen der vi står og kniper og strekker. Det er MYE som kan sies når man egentlig bare bør holde helt kjeft.
Kan det hende det er koselig at jeg gir av meg selv?
Jeg håper jo det.
Men når man er sammen med venninner og de ikke kommer til i en samtale mellom to personer, altså meg og dem, så kan det kanskje bli litt slitsomt.
Men all den tid de ikke gir meg opp så synes de kanskje det er greit?
Jeg prøver ofte å bli mer stille. Men det går bare ikke.
Skravla overtar. Fru skravlebøtte lar seg ikke stoppe.
Jeg tror jeg tar igjen for at jeg aldri sa et pip i hele oppveksten. Var dødelig sjenert.
Jada, tro det eller ei. De fleste tror det ikke men det er faktisk sant.
Jeg sa INGENTING på skolen for eksempel. På alle de årene jeg gikk der.
Ble klam og svett og rød bare ved tanken.
Nå bryr jeg meg ikke og maser i ett. Enten jeg kan det jeg snakker om eller ikke.
Stille vann har dypest grunn har jeg alltid likt å si.
Men hva nå?
Nå er jeg mer en storm. Litt slitsom kanskje men litt morsom også.
Eller....?

PS: Jeg er veldig god til å lytte når det trengs altså.
Måtte bare si det.