Den berømte tidsklemma

Det er den jeg gjerne vil skylde på fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive blogg på flere dager.
Samtidig vet jeg jo ikke om noen har savnet den heller for det har liksom ikke strøøøøømmet inn med tilbakemeldinger på akkurat det.
Kanskje fordi jeg ikke er kjendis. Ingen merker at jeg er borte.
Men hadde jeg hett Tone hadde kanskje avisene laget en notis eller noe.
Jaja, samma det.
Tidsklemma ja. Er det den som fanger meg eller er det jeg som tråkker uti den med begge beina godt plantet?
Da er vel spørsmålet igjen: MÅ jeg gjøre alt jeg gjør? Svaret er helt sikkert nei. Men jeg gjør det likevel. Fordi jeg FØLER at jeg må.
På skolen må jeg jo såklart. Og jeg må jobbe. Og jeg må ta meg av barna mine. Og jeg må ta meg av hesten min. Og mannen min litt innimellom da men spør du ham føler han seg sikkert litt nedprioritert. Så ikke spør.
Venner føler seg garantert nedprioritert også. Dessverre. Så ikke spør dem heller.
Av og til er det bedre å late som ingenting.
Men MÅ jeg bake gulrotkake til de på jobben sånn som jeg er i ferd med å gjøre nå? Nei.
Men jeg gjør det likevel. For det er jo dumt å bare sitte her i en time og ikke gjøre noe liksom.
Og de blir jo sikkert glad. Kanskje. Tror jeg.
For øyeblikket spiser jeg frokost, lakker negler og skriver blogg. Og gulrotkaken står i ovnen.
Man kan sikkert kalle det multitasking. Evt å slavedrive seg selv. Nytt begrep. Værsågod, bruk deg gjerne.
Jeg slavedriver meg selv. Det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre. Dermed må jeg nesten konkludere med at det ikke er tidsklemma sin feil. Den bare er med på å gjøre ting litt verre. Men den kan jo ikke noe for at døgnet ikke har flere timer. Og hadde det hatt flere timer hadde jeg sikkert bakt dobbelt så mange gulrotkaker uansett.
Og pålagt meg å gjøre andre ting. Så jeg hadde nok ikke brukt de ekstra timene til å slappe av.
Jeg som altså føler meg ganske lat og samtidig helt overarbeidet. Snåle greier.
Trodde det var tidsklemma. Men det var det ikke.
Det var meg.
Ha en tidsklemmefri dag!