Pippi Langstrømpe og jeg

"Det har jeg aldri prøvd før,
så det tror jeg sikkert at jeg klarer!"

- Pippi Langstrømpe

Denne fant jeg på en fb status og da måååååtte jeg jo bare både stjele den OG skrive litt mer blogg.
For den er så fin. Og jeg skulle ønske jeg var som Pippi.
Tenk å ikke se begrensninger da. At du tenker at du ikke har prøvd før så da klarer du det nok.
Istedenfor å tenke at alt du ikke har prøvd før er umulig å få til.
Det nye er skummelt. Og vanskelig. Og  noen ganger gir man opp før man har prøvd.
Det gjør jeg i alle fall.
Eller.....jeg gir som oftest ikke opp når jeg tenker meg om men jeg bruker MYE tid på å bekymre meg på forhånd når jeg skal noe jeg ikke har prøvd før.
Eller når jeg skal noe jeg har prøvd før men som ikke har gått veldig bra.
Eller bare sånn generelt.
Bekymret for alt.
Og da skulle jeg heller tenkt som Pippi. Det går nok bra.
Når man ikke har prøvd det før vet man jo strengt tatt ikke hva man går til og da burde man jo ha tro på seg selv.
Før første fødsel er vel eneste gangen jeg kan huske jeg har tenkt som Pippi. Jeg ante ikke hva jeg gikk til og jeg tenkte at det der fikser jeg fint.
Var kanskje eneste gangen jeg burde tenkt annerledes.
Men det er jo typisk da. Og det gikk jo tross alt fint. Og noen ganger er det helt greit å ikke vite hva man går til.
Men til vanlig skulle jeg gjerne sett mindre begrensninger i ting.
Av og til føler jeg jo at jeg gjør det. Og at andre kanskje dømmer litt for det.
Jeg sender kidsa avgårde på sykkel til skolen feks. 3 km. Alene. Og yngstemann går jo bare i andre klasse. De anbefaler ikke at de sykler alene før i femte. Men her tenker jeg bare muligheter og ikke begrensninger. De klarer seg jo. Og de blir veldig trygge på seg selv. Og flinke til å takle ting. Og vi har jo lært dem ett og annet om sykling. Så her er jeg litt som Pippi.
Også når det gjelder hest. Lar kidsa få prøve. Hvis de vil trave får de trave. Hvis de vil galloppere prøver vi. Og klart det kan gå galt. Men det kan alt annet også. Og når de klarer det er mestringsfølelsen helt enorm. Tenk så deilig da. Det blir man tøff av. Men andre synes kanskje er jeg ørlitegrann uforsiktig som lar dem prøve så masse. Egentlig bryr jeg meg ikke. For de lærer så utrolig fort når de får lov å prøve.
Pippi er jo som barna. De fleste begrenser seg ikke og hopper i det med stort mot.
Sånn skulle vi voksne vært mer også. Noen er det sikkert.
Jeg skulle ønske jeg var det litt mer.
Litt mer bekymringsløs.
Litt mindre stresset.
Jeg klarer det nok.
Jeg skal prøve.
I morgen.