Sinnsyk (i gjerningsøyblikket) hockey-mamma!

Joda, jeg er en dedikert hockeymamma.

Jeg stiller på de aller fleste kamper både borte og hjemme.

Jeg står i kiosken noen ganger på hjemmekampene og det er sikkert det beste for alle de andre.

For når jeg ikke står i kiosken står jeg på tribunen.

Og jeg er GARANTERT hun der irriterende mammaen fra bergen som roper høyere enn alle andre.

Og jada, de ser på meg.

I går var det kamp hjemme mot Jutul.

Jutulforeldrene er kjempeflinke til å heie på laget sitt.

De er samstemte og de høres godt.

Men så kommer jeg. Og jeg liker ikke at de høres bedre enn oss Ringerikeforeldre.

Så jeg tar ansvar.

Litt for mye.

HEIA RINGERIKE!

SCORE MÅÅÅÅÅÅL!

JOBBE JOBBE JOBBE!!

KOM IGJEN NÅ GUTTER!

BRAAAAAA!!!

BRAAAAA FELIX!!!

Den siste der er den verste jeg gjør men det bare skjer av og til selv om jeg ikke mener det.

For Felix blir jo dritflau. Og det skjønner jeg egentlig godt for å være helt ærlig.

Jeg husker jo min egen mor som kom løpende inn i ridebanen baaaare fordi jeg falt av littegranne. Herrefred...

Men der står jeg da og skriker av full hals på tribunen.

Og etterhvert blir de andre foreldrene stille. Og mer stille.

De ser på meg.

Tenker sikkert at jeg er helt gal.

Og jeg er jo på en måte det.

Lidenskapelig gal i øyeblikket for å støtte gutta våre.

Foreldrene på vårt lag synes det er ok at jeg tar litt ansvar så slipper de å skrike og bli beglodd.

Jeg tror i alle fall de synes det er ok.

De ler høflig. Kanskje ikke et godt tegn?

Før HVER eneste kamp bestemmer jeg meg for at jeg skal holde kjeft.

Stå på tribunen og bare heie sånn litt forsiktig og akkurat passe.

I en perfekt verden er jeg den smilende mammaen som bare klapper når jeg skal og som ikke roper høyere enn alle de andre tilsammen.

I den virkelige verden er jeg dessverre helt motsatt.

Skrikebøtte. Skrålekråke.

I'm a crazy hockeymom......and proud of it. Sort of.

På et tidspunkt må jeg slutte.

For kidsa sin skyld.

Stakkars!

Kanskje til neste kamp.

Men bare kanskje.