Satt her en kveld og bladde i et KK som jeg fikk gratis i posten.
Stoppet opp ved "Bli Ny" artikkelen som viste en søt ung dame som var blitt enda søtere og enda penere.
Mye finere på håret.
Nydelig sminket.
Kule klær.
Hun så flott ut og hadde åpenbart fått god hjelp.
Og det minnet meg på min egen "Bli Ny" dag.
I samme blad.
Det begynte med at jeg satt her og kjedet meg litt.
Surfet på nettet.
Og kom over en søknad til "Bli Ny" med KK.
Lo litt for meg selv og sendte modig inn.
Tenkte at jeg sannsynligvis aaaaaldri kom til å høre noe mer.
To dager etter ringte de.
Sa de var fra KK.
Hææææ? tenkte jeg for hva skulle KK (Kvinneklinikken i Bergen) med meg.
Hukommelsen lenge leve.
Men dama forklarte jo raskt hva det gjaldt.
Hun hørtes godt innrøykt ut og ikke helt ung.
Men en telefonsamtale gir jo nødvendigvis ikke rett inntrykk av folk.
Hvertfall ikke alltid.
Jeg skulle få komme uka etter.
Og jeg gledet meg!
Måtte sende inn all info om meg selv og hva jeg ønsket.
Skrev side opp og side ned.
At jeg var flyvertinne (det var jeg jo den gangen), og at jeg ønsket meg en ungdommelig og kul stil.
Og klær som var enkle å reise med fordi jeg tross alt hadde begrenset med bagasjeplass når jeg var på jobb.
Jeg ville ikke være så damete, men ung og stilig.
Dagen kom og nervøst tok jeg bussen til Oslo.
Fant etter mye om og men fram, stedsansen er ikke aller best liksom.
Kom opp i "Bli Ny" lokalene og fant dama som skulle gjøre meg ny.
Og telefonsamtalen løy ikke.
Hun VAR gammel.
Hørtes og så ut som nærmere 80. Minst.
Og stilen hennes var i alle fall ikke noe jeg ønsket meg, det så jeg jo ganske raskt.
Så jeg ble nervøs.
Først måtte jeg ta "før" bilder med en hyggelig fotograf.
Rundt 70 han også tenker jeg.
Jeg så et stativ med klær og tenkte at noe av det var jo sikkert kult.
Under tvil.
Men jeg fikk ikke sett mer før turen gikk videre til frisøren.
Den eldre damen prøvde å presse meg til å klippe meg kort for det ville være myyyye morsommere for bladet.
Men altså, ikke fullt så morsomt for meg.
Så jeg nektet.
Og hun måtte surt gi seg på det.
Jeg ble farget og klippet og var i grunnen fornøyd med resultatet.
Det neste på programmet var sminken.
Grønn eyeliner er ikke noe for meg.
Ikke rød leppestift heller.
Jeg var i ferd med å miste motet.
Men måtte jo bare holde ut all den tid jeg fortsatt hadde et ørlite håp om at dama hadde en kul stil på lur til meg.
Men gud bedre.
DET hadde hun ikke!
Jeg fikk på meg tykke ullbukser som fremhevet de breie hoftene mine.
Og en høyhalset genser stappet nedi buksa.
Det så ikke ut som jeg hadde hals.
I tillegg skulle jeg så ha en diger tykk ullkåpe utenpå og en stor brosje festet på slaget.
Jeg så meg i speilet og trodde jeg skulle dø.
Dette var så langt fra kult og ungdommelig som det går an.
Dette var virkelig også så langt fra lette klær reise med som overhodet mulig.
Men snill pike som jeg er sa jeg ikke noe og ble jeg med ut i Oslos gater for å ta bilder.
Helst ville jeg gjemme meg, men jeg klistret på meg et smil og gjorde så godt jeg kunne.
Det neste antrekket måtte jeg skifte til på do inne i en pub.
Det var en halvt gjennomsiktig topp som skulle stappes nedi buksa.
Og ut for å ta flere bilder.
Grusomt. Intet mindre.
Tilbake i studio var det kjoletid, for dette skulle i bladet rundt nyttår.
Da passet det jo godt for DEM at jeg ikledde meg kjole.
Selv om jeg i grunnen ikke hadde noe stort ønske om å reise rundt på jobb med kjoler i kofferten.
Men hva JEG behøvde var ikke så viktig.
Og kjolen var grusom og svært lite flatterende.
Jeg har smale skuldre og ikke spesielt veltrente armer.
Så en kjole med smale stopper, snodig utringning, og i tillegg helt feil lengde, var ikke akkurat en høydare.
Men jeg stilte opp på bilder.
Smilte og latet som om dette var topp.
Snill pike my ass!
Så skulle jeg få se og godkjenne bildene som skulle trykkes i bladet.
Og de bildene av det første antrekket der jeg stod smilende uten hals og med ullbukser som gjorde hoftene mine til låvedører, var det bare ikke snakk om å godkjenne.
Så jeg sa nei.
Nei NEI NEEEEEEI!!
Dette kan dere bare ikke trykke.
De to så uforstående på meg og trodde jeg var blitt gal.
Men jeg ga meg ikke.
De fant til og med en annen dame i gangen og dro henne inn som objektiv kandidat for å løse problemet.
Hun var takk og lov enig med meg.
Dermed var det panikk og kaos i lokalet.
Jeg måtte ha på andre klær.
Og vi måtte ut før det ble mørkt å ta flere bilder.
Tiden hadde egentlig løpt ut.
Nå skulle jo de sikkert ha drukket kaffe og spist fyrstekake, og jeg skulle vært på vei hjem.
Men noe måtte de jo finne på når jeg hadde slått meg så vrang.
Jeg endte opp med å velge klær selv for dama var jo nærmest i koma over at jeg hadde sagt NEI.
Klærne jeg valgte var noe jeg kunne plukket fra mitt eget kjedelige skap.
Sort bukse, hvit skjorte og en sort strikkejakke utenpå.
Høye sorte støvletter.
Hadde altså ikke behøvd "eksperthjelp" for å sette sammen akkurat det antrekket.
Og egentlig skulle det i tillegg vært til neste "heldige" kandidat.
Så nå fikk hun jo enda et problem.
Jeg dro hjem med hjertet i magen.
Dagen hadde vært en diger skuffelse.
Bli ny liksom, ha ha.
Bli gammel og se ut som et fjell var vel mer dekkende.
Så her om dagen da jeg satt og kikket på den nydelige jenta i bladet, tenkte jeg at den gamle røya sikkert har sluttet.
Hun pensjonerte seg kanskje endelig.
Men altfor sent etter min smak.
Skulle ønske det var meg som faktisk på ordentlig fikk "bli ny".
Men det tar jeg aldri sjansen på igjen.
Aldri.
Ha en fin dag og vær som du er, det er tryggest spør du meg.
Så sitter jeg her da med håret rett til værs og mascara fra i går ca til haka.
Kaffekoppen er på plass og jeg kjenner at om jeg drikker en kopp til blir jeg sannsynligvis både kvalm og skjelven.
Hatt litt problemer med å våkne i dag og har derfor tømt innpå en bøtte kaffe på under fem minutter, noe jeg kan garantere ikke har noen hensikt så ikke prøv det hjemme.
Det regner ute og jeg elsker regn, så sånn sett er det jo en super morgen.
Som utflyttet bergenser savner jeg faktisk regnet som pisker sidelengs mot ruta, og en god storm. Av og til.
Det som ikke er så koselig med regn er jo at man må ut i det etterhvert.
Kunne vært koselig det også hvis man bare kunne gå seg en tur i regnet for så å krype inn igjen i sin varme hule med fyr i peisen og kakao i koppen (ikke mer kaffe nei).
Men når man skal prøve å se presentabel ut etter å ha vært ute i regnet, er det altså ikke fullt så gøy.
Litt vanskelig faktisk.
For jeg har sånt hår som elsker å bruse seg i regnet.
Jeg kan bruke god tid med glattetangen før jeg går ut, og etter fem minutter i regnet ser det ut som om jeg har tatt en dårlig hjemmepermanent sånn litt på sparket.
Og med dårlig hjemmebleiking i tillegg....tør ikke tenke mer på det engang.
Etter at regnet har bruset det er det ingenting som hjelper hvis jeg ikke vasker og glatter det på nytt heller, bare å bite i det sure eplet.
Siden jeg er blitt såpass gammel kan jeg sikkert slippe unna med hjemmepermanent for det er jo helt vanlig at gamle damer har det.
Samtidig er det i grunnen ikke noe jeg ønsker.
Da må det i så fall være blått også med leggevann i.
Det blå har jeg sånn sett kontroll på men leggevann?
Hvor kjøper man det liksom? Og hvordan bruker man det?
Fåglarna vet.
Vet ikke om jeg vil vite heller egentlig.
Den dagen jeg interesserer meg for det er livet forbi.
Til da - ha en regnfull dag og bruk hette!
Jeg tror jo egentlig på tankens kraft.
At man til en viss grad kan styre tankene sine.
Og helst i positiv retning.
Men hva når de er totalt negative og ikke vil snu da?
Kan man tvinge dem?
Kan man klare å gå fra å være sinna og sur og negativ til blid og glad og positiv?
Bare ved å endre tankemønsteret sitt?
Si til seg selv at alt er tipp topp og at man ER blid og fornøyd? Fin? Snill? Grei? Glad?
Eller er det som å tro at Jesus faktisk gikk på vannet??
Akkurat nå heller jeg litt mot det siste.
For jeg får det bare ikke til.
Jeg prøver og prøver og jeg sier til meg selv at positive tanker er det som må til.
Men så kommer de snikende disse sure ekle tankene.
Og de skyver lett og elegant unna alt som finnes av positivitet.
De er så slemme og onde de tankene, at jeg får lyst å eksplodere.
Men det går ikke, for seriøst....dere vil ikke ha de tankene utover.
Tro meg.
Spørsmålet er jo hvorfor de er blitt sånn.
Og hvorfor de tankene som før til en viss grad kunne endres, ikke kan det nå.
De sure slemme ekle onde håpløse tankene.
At jeg er over middels irritabel har jeg jo fastslått før.
Jeg elsker å irritere meg over småting, som (spesielt) andre bilister osv.
Treige folk.
Kø.
At jeg ikke får til ting a s a p.
Og mye myyyyye mer.
Men nå går de sure ekle onde slemme tankene mer på meg selv.
Jeg liker meg ikke.
Jeg liker ikke det jeg gjør.
Jeg gjør for lite.
Jeg får ingenting til.
Jeg er sur.
Og litt slem.
Men at jeg er slem skjuler jeg godt bak et snilt ansikt.
Lettere sånn.
Og ikke minst mye hyggeligere for alle andre.
Godt jeg klarer det for ellers hadde det blitt uhyggelig å være rundt meg.
Serr.
Det er godt at det er en ny dag i morgen.
For jeg kan bestemme meg i kveld for at i morgen blir alt bedre.
Våkne positiv.
Sikkert.
Tror ikke det nei.
Ser dere?
Så enkel er tankens kraft.
Den veien i alle fall.
Så ble dette nok et sytete inlegg.
I morgen blir det bedre.
Eller ikke.
Næh.
God natt.
Noen ganger får man god tid til å tenke over livets trivialiteter..
Som kropp.
Og vekt.
Mistrivsel.
Rett på sak og folk tenker "herregud, sånt fjas om slanking igjen"..
Men jada, sånn er livet.
Og noen ganger suger det.
Ikke fett, for det hadde vært digg... Fettsuging altså.
Nå som livet rundt meg er på plass er jeg usikker på det inni meg.
Utenpå også egentlig.
For jeg føler meg som en flodhest.
Klærne passer ikke lenger.
Jeg ser det i speilet også.
Og jeg ikke minst føler det.
Hele tiden.
Overalt.
Kan sitte i besøk og være kvalm av meg selv og at jeg føler meg så feit.
Få lyst til å grine og banne.
Driter i at andre er feitere.
Driter i at jeg innerst inne vet at jeg ikke er såååå overvektig.
Men det er nok til at jeg misliker meg selv veldig.
Hater har jeg lyst å si men det er et så sterkt ord.
Jeg vil såklart ha en perfekt kropp.
"Så gjør noe med det da" vil du si.
Og ja...jeg prøver.
Jeg spiser sjelden godteri.
Sjelden potetgull.
Jeg vet jeg skal spise kylling og salat og grønnsaker og sunn mat.
Og jeg gjør det.
Men jeg er like diger.
Valkene disser.
Ikke i panikk som jeg liker å tro men i ren glede over at de har overtaket.
Eller gjør de det?
Hva er sannhet og hva er inni hodet mitt?
Det er egentlig problemet.
At jeg ikke vet lenger hvor grensene går.
Hva jeg ser og hva jeg "egentlig" ser.
Er det JEG ser på bilder sannheten?
Eller er jeg bare min verste usanne kritiker?
Ser andre noe annet enn det jeg ser?
Eller ser de flesket mitt de også?
Er sannheten det jeg ser i speilet?
Eller det jeg føler når jeg ikke ser meg selv i det hele tatt?
Når jeg tar på klærne og føler at ingenting passer?
Eller er det bare hodet mitt som spiller meg et puss?
Det er kanskje et bittelite problem i det store og det hele men det er kjipt likevel.
Jeg vil føle meg vel.
Kanskje til og med fin.
Men den følelsen er helt fraværende.
Jeg føler at jeg klemmer meg inn i alt som er av klær, som pølser i pølseskinn.
Og det er IKKE pent.
Hjelper det å kjøpe større klær?
Innse at det er sånn det er nå?
Eller skal jeg la flesket lide og fortsette å klemme det inni pølseskinnene?
Håpet er jo at det skal bli bedre.
Jeg trener.
Spiser noenlunde sunt men kanskje for mye da siden det går feil vei.
Eller kanskje jeg bare ser for mye på mat.
Føler jeg blir feitere bare av at det er mat i nærheten.
Jada, stakkars de som ikke har mat og bla bla bla.
Men det hjelper jo strengt tatt ikke meg og den grusomme følelsen av nederlag over en kropp som ikke vil samarbeide.
Det hjelper ikke meg at det finnes andre som er tjukkere eller har det verre.
Og det spiller ingen rolle at dere er drittlei kroppsfikseringen.
Jeg er også drittlei.
Jeg skal i det minste på Spis deg glad kurs i april.
Det MÅ hjelpe.
Jeg har ikke helt troen på at noe funker for meg lenger men innerst inne er det kanskje et lite håp.
Og kan tro flytte fjell så må jo det funke for meg. Ha ha. Tog du an?
Ha en fleskete påske.
Vi mister hesten vår.
Jenta vår.
Ninett Crown - verdens vakreste varmblodshoppe.
18 år gammel.
Nydelig.
Snill som dagen er lang.
Enormt stor personlighet som fanger de fleste.
For oss har hun betydd utrolig mye den tiden vi har vært så heldige å få ha henne hos oss.
Hun har gitt mer glede enn man kan tenke seg.
Hun har vært trøst når noe har vært tungt.
Hun vet det ingen andre vet om meg, ting jeg aldri har delt med andre enn henne.
Hun har løftet humøret mitt mang en gang, fra trist til lykkelig.
Hun har gitt meg styrke.
Hun har vært jenta mi, jeg som "bare" har gutter.
Jeg har kjøpt over middels mange dekken og andre ting og tang som hun har hatt mer eller mindre bruk for.
Salver og tepper og bandasjer og belegg og sjabraker....med mer..
Jeg har vært håpløs sånn, jeg innrømmer det.
Vil så gjerne skjemme bort.
Jeg er sannsynligvis områdets mestkjøpende kunde av gulrøtter gjennom alle tider.
Utgiftene har vært enorme hvis man regner sammen alle poser jeg har kjøpt fra mai til nå.
Og jeg har kjøpt hver eneste pose med glede ,vel vitende om at den har blitt knasket og slafset i seg av verdens lykkeligste hest.
Hun har fått tonneviss og store lass med kjærlighet og omsorg av alle oss som har hatt henne daglig.
