Fandens oldemor

DET et bra uttrykk og sånn føler jeg meg i dag.
Som fandens oldemor.
Jeg ser for meg en illsint liten skrukkete dame. Rasende. Sinna. Hysterisk. Har lyst å slå og sparke. Alt og alle.
Inni meg er jeg sånn i dag.
Illsint.
Som en veps. Eller som fandens oldemor.
Ikke trygt.
Møkk og dritt og fandens oldemor.
Det syns ikke utenpå altså. Dere kan bare gi opp å prøve å få et glimt av det. Det er bare på innsiden. Langt inni. Der bobler og syder det. Det bannes og skrikes.
Utad banner jeg veldig sjelden. Jeg sier at banning er for de som ikke har stort nok ordforråd. Men banning innvendig har jeg ingenting imot.
Inni der sitter lille fandens oldemor og banner og hyler.
Må ikke slippe henne ut, skrekk og gru.
Bare å la henne holde på, hun gir seg nok til slutt.
Det føles i grunnen ganske bra og ha en sånn sinna dame innvendig som kan ta seg av den sinte biten så kan jeg være rolig og avbalansert utad.
Gal? Jada, sikkert. Bryr meg fint lite.
I morgen blir det bedre.
Håper jeg.
Kanskje etterpå også.
Mulig jeg må sove litt på det.
Nå.
Meg og oldemor.
Fandens oldemor altså.