Jeg leste nettopp en artikkel om Titanic og hvordan eieren valgte å forlate skipet enda det ikke var plass til alle kvinner og barn engang i livbåtene...
Han påstod det ikke var noen rundt ham da han gikk i livbåten og at det var like greit å bruke plassen.
Han ble jo så også hetset og mobbet resten av livet. Han burde blitt ombord sammen med kapteinen sa de.
Men ville man egentlig latt være selv? I en sånn kritisk situasjon?
Jeg tror ikke noen vet hvordan de reagerer i en krise før de har vært i en.
Man kan ha alle mulige slags tanker i hodet om det på forhånd men når det skjer.....hvem vet..
De fleste ønsker jo ikke å dø.
Og de fleste har helt sikkert et enormt stort overlevelsesinstinkt.
Vil man ikke da velge å redde seg selv uavhengig av konsekvensene?
Noen vil nok og andre vil ikke.
Jeg vet ikke selv.
Jeg har jo for vane å la folk gå foran meg i køen, vente og gå som siste mann ut døren, la alle andre få det som de vil før jeg får det som jeg vil, ta ansvar for ting som ikke egentlig er mitt ansvar...
Men....kanskje jeg likevel ville kjempet med nebb og klør for meg selv hvis det virkelig var krise?
For jeg tror jeg nekter å være sistemann til å forlate en synkende skute altså..
Samtidig kan det hende jeg er sterk nok til å vente.
Sterk nok til å tro at en eller annen gang blir jeg også reddet.
Men ikke sterkt nok til å være kapteinen altså. Aldri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar