Spisse albuer eller en myk favn?

Ja....hva kommer man lengst med? Og hva gjør at en selv føler seg bra? DET sitter jeg og tenker på en søndagsmorgen. Med en kaffekopp jeg egentlig ikke får lov til å drikke fordi jeg har vondt i spiserøret. Men la oss håpe den søte fastlegen min ikke leser dette for da kommer jeg kanskje unna med det ;)
Noen trives nok med spisse albuer og kommer seg frem overalt. Tråkker over lik (ikke bokstavelig talt altså, gud forby), bryr seg ikke om noen andre enn seg selv og kommer seg frem uten å tenke over konsekvensene.
De sniker i køer, kjører ut rett foran deg i veien selv om de burde vente, de går inn døren og lar den smelle igjen rett i ansiktet på deg og de sier aldri takk eller unnskyld. De vet hva de vil ha og de tar det. De går på med liv og lyst og har det sannsynligvis bra med seg selv. Null dårlig samvittighet der i gården. Kanskje det er de som har de beste jobbene, mest penger, best betalt og lever det gode liv også, hva vet jeg. For noe må til for å komme så langt? Man må være tøff.
Men så er det de andre da.....sånne pingler som meg. Som alltid står i feil kø, lar andre gå foran, stopper og venter, sier unnskyld og takk altfor ofte, holder dører, plukker opp krykken til gamle damer når de mister den på bakken, hjelper folk i butikker selv om man ikke jobber der, og andre helt unødvendige ting. Men det føles jo bra på mange måter. For samvittigheten i alle fall. Men man blir kanskje ikke rik av det? Og kommer liksom ingen vei fordi det er så mange hindringer hele tiden. Men jeg kunne ikke latt være. Uansett. For jeg er bare født sånn tror jeg. MÅ  være hjelpsom MÅ være høflig. Og joda jeg liker det. Det føles bra. For kanskje man faktisk gjøre noen andres dag litt bedre? Og da er det jo verdt det.
Så får man heller bare glemme de gangene man hjelper eller takker noen som ikke gidder å bry seg. Det er sikkert bare en av dem med spisse albuer likevel. Så drit i dem og gled deg heller over de som bryr seg, som blir glade over at du gidder.
Av og til ville jeg gjerne vært som dem med de spisse albuene, jeg innrømmer det. De som ikke bryr seg og som ikke får dårlig samvittighet over det heller. For det må være litt godt også. Å ikke bry seg.
Men når det kommer til stykket og man ser tilbake på livet tror jeg likevel det er de med den myke favnen som har det best. Jeg velger å tro det i alle fall. Fordi jeg er en av dem. I de mest irriterende øyeblikkene der jeg er drittlei av å være den uten spisse albuer tenker jeg at en eller annen gang mååååå jeg jo få lønn for strevet! Og det tror jeg at jeg får. Når jeg ser tilbake og VET at jeg har vært med på å gjøre noen andres liv bedre. Om enn bare i korte øyeblikk.
Jeg velger det.
Hva velger du?
God søndag alle!