Verdens heldigste mamma!

Ja, jeg ER verdens heldigste mamma og det forteller jeg gutta mine hver eneste kveld når de legger seg.
De er fantastiske gutter om jeg må si det selv. Snille, høflige, omtenksomme, fornuftige, smarte, omsorgsfulle mot både mennesker og dyr, generøse.....ja jeg kan holde på i det evige.
Og jada, jeg vet at som mamma vil jo alle synes det om sine egne barn. De fleste i alle fall.
Men jeg mener det med hånden på hjertet. Eller rett og slett med hjertet i hånden.
For om jeg måtte innrømme at jeg hadde feilet på alle andre punkter i livet (forhåpentligvis skjer ikke akkurat det) så ville jeg aldri noensinne føle at jeg har feilet her.
Jeg har rett og slett vært med på å oppdra disse to små perfekte mennenskene til å bli de flotte personene de allerede er i en alder av 7 og 10.
Og jeg er SÅ stolt!
Mange ganger tenker man jo at man skulle vært strengere, mer konsekvent, mindre ettergivende og snill og så videre og så videre. Man skulle skjemt dem mindre bort. Man skulle sagt nei mye oftere.
Men som jeg ser mine håpefulle i dag legger jeg vekk alle de tankene. For vi har klart det så langt. Vi har tydeligvis funnet en balansegang som er riktig.
For det er ikke bare vi som bruker disse fantastiske superlativene om våre egne barn.
Vi hører det fra andre også. Og vet du hva? Jeg velger å tro det.
Jeg er ikke en mamma med skylapper. Jeg ser også at de har sine negative sider og at de ikke alltid oppfyller kravene til levende solstråler.
Men. I det store og det hele oppfyller de alle krav til å være fantastiske barn og små mennesker.
Med evne til å bry seg om de rundt. Med evne til å fortelle andre at de er glade i dem. Med evne til å snakke fornuftig med både andre barn og voksne. Med evne til å ta vare på hverandre og på oss rundt. Med evne til å være takknemlige (noen ganger sliter vi litt her, det er det jeg mener med at jeg ikke har skylapper feks). Med evne til å løse problemer på en god måte. Med evne til å vite hva som er rett og galt. Og. Så. Videre.
I dag for ti år siden ble jeg mamma for første gang. I dag for ti år siden var første gang jeg ikke brydde meg om at katten hadde drept en mus som jeg bare tråkket elegant (alt er relativt når man er høygravid) over for å komme til telefonen og ringe føden fordi vannet hadde gått.
Det var den største opplevelsen i livet mitt, ingen tvil. Ikke det med musen altså, men fødselen. For dem som var i tvil liksom.
Siden har livet vært fullt av kjærlighet fra mine fantastiske små mennesker. Jeg ville aldri aldri vært foruten. Jeg elsker dem over alt på jord. En unik kjærlighet som kan utkonkurrere ALT.
Disse små perfekte hjertene mine.
Mitt alt.
For evig.
Uansett hvor store og slampete de blir.
For de vokser meg snart over hodet. Men så lenge de beholder de gode kvalitene de har i dag kan de bare blir store og slampte. Slampete på en god måte. Store snille slampete gutter.
Mine gutter.
Mine hjerter.
Ekte kjærlighet.