Hun har blitt kost og klappet og pusset og vasket og stelt og dillet og dullet med.
Hver dag.
Det har ikke manglet noe.
Jeg håper hun har hatt alt hun har trengt og litt til.
Vi har gjort vårt beste i alle fall.
Likevel er hun blitt syk.
Så syk at det snart er over.
Sånn er det med dyr og det må man jo bare håndtere uansett hvor vondt det er.
Vi følger henne til siste sekund.
Så langt vi kan og får lov til.
Og det gjør så inderlig inni helsike forbaska vondt.
Kjærligheten til dyr blir enormt stor, og ingen får si til meg at det bare er et dyr.
For meg er det ikke bare det.
Det er kjærlighet.
Uten at det forventes noe tilbake.
Ekte uforbeholden kjærlighet.
Og jeg kommer til å elske henne for alltid.
Takk Ninett.
<3
Jeg er jo vanligvis hockeymamma.
Som beskrevet før - hun som skriker så høyt på tribunen at alle glor og blir helt stille.
Hun der gale moren fra Bergen.
Litt flaut men umulig å tøyle når det står på.
Nå er jeg ikke lenger bare hockeymamma.
Nå er jeg judomamma også.
Judo er veldig strengt og ordentlig og her skriker man bare ikke.
Ikke jeg heller.
Noen gjør såklart men da rister til og med jeg litt sånn oppgitt på hodet og sier at "Jaja, stakkars, noen klarer bare ikke beherske seg!" *kremt*
Jeg derimot holder meg pent til reglene, ellers kommer vel en eller annen streng sensei og slenger meg i bakken med et oshi gari kast eller noe sånt.
Tør ikke ta sjansen for jeg er gammel og har dårlig rygg.
Kun derfor altså.
Men.
En ting er å være mamma for en gutt som spiller på et lag.
Der er de mange om å dele skyld hvis det går dårlig.
Og de kan trøste hverandre.
At han er keeper er ille nok for han tar jo sånn sett en større del av støyten enn de andre.
Men judo er enda verre.
For der er det jo hver "mann" for seg selv.
Og noen av disse små judo'erne er skikkelig skumle!
De ser sinna ut og går på med dødsforakt.
De sirkler seg inn på, eller mer kaster seg over, mitt lille bytte (Lucas), som foreløpig er litt for snill og forsiktig.
Han ser ikke sint ut engang.
Og han kjemper og han prøver.
Får inn et og annet kast og et og annet poeng.
Han har en kroppsbeherskelse som få er unt.
Og han fokuserer og jobber med teknikk.
Følger nøye med når han blir instruert og gjør som sensei sier.
Men den der lille sinte snerten som han kanskje trenger for å vinne en kamp mangler.
Foreløpig.
Og jeg får nesten hjerteinfarkt der jeg står på sidelinjen og ikke kan rope ut min frustrasjon.
Der jeg står og ser mitt vakre lille hjerte bli slengt i bakken i kast etter kast, som jeg ikke vet hva heter engang.
Og han blir holdt fast så jeg tror han skal kveles.
Og jeg synker sammen på matten i ren fortvilelse.
Heldigvis er det mange som sitter så de ser ikke rart på meg altså.
Røde Kors kommer ikke akkurat løpende så det er ikke sååå dramatisk.
Men tårene presser på og klumpen i halsen er stor.
Jeg heier litt forsiktig og håper han hører meg.
"Kom igjen Lucas!".
Dette greier du tenker jeg og fokuserer alt jeg kan, for jeg vil så gjerne hjelpe.
Jeg har prøvd å si at han må tenke på storebror som han fint kan se sint på.
Der kan det gå en kule varmt og han har ingen problemer med å bytte ut dådyrblikket med et lynende sint et.
Men ikke i kamp.
Han ser så snill ut.
Den dagen han greier å bli en tøddel sinna tror jeg han vinner.
For kroppsbeherskelsen og teknikken er god.
Når han tør å ta i.
Jeg håper det skjer snart.
For ett stevne til nå så er jeg redd jeg må hentes med ambulanse.
Judomamma med hjerteinfarkt.
Vi kastes.
