Trøtt, sur eller lei meg?

Trøtt er jeg alltid, det er opplest og vedtatt. Det kan jeg forøvrig trylle bort med sminke. Jeg kan være hur trøtt som helst og likvel se våken og opplagt ut, ingen fatter mistanke. Det er jo perfekt for da kan jeg mer eller mindre sove i våken tilstand og på grunn av sminken er det ingen som merker det.
Det sure trynet jeg åpnebart er født med er det verre å trylle bort. Jeg har ALLTID blitt spurt OFTE om jeg er sur eller lei meg. Til og med når jeg er på mitt aller blideste og gladeste. Og vet dere hva?? Hvis man blir spurt om det ti ganger på en kveld så BLIR man jaggu sur eller lei seg.
Oppgitt i alle fall om ikke annet. Og så man ikke sur og muggen ut fra før så ser man i alle fall sånn ut da!
Da jeg var yngre ble jeg stadig spurt om dette da jeg var på byen feks. Glad og pyntet til trengsel (bergensuttrykk for overpyntet) og med krigsmaling på, klar for fest og moro. Og så begynner det. "Er du sur?", "Er du lei deg?"...!! Til å begynne med smilte jeg bredt og svarte at neeeeida, jeg er ikke sur eller lei meg jeg. Etter femte gang ble smilet mer påklistret og lett irritert og stemmen steg en oktav eller to. Etter tiende gang så jeg nok mer ut som en gal kjerring i tillegg til sur og lei meg - "NEEEEEI, JEG ER IKKE SUUUUUUR for f.....!!" Jeg banner ikke da men ellers var det omtrent sånn.
Nå har kidsa mine begynt å spørre meg til stadighet. "Mamma.....er du sur eller lei deg?" Det vitner jo bare om omsorg og det er jeg stolt av at de er i besittelse av. Men etter tre ganger på en morgen er det ikke gøy lenger og jeg blir til hun der litt gale kjerringen som snakker høyt og som ikke var sur i utgangspuntet men som ble det. Spesielt når man må dra i stallen på morgenen og slippe ut fem hester sammen med fire veldig våkne unger når man ikke er våken i det hele tatt selv (tenk panda). Så da kan det jo faktisk hende at jeg så sur eller lei meg ut fordi jeg syntes en smule synd på meg selv. Og da teller den kommentaren om at jeg så sur ut kanskje ikke i dag. For det var sikkert riktig. Men dog. Bare en liten avsporing, tilbake til det virkelige problemet.
Jeg synes jo ikke selv at jeg ser så sur ut. Når jeg ser meg i speilet og smiler litt sånn påtatt til meg selv (bare prøv, det er IKKE lett å smile naturlig til seg selv i speilet) ser jeg kanskje litt sånn rar ut fordi smilet er påtatt men jeg ser da ikke sur ut. Og lei meg? Joda, jeg er lei meg selv ofte, men ikke lei meg sånn.
Så da lurer jeg jo litt på hva man skal gjøre med dette store og verdensødeleggende problemet. Kan man kanskje ta et løft av smilet? Går det an? Løfte munnen på sidene sånn at det alltid ser ut som man smiler? Eller vil det se rart ut når man gråter da feks? Jeg vil jo gjerne kunne se litt sur ut av og til. Som når folk sniker i køen for eksempel, da kan det komme til bruk å kunne ha et sånt ekstra surt fjes. Det jeg har fra før og så legge på litt til. Det MÅ jo bli knall.
Og så kan jeg øve på å sminke surheten bort sammen med trøttheten. Det går sikkert. Se der ja, gode løsninger - da smiler jeg. Skynder meg å spørre kidsa om jeg ser sur ut nå.
Wish me luck.
Vi smiles